Tag Archives: koselesing

Erindringer & eventyr

1 May

Jeg har lest det første bindet av Selma Lagerlöfs barndomsmemoarer  Mårbacka (1922) i anledning denne  forrige måneds biosirkelomgang, hvor temaet var Død (pre 30 post 70). Selma Lagerlöf dødde i en alder av 81, og er altså 100% innafor. Hvis det ikke var for det faktum at Mårbacka kun består av ca 20% barndomsminner,og de resterende 80% er en kombinasjon av slektshistorie og eventyr. Hovedpersonen er ikke Selma, men barndomshjemmet hennes, gården Mårbacka (i etterpåklokskapens lys burde nok jeg kunnet ha gjettet såpass ut fra tittelen, og heller lest det tredje bindet med memoarer: Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1932)). Heldigvis er jo Mårbacka i egenskap av å være en gård, ikke direkte levende = død, og mye mye eldre enn 70 år gammel, så jeg tenker vi sier det går bra (denne gangen også).

img_2479

Hadde jeg kunnet velge helt selv, ville min datter sannsynligvis het Selma (eller Sigrid), slik gikk det ikke, men hun poserer like fult velvillig med sin ikke-navnesøsters verk. 

Lagerlöf er en av disse forfatterene jeg trekker fram  som favoritt, uten at jeg egentlig har nok grunnlag til å uttale meg. Når jeg først startet med lesemål i 2012, var et av målene og lese mer av nettopp Lagerlöf, dette fordi jeg hadde lest og elsket Keiseren av Portugalia året før. Keiseren er fremdeles en av de aller aller vakreste bøkene jeg har lest, og Gösta Berlings saga som jeg leste året etterpå var også medrivende (om enn på en veldig annen måte). Jeg var gira, jeg var fangirl, og jeg kunne ikke vente med å få lest ALT! Fem år har gått, uten at jeg har kommet med noe videre i forfatterskapet, hovedsakelig fordi tykkelsen på Jerusalem er noe avskrekkende. Så, Mårbacka it is.

Boka starter med å ta for seg  noen minner fra Selmas tidlige barndom; en reise til Strømstad, en streng barnepike som smelter og blir snill, en mystisk hoftelidelse som gir unge Selma mye sympati. Etterhvert glir det over i forskjellige småhistorier fra tidligere generasjoner som har bodd på Mårbacka, dette er historier Selma vokset opp med, fortalt av farmor, husholderske og andre gamle kvinner. Jo eldre historiene er, jo kortere er veien over i eventyr og myter, det er et distinkt drag av Gösta Berling over det hele og jeg tar meg i å glemme at det er non-fiction jeg leser. Jeg trives best når Lagerlöf beveger seg over i det trolske, og kjeder meg når slektshistorien ramses opp (hvem er gift med hvem som er dattera til hvem). I siste del av boka hopper vi igjen inni Selmas barndom, vi får servert flere minner fra hverdagen, Selma selv er ikke særlig fremtredende i noen av disse: hun er en tilsynelatende objektiv observatør som forteller om hverdag og fest på Mårbacka anno 1870. De fleste av episodene sirkler rundt Selmas, far Erik Gustaf Lagerlöf, som skildres med varme og kjærlighet. I følge wikipedia var han en alkoholiker, og min far mumlet også noe om traumatisk barndom når jeg nevnte at jeg leste disse memoarene. Intet av dette kan skimtes her, det er barndoms paradis, elskende Värmland, elskede pappa. Fordi det er slik hun faktisk husker det, eller fordi det er slik hun vil huske det? Eller kanskje wikipedia rett og slett kan ta seg en bolle? Uansett blir jeg nysgjerrig nok til at de to neste bindene hopper framover i lesekøen (mens Jerusalem hopper bakover).

Mårbacka ga meg ikke helt det jeg forventet, – men ga meg like fult en god leseropplevelse.  Tror denne ville fungert utmerket som inngangsport i forfatterskapet hennes, også kunne man trappet opp til de Virkelig Store. For meg ble det en påminnelse om et kjært forfatterskap som holdt på å gå i glemmeboken. Litterært sett er Lagerlöf langt unna sitt skarpeste her, men selv på sparebluss skriver hun fletta av så mange andre som jeg vier tiden min til. Jeg skal forsøke å ikke glemme henne en gang til.

Advertisements

Januarstatisikk

29 Feb

Tenkte jeg skulle prøve å unngå to og tremåneders statistikker i år, så, mens jeg ennå kan late som om at lesetallene for februar ikke er skrevet i sten – januarstatistikken. 10 bøker lest i løpet av året første måned. Lite målgivende, mye kos. Akkurat som planlagt.

Bøkene

  1. Trigger Warnings: Short Fictions and Disturbances – Neