Forsommerstatistikk

18 Jul

Tenkte jeg skulle forte meg å få all statistikken ut av verden før a) booker longlist eller b) babyen ankommer. Det fører til kjedelig blogging, men det er jo for så vidt bedre enn alternativet som er null blogging (?). Blir uansett ganske intenst nevrotisk når jeg tenker på at bokstatistikken ikke er ført, så here we go. Rekker akkurat å klemme inn mai/juni og en halvårsoppsummering før jeg må telle julibøkene.

  1. You’re Never Weird on the Internet (Almost) – Felicia Day
  2. Granta 133: What Have We Done
  3. The Return – Roberto Bolaño
  4. Charles Dickens: A Life – Claire Tomalin
  5. Ancillary Mercy (Imperial Radch #3) – Ann  Leckie
  6. Harry Potter and the Goblet of Fire – J. K. Rowling
  7. Dear Life – Alice Munro
  8. Spectacles – Sue Perkins
  9. Fables and Reflections
  10. Prins Caspian – C. S. Lewis
  11. Brief Lives (The Sandman #7) – Neil Gaiman
  12. World’s End (The Sandman #8) -Neil Gaiman
  13. A Gathering of Shadows (Shades of Magic #2) – V. E. Schwab
  14. Harry Potter and the Order of  the Phoenix – J. K. Rowling
  15. Orange is the New Black – Piper Kerman
  16. The Kindly Ones (The Sandman #9) – Neil Gaiman
  17. The Wake (The Sandman #10) – Neil Gaiman
  18. Missoula: Rape and the Justice System in a College Town – Jon Krakauer
  19. Too Much Happiness – Alice Munro

Det fine med nitten leste er at jeg fremdeles kan hevde at jeg er et lesende menneske, det triste er at det blir en helt uhåndterlig mengde hvis jeg skal skrive litt om alle (at månedsstatistikk burde føres hver måned? hæ?). Så, stikkordsform.

Hva har jeg lest 

  • 9 fantasy
  • 1 scifi
  • 5 non-ficiton
  • 4 tekstsamlinger
  • 0 romaner

eller

  • 4 lyd
  • 10 papir
  • 5 e-bøker

eller

  • 3 femstjerners
  • 7 firestjerners
  • 5 trestjerners
  • 3 tostjerners
  • 1 enstjerners

 

OK. Akkurat så mye fantasy som jeg trodde, men mye mer papir (legger skylda på Sandman  tegneserier på Kindle blir faktisk for dumt), og  en helt sjokkerende mangel på romaner (som ikke også er fantasy/sci-fi). Forøvrig mye høyere stjernesnitt (3,42) enn jeg forventet, sitter med et inntrykk av å ha lest sykt mye middelmådig, mens det i realiteten kun et er par bøker som har dratt ned.

Øverst troner Sandman og Harry Potter min indre sekstenåring er totalt ekstatisk, og det faktum at jeg (snart) har fultført begge deler gjør meg uendelig trist. Jeg har gitt Sandman litt varierende antall stjerner på goodreads, og ganske ofte ikke mer enn tre, men holder fast ved at helheten står til fem stjerner og vel så det. Det er sammenhengene og alle de indre og ytre referansene som gjør det, jeg blir så imponert. Gleder meg allerede til å lese hele serien på nytt (tenker at det er realistisk å få tid en gang i løpet av tredveåra?). Ellers ble jeg overraskende glad i You’re Never Weird on the Internet, spesielt tatt i betraktning at jeg aldri hadde hørt om Felica Day før, – den sier så mye fint  og viktig om det å finne sin egen plass i verden og om det å være ung og angstfylt, uten at den mister sjarm og humor.  Nederst finner vi  Orange is the New Black og Sue Perkins Spectacles som skuffet like mye som You’re Never Weird on the Internet gledet, og bærer generelt bare preg av å prøve for hardt å være morsom. Fniste kanskje en gang.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 0 1001bøker
  2. 4 OTS
  3. 5 non-fiction
  4. 0 booker (hopper glatt over den internasjonale og satser på 12/12 longlist)
  5. 1 sci-fi
  6. 1 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate, 1/19 i denne omgangen og 3/49 totalt, ehe.

13 kryss på 19 bøker, alt for lavt.

Planer for (siste del av) Juli 

Har endelig fått den fysiske boksamlingen ut av esker og opp i hyller og koser meg med å plukke tilfeldig (hva skal jeg lese nå, en blå bok, er denne blå nok, jada), uvant men forfriskende. I tillegg har jeg bare åtte timer i igjen av Harry Potter og gråter nesten ved tanken på hva jeg skal høre etterpå, det finnes helt garantert ingenting der ute som kan hamle opp med Rowling + Fry. Ingenting.  Optimistisk sett tenker jeg også at jeg skal få presset inn seksti sider til av Trolldomsfjellet. Og kanskje noe true crime.

 

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

 

 

 

Oranges and apples

23 Jun

Denne (!) månedens tema i biosirkelen er “i rettferdighetens navn” og mens alle andre leser om Kim Friele, falt valget mitt på Piper Chap..eh..Kerman. En smule på sidelinja, men det er tross alt der jeg trives best. Og til mitt forsvar er jeg helt sikker på at Piper føler hun har utrettet mye i rettferdighetens navn. Jeg har med andre ord lest Orange Is the New Black – My Year in a Women’s Prison (2010).

Kerman vs. Chapman

Kerman vs. Chapman

Orange er, – for de av dere som har tatt det uforklarlige valget om et Netflixfritt liv – Piper Kermans memoarer fra hennes år som fange i FCI Danbury, hvor hun sonet en narkotikadom. Jeg klarer aldri å huske om hun bare smuglet narkopenger eller om hun også hadde narko i kofferten, uansett var det ikke noe særlig mer enn en engangsforsmedelse og Piper er langt fra noen gjennomsnittsfange: hun er velutdannet, hvit (wikipedia sier faktisk at 49% av innsatte i amerikanske kvinnefengsler er hvite vs 22% svarte, men jeg orker ikke å endre fordommene mine så sent på kvelden og ignorerer det), blond og privilegert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri ville ha funnet på å lese boka hvis det ikke var for tv-serien med samme navn, og jeg innrømmer også at jeg kanskje ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den uten serien i bakhodet. Kanskje. Som det er taper i hvert fall boka på alle punkter, den er ikke bare mye mindre underholdende (tilgivelige, tv-serien er fritatt fra å forhold seg til noe så kjedelig som sannheten – selv om jeg velger å tro at serien treffer nærmere målet når det kommer til mengden sex, dere kan ikke ta fra meg den drømmen) men også betraktelig mindre skarp og samfunnskritisk. Piper snuser litt kritisk på manglende rehabiliteringsprogrammer i fengselet, men beskriver ellers oppholdet som relativt lystbetont: alle er stort sett snille mot alle, rase og status er irrelevant, prison the great equalizer og alle elsker Piper, – som faktisk lykkes i å fremstå som like selvsentrert, naiv og skinnhellig i bokform som hun gjør på sitt verste i tv-serien.

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

…jeg skrev dette avsnittet like etter at jeg fullførte boka, og hadde planer om å utdype mer (og helt sikkert planer om å si noe om rettferdighet også altså), men så skjedde to ting 1) sesong fire av Orange is the New Black (som er i sitt ess igjen, og så høydramatisk at jeg rett og slett har glemt alt som skjedde i boka) 2) jeg plukket opp Jon Krakauers Missoula: Rape and the Justice System in a College Town som er både skremmende og medrivende og i det hele tatt en mye bedre kandidat til denne runden (flerstemt øyeblikksbio om (u)rettferdighet også kalt dokumentarbok).

 

Vårstatistikk

7 May

Mars + april. Ti bøker lest, seks i april, fire i mars, ligger an til å lande på tre i mai. Har på sett og vis endelig kommet meg ut av lesetørkens dal, i den forstand at jeg koser meg med det jeg leser (Dickensbio og Trolldomsfjellet), men jeg leser fremdeles i snegletempo og angrer bittert på at jeg ikke annonserte 2016 som saktelesningens år: kvalitet over kvantietet – refleksjon over telling. For sent å snu nå.

  1. Ancillary Justice (Imperial Radch #1)- Ann Leckie (kindle)
  2. Trollmannens hatt – Tove Jansson (OTS)
  3. Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking  – Susan Cain (lyd/OTS)
  4. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban – J.K. Rowling (lyd)
  5. Avenues of Mysteries – John Irving (kindle)
  6. The Third Man – Graham Greene (lyd)
  7. Ancillary Sword (Imperial Radch #2)- Ann Leckie (kindle)
  8. Hunger Makes Me a Modern Girl – Carrie Brownstein (kindle)
  9. Headscarves and Hymens: Why The Middel East Needs a Sexual Revolution – Mona Eltahawy (kindle)
  10. The Black Echo (Harry Bosch #1) -Michael Connelly (lyd)

Vårens beste er uten tvil Ancillary Justice som var den siste boka jeg leste før lesetørken satte inn, ulik all annen sci-fi jeg har lest (uten at det egentlig sier så mye). Roter borti store etiske spørsmål uten å miste underholdningsverdien og er i tillegg fortalt fra et veldig spenstig perspektiv: hovedpersonen/fortelleren er nemlig et romskip, noe som er mye mindre rart enn det høres ut som, lover. Anbefales på det sterkeste. Ancillary Sword som er nr 2 i triologien var også god, selv om den ikke helt når opp til eneren for meg, det blir litt for mye budskap og litt for lite action, tidvis på grensen til påtatt.

The Third Man var kort og underholdende, men langt fra Greene å sitt beste, bærer prege av å opprinnelig være en film (som jeg ikke har sett). Alt i alt et enkelt og greit 1001kryss, men feil plass å starte på hvis man ikke har lest noe av Greene. Selv begynner jeg å lure på om jeg rett og slett har lest alle de virkelig gode bøkene hans allerede, smått vemodig.

Avenues of Mysteries, Irvings nyeste, ble plukket fram i et mislykket forsøk på å ta kverken på lesetørka. Den er veldig klassisk Ivring, men mangler gnist. Jeg får en følelse av at mannen rett og slett har tilsatt alle de gamle suksessingrediensenes (minus bjørnene som denne gangen er byttet ut med løver) og regnet med at resultatet kom til å bli deretter. Dessverre ser det ut til å fungert, mange på goodreads hevder at Irving endelig er tilbake i god gammel form. Selv tenker jeg at dette er en slik bok du bare slipper unna med å skrive når du har fylt 71 og gir ut din 14. roman, hadde aldri blitt utgitt som debutant.

Vårens svakeste blir nok allikevel The Black Echo litt grunnet høye forventninger, men sikkert mest fordi dette rett og slett ikke er min type krim. Jeg er i dyp sorg over å ha gått tom for irsk lydkrim (Dublin Murder Sqaud) og fikk i et svakt øyeblikk for meg at løsningen ville være å gå for det helt motsatte: fra melankolske halvalkoholiserte irer til, eh, melankolske halvalkoholiserte amerikanere (er usikker på hvorfor jeg tenkte dette var to ytterpunkter). L.A er uansett ikke mitt krimlandskap. I tillegg er boka rett og slett alt for forutgsigbar til å ha underholdningsverdi. Sikre kilder skal ha det til at dette bedrer seg, men jeg er usikker på om jeg holder ut.

Rowling og Jansson er Rowling og Jansson, og trenger ingen videre introduksjon, – 2016 ser forøvrig ut til å bli barnelitteraturens år, sånn i tillegg til saktelesningens. Quiet og Headscarves hopper jeg over, fordi jeg fremdeles har intensjoner om non-fictionsamleinnlegg. Og Modern Girl fordi jeg faktisk har blogget om den allerede, ha!

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 1 1001bok, The Third Man 
  2. 2 OTS
  3. 3 non-fiction, hell yeah
  4. 0 booker (og helt ærlig 0 bookermotivasjon, tror jeg ender opp med å hoppe over den internasjonale utgaven helt)
  5. 2 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño (har dog begynt på en tilfeldig novellesamling, 1/2 poeng?)
  7. 0 Toni Morrison
  8. 1 HP
  9. 10% omtalerate, 1/10 omtalt av vårbøkene og 2/29 så langt i 2016, kunne vært langt verre, jobber med et samleinnlegg som kommer til å fikse hele greia..

8 kryss på 10 bøker, igjen, ikke hårreisende, men alt for lite til å bety noe i det store bildet.

Planer for mai

Lese ferdig Dickensbioen, begynne på en Dickensroman, kom 50% uti Trolldomsfjellet. Forsøke å avfinne meg med at årets lesemål er tapt, og ikke gråte noe mer over den saken. I slutten av September blir jeg (hvis alt går etter planen) mamma, og internet (og min mor) har fortalt meg at jeg ikke kan regne med å fullføre en eneste bok på de neste tre årene, og som alle tvangslesere vet er det i november/desember tvangsbrillene kommer fram. Regnestykket går ikke opp, og jeg har mest lyst til å innføre untakstilstand og omskrive målene mine. Type:

  1. Lese HP på nytt
  2. Lese Narnia på nytt
  3. Lese alle bøkene jeg kjøper
  4. Lese ferdig Trolldomsfjellet 
  5. Lese et stk Dickens
  6. Ikke få panikk

Våren er her, og jeg husker plutselig hvor jeg tok meg bryet med å flytte til Lade. Boka på bildet er til pynt, jeg hørte egentlig HP på lydbok.

 

Modern Girl

2 May

02-hunger-makes-me-a-modern-girl-carrie-brownsteinAprils (what) tema i biosirkelen er rockelegender, – sånn ca. den eneste kategorien jeg stiller blankere i enn sport. Jeg har aldri vært særlig musikkinteressert  og har gjennom oppveksten stort sett kopiert musikksmaken til div. personer som stod meg nære, – alt fra tysk techno-pop til svensk power-metal, uten den minste refleksjon over hva denne hoppingen hadde å si om min identitet (eller mangel på sådan). Nå hører jeg nesten utelukkende på ferdiglagde spillelister på Spotify, og ser først og fremst på musikken som et våpen i møte med offentlig transport. Ikke det beste utgangspunktet for å forelske seg i en rockebio altså. Igjen var det Mari som reddet meg, med Hunger Makes Me a Modern Girl (2015) memoarene til Carrie Brownstein, en tredjedel av punkrock gruppa Sleater-Kinney. Jeg hadde på forhånd verken hørt om Brownstein eller Sleater-Kinney, men Mari mente det burde være relativt problemfritt, noe som i grunn økte intressen min: en rockebio man kunne lese uten å være fan? Det måtte jo bety at boka inneholdt noe annet enn intriger, behinde the scenes og flaue sexhistorier -, og kanskje til og med var av litterær kvalitet? Color me intrigued.

Sleater-Kinney ble stiftet i 1994 og består av Carrie Brownstein (vokal og gitar), Corin Tucker (vokal og gitar) og Janet Weiss (trommer). I tidsrommet 1994-2005 produserte de syv album og var en viktig del av riot grrrl bevegelsen (wikipedia, for de av dere som i likhet med meg aldri har hørt om riot grrrl) før de slo opp i 2006. Nå i 2016, er de nylig gjenoppståtte, med sist første album på et tiår utgitt i fjor. Selv etter å ha lest boka sliter jeg med å definere en del av kjernebegrepene; riot grrrl, punkrock, indierock, – men tenker at det ikke er så farlig, det handler om musikk, rettferdighet, feminisme og følelser.

Portrait of Sleater-Kinney (L-R) Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker, backstage at The Fillmore in San Francisco, California, USA on 23rd September 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

Sleater-Kinney. Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker i 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

En annen utfordring i denne omgangen av biosirkelen var at rundegeneral Anita i følge ryktet skulle være noe strengere enn den vanlig biosirkelstandaren (hvor munker er alternativere og man kan tegne på barter i paint i ettertid), det skulle ikke bare være ekte legender men også ekte rock ingen slingring i valsen eller snikpopifisering. Overraskende nok ser jeg ut til å truffet blink selv om jeg skøyt i blinde, det er i hvert fall ikke mye pop over det til dels rå lydbildet til Sleater-Kinney, og de var store i sin verden.

Hunger Makes Me a Modern Girl er ikke Sleater-Kinneys historie, men Brownsteins, barndommen med en anorektisk mor og skap-homofil far, forvirret ungdomstid, livet på veien med Sleater-Kinney, angst. Det er så klart mye musikksnakk (musikken har spilt en stor rolle i Brownsteins liv), til tider litt for mye for meg, hver enkelt plateinnspilling tas nøye for seg, hvem/hva/hvor/hvordan musikken hadde endret seg siden sist, hvordan tekstene oppstod. Brownstein skriver om musikk på en måte som for meg til å ønske at jeg var fan; intensiteten, tilhørigheten, budskapet. Hun skriver også bra om en del feministiske standpunkter, det uendelig fokuset på å være “jente i rockeband”, eller “et jenteband”, hvorfor ikke bare et band? Hvem spør gutta hvordan det føles å være gutt i et rockeband? Men aller best synes jeg hun skriver når hun skriver om rent personlig erfaringer, hun beskriver eget sjeleliv med oppsiktsvekkende klarhet,og det er så bra. Helst skulle jeg lest en hel bok hvor Brownstein bare snakker om sin egen barndom/tenår, uten å måtte få noe info om plateselskaper og musikkinnspilling, men jeg innser at dette nok skyldes at jeg ikke befinner meg helt i målgruppa. Jeg føler like fult at Mari hadde rett, dette er en bok du kan lese selv om du aldri har hørt om Brownstein (eller punkrock, for den saks skyld).

Konklusjon: Hvis du a) er fan av Sleater-Kinney og b) har høy nok litterær interesse til å lese bokblogger, har du med aller høyeste sannsynlighet allerede lest (og elsket) denne, og en anbefaling vil være overflødig, men hvis du i likhet med meg aldri har hørt om gruppa, men har en forkjærlighet for halvmørk, personlig og velskrevet non-fiction burde du slå til (og musikk/rock/punk/whatever, kommer helt garantert tilbake i biosirkelen).

Februarstatistikk

29 Mar

Syv leste i løpet av årets korteste måned (som om det skulle være en unnskyldning), mye halvdårlig og intetsigende, men et par fulltreffere. Synkende leselyst inn i mars (kremt, april).

  1. Ms.Marvel, Vol.1: No Normal – G. Willow Wilson & Adrian Alphona (biblo)
  2. Happy Sally – Sara Stridsberg (biblo)
  3. Astrid Lindgren – Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (biblo)
  4. A Brief History of Seven Killings – Marlon James (OTS)
  5. Pride and Prejudice – Jane Austen (lyd)
  6. Morning Star – Pierce Brown (kindle)
  7. Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Slum – Katherine Boo (OTS)

Månedens beste er helt uten tvil A Brief History of Seven Killings, som jeg jo startet på i september i fjor, midt i den heteste bookerfeberen, men la fra meg i løpet av vinteren etter å ha gått grundig lei. Likte de 300 første sidene sånn passe, slet meg gjennom de 150 neste og vurderte å gi opp hele prosjektet (og hadde vel helt ærlig gjort det, hvis det ikke var for krysspoeng), men når jeg plukket den opp igjen oppdaget jeg til min store glede at jeg elsket de siste 200 sidene. Er fremdeles usikker på om boka rett og slett bare kommer sammen og blir bedre på slutten, eller om det hele handler om rett bok til rett tid. Velger å tro det siste. Innrømmer at jeg er lettet over at jeg endte opp med å like  elske, for dette var jo alltid boka som skulle være min bookerbok: mørk, blodig, komplisert og akkurat passe morsom. 

Morning Star er like god som resten av Red Rising triologien, Pierce Brown har skrevet seg rett inn i hjertet mitt og jeg er så fangirl at jeg nesten ikke kan uttale meg objektivt lenger, men bare les disse ok, tar bare type tre timer til sammen.

Ms. Marvel var sånn midt-på-treet, skulle gjerne sagt at jeg elsket den, men nøyer meg med å si at jeg tror jeg kanskje kommer til å elske de kommende nummerne, det er mye bra her, og litt girlpower er jo aldri å forakte.

Månedens dårligste, eller i hvert fall månedens dårligste leseropplevelse er faktisk Pride and Prejudice, tror jeg bare må innse Austen ikke er min greie. Klarer ikke å engasjere meg i alle disse intrigene og giftemålsutfordringene samme hvor velskrevet det. Ikke treffer humoren meg så veldig heller, ser det skarpe og smarte men blir ikke engasjert nok til å verken le eller dra på smilebåndet.

Restene av bøkene teller jeg som non-fiction, og later som om jeg skal skrive om dem senere i et samleinnlegg. Ingen av dem var favoritter.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001bok, Pride and Prejudice 
  2. 2 OTS
  3. 2 non-fiction
  4. 0 booker
  5. 1 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 0 HP
  9. 10% omtalerate (0/7 omtalt av februarbøkene og 1/20 så langt i 2016)

Satt med et ganske sterkt inntrykk av at februar var en svak kryssmåned, men 6 kryss på 7 bøker er jo slettes ikke ille, – hadde jeg bare hatt normale og overkommelige lesemål, ville det til og med kunne blitt kategorisert som bra.

Planer for mars april

Fullføre bøkene jeg har kommet halvveis i, ikke gi opp verken litteraturen eller livet. Blogge mer. Tenker å få til følgende i løpet av april:

  • Statistikk for både mars og april
  • Samleinnlegg om non-fiction
  • Biosirkelinnlegg
  • En valgfri omtale (dere velger, jeg bryr meg ikke) for å komme opp i 2/20
  • Minst et innlegg til om hvor fælt det er å ha lesetørke og hvor mye jeg savner den irske lydkrimmen min

k-on-tea_00322358

 

Påskeglimt

26 Mar

To dagers påskeferie, syv dagers jobbing, en halv bok. Lesetørke, bloggtørke.

img_0455img_0452img_0457Kommer, som alltid, sterkere tilbake.

Januarstatisikk

29 Feb

Tenkte jeg skulle prøve å unngå to og tremåneders statistikker i år, så, mens jeg ennå kan late som om at lesetallene for februar ikke er skrevet i sten – januarstatistikken. 10 bøker lest i løpet av året første måned. Lite målgivende, mye kos. Akkurat som planlagt.

Bøkene

  1. Trigger Warnings: Short Fictions and Disturbances – Neil Gaiman (lyd/OTS)
  2. The Name of the Wind (the King Killer Chronicle #1)- Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  3. Harry Potter and the Philosopher’s Stone – J. K. Rowling (lyd/RR)
  4. The Wise Man’s Fear (the King Killer Chronicle #2) – Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  5. Drømmen om Narnia – C. S. Lewis (RR)
  6. Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund (biblo)
  7. Harry Potter and the Chamber of Secrets – J. K. Rowling (lyd/RR)
  8. Løven, heksa og klesskapet – C. S. Lewis (RR)
  9. Into Thin Air – Jon Krakauer (kindle)
  10. The Accidental – Ali Smith (kindle)

Kjønn

Seks menn, fire kvinner.

Stjernedryss/ hjertebank

I januar oppdaget jeg til min store glede (og overraskelse) at jeg elsker både Hogwarts og Narnia med uforminsket styrke, deilig å føle at man fremdeles fundamentalt sett er det samme mennesket man var som tolvåring (jeg var en fantastisk tolvåring, og muligens en ennå bedre åtteåring (Narnia)). Følgelig er jeg nødt til å velge Løven, heksa og klesskapet som januars beste. Og The Chamber of Secrets som nest beste. Ellers ble jeg veldig positivt overrasket over Personar du kanskje kjenner, en rosa, nynorsk greie som ved første øyekast virket veldig navlebeskuende – men viste seg og være både frisk og rørende.

Patrick Rothfuss (1662s dere) fortjener egentlig et eget innlegg, men kan oppsummeres med 60% guilty pleasure og 40% ren irritasjon på hovedpersonen uendelige perfekthet.The Accidental er den svakeste Smith-boka jeg har lest så langt og Trigger Warnings befinner seg også i den svakere enden av Gaimanskalaen, – selv om jeg lurer på om mye av forklaringen på det skyldes lydformat (Gaiman leser som en gud, men noveller i lydformat er langt fra optimalt – det blir for springende, og apropos lyd, Stephen Fry lese akkurat like godt som jeg trodde – HP i lydform er rett og slett magisk).

Land

Seks britiske, tre amerikanske, en norsk. Jeg var betraktelig mer anglofil som tolvåring enn jeg er nå.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001bok, The Accidental 
  2. 3 OTS (blir jeg desperat i desember kommer jeg til å telle all gjenlesningen som OTS, enn så lenge er jeg ærlig)
  3. 1 non-fiction, 1 biosirkelbok, Into Thin Air 
  4. 0 booker
  5. 0 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate (1/10 omtalt av januarbøkene, dette har aldri sett bedre ut)

Ja, årets mål er like hårete som fjorårets. Nei, jeg lærer aldri. Ja, jeg er lei allerede.

Marsplaner

Longlisten for den internasjonale bookerprisen slippes 10. mars, jeg burde få til minst seks stk, men har null motivasjon, og satser på å skaffe meg non-fiction-poeng i stedet. Og HP-poeng, så klart.

k_on_tea_party_wallpaper_by_catladykim-d5g8ftw

Blood, toil, tears and stupidity

23 Feb

Februars tema i biosirkelen er sport, – noe jeg innrømmer å lenge ha sett svært mørkt på (måtte jeg virkelig gi meg i kast med Zlatan? Jeg som ikke har sett et eneste sportsarrangement frivillig de siste fem årene, og fremdeles med gru husker tvungen ski-titting i skoletiden (kan jeg ikke heller få lese? nei, nå skal vi se NORGE VINNE)), helt til Mari påpekte at klatring også er en sport – blessing in disguise. Jeg elsker eventyrere og har alltid hatt en forkjærlighet for tragiske dødsfall, kanskje spesielt i isøde (selv om tropene også er akseptabelt). Valget denne gangen falt på Jon Krakauers Into Thin Air.

Into-Thin-AirInto Thin Air (1997), tar for seg Everesttragedien i 96 hvor åtte personer mistet livet i jakten på verdens høyeste fjell, og er det Ingalill ville kalt en tidsbegrenset selvbiografi, eller en øyeblikksbio (men som du kanskje ville kalt en dokumentar). I 96 er kommersialisering av mt. Everest i full gang fra elite, prestisje og ære,- til et oppnåelig prosjekt for alle med moderate klatrekunnskaper (og dype lommebøker), klatreguider gjør sitt beste for å få sine team til toppen og ned igjen, lover full kontroll og den ultimate opplevelsen mens  Sir Hillary gremmes og snakker om forsøpling, dette en gang så edle fjellet, dette en gang så edle kallet. For første gang er det mulig for noen andre enn de ytterste få å oppnå drømmen om verdens høyeste fjell, med den riktige guide er det meste mulig. En av disse guidene er Rob Hall (Adventure Consultants), som sammen med to andre guider og en haug med sherpas er ansvarlig for åtte klienter. Hall er en erfaren klatrer og har rykte på seg for være en av de mer seriøse aktørene på fjellet. En av hans klienter er Jon Krakauer; klatrer, journalist, forfatter – som er med på turen for å skrive en artikkel for Outside. Det som egentlig skulle være en artikkel om kommersialiseringen av Everest/opplevelsen av å nå toppen, – blir så klart noe helt annet når ulykken inntreffer.

rob-halls-team-1

 

Kort fortalt: for at det skal være noe vits i å bestige Everest som gruppe med guide, må guidens ord være lov – man mister dømmekraft i høyden (hvis man hadde den i utgangspunktet) og bør alltid lyte til erfarne fjellfolk, og guidens hovedansvar er tross alt ikke å få folk opp men å få dem ned, og en av grunnpillarene her som Hall selv nevner igjen og igjen er å snu i tidet, man opererer med en avtalt snu-tid før man starter bestigningen, kl. 14.o0 skal man snu om man så er bare et steinkast unna toppen, surt, bittert, livsviktig. 10 mai 1996, brytes denne regelen, Hall og annen guide fra et annet team, forsetter å guide,  lenge etter time-out, og blir fanget i en snøstorm med fatale konsekvenser. Denne boka er Krakauers beretning om hva som skjedde: hvem var hvor når, hvem sa hva, hvem kunne gjort noe annerledes, hvem sin skyld er dette, har en hver idiot som bestemmer seg for å bestige mt. Everest ansvar for eget liv eller er guidene guder som bør stå med det fulle og hele ansvaret. Krakauer heller mot alternativ to, og har i ettertid fått kritikk for å legge (uforholdsmessig mye av) skylden på Anatoli Boukreev second in comand på et annet team, som valgt å  bestige fjellet uten oksygen selvom han hadde guideansvar (uortodokst: er man oksygenløs tåler man kulde dårligere – og kan ikke stå i ro og vente på klientene, Boukreev gikk derfor ned fra fjellet lenge før mange av sine kunder). Boukreev redder senere samme kveld to liv, ved å gå ut i snøstormen alene på jakt etter overlevende. Det er ikke svart-hvitt. Selv er jeg litt team Boukreev, delvis fordi jeg alltid vil velge den tause barske russeren ovenfor den snakkesalige amerikaneren, – men mest fordi jeg mener, og det er i grunn opplagt (?), at folk begir seg ut på den idiotien det er å bestige verdens høyeste fjell på eget ansvar.

Uansett, hele Boukreev/Krakauer greia er ikke det viktigste. Det er mange faktorer som bidrar til at det gikk som det gikk, men først og fremst handler det jo om fjellet om menneskets fascinasjon med høyden, galskapen, æren. Det faktum at ingen mengde teknologi kan temme Everest. Krakauer er ikke en klatrer som tilfeldigvis skrev en bok, han er forfatter, og klarer å beskrive både fjellets makt og menneskets galskap godt. Det er saklig og faktabasert, men aldri tørt – selv om jeg vet nøyaktig hvordan det ender, leser jeg videre i spenning.

 

gc16417“Why did you want to climb Mount Everest? Because it’s there” – George Mallory (1886 -1924)

 

Same procedure as last year?

18 Jan

Januar

Telling, statistikkføring, oppgjør. Utslitt etter fjorårets innspurt, desillusjonert med tanke på egen lesekapasitet, – hva er vitsen med å være et lesende menneske når man uansett bare drukner i middelmådighet? Nok et år har gått uten at mer enn fire sider av Krig og Fred har blitt lest, nok et år hvor netflix var mediet som fikk meg til å gråte og le. I januar leser jeg fantasy og lett-tilgjengelig non-fiction mens jeg lurer på om jeg virkelig orker å ha lesemål i år også.

 

Februar

Leser andres lesemål med en økende følelse av håpløshet, samtidig som jeg så smått begynner å tenke at dette er åretformulerer egne mål, leser en tre-fire diktsamlinger og føler meg helt på topp, dette er året, jeg tar Krig og Fred ut av hylla og leser det første kapitlet

 

Mars 

Oppdager at lesemålene mine egentlig er svært overkommelige, legger en detaljert plan for dobbeltkryss, trippelkryss og kvotefylling og belønner meg selv med tre sesonger av Dr. Who, litt varulvporno og lydkrim før tvangen starter for alvor, det er lenge til nyttårsaften

 

April

Dr. Who, lydkrim, varulvporno

 

Mai

Dr. Who, lydkrim, varulvporno

 

Juni 

Alt snakket om bokbloggtreff, BBP og samlesing gjør at jeg plutselig husker at jeg har en blogg, lager en halvårsstatistikk i mangel på noe annet å blogge om, får umiddelbart panikk, og blir nødt til å lese fantasy resten av måneden

 

Juli 

Bookerlonglisten slippes, og jeg benytter anledningen til å fortrenge alle andre lesemål, nå skal det samleses, spekuleres og diskuteres! For første gang siden februar føler jeg at lesing er meiningsfylt, og at blogging = samhold, man er en del av noe større, man er en bokblogger! I alt kaoset glemmer jeg helt å faktisk skrive om noen av bøkene jeg leser, men gjør opp for det med kraftig kommentarfeltaktivitet og stjerneutdeling på goodreads

 

August 

Bookerlesingen fører til en akutt overdose av samtidslitteratur, jeg leser årets første (og siste) Dickens og tenker “herregud, hvorfor leser jeg så lite 1800tallslitteratur”, man leser 5 1001bøker på rappen og tenker at lesemålene faktisk er oppnåelige

 

September 

Bokbloggtreffet nærmer seg med stormskritt, og jeg oppdager til min store forferdelse at jeg ikke bare er latterlig lite oppdatert på norsk samtidslitteratur, men at jeg heller ikke har blogget siden juni. Spyr ut par intetsigende innlegg om non-fiction og håper ingen gjennomskuer meg, kommer hjem fra treff med ny giv og leser tre nye norske bøker, – uten å skrive et ord om dem

 

Oktober 

Koser meg med nøye utvalgte 1001bøker og Graham Greene på øret, nyter livet og tenker at netflix kan ta seg en bolle

 

November

Regner ut at jeg bare er 46 kryss unna full måloppnåelse, bruker lenger tid på å finne trippelkryss enn på å lese

 

Desember 

Leser utelukkende korte kryssgivende bøker, bryr meg ikke lenger om jeg tror jeg kommer til å like bøkene eller ikke, dobbeltkryss er dobbletkryss og trippelkryss er gud og jeg overlever alltids to timer til med Tina Fey på lydbok. Fullfører målene og oppdager at gleden med lesing forsvant på veien.
image

Same procedure as every year

Waffles, love and a sea of possibility

7 Jan

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

yesplease

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

nrm_1417456541-parks_and_rec_christmas_song_amy_poehler

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

51sKrkVfiIL._SL300_Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.

tina-fey-30rock-hat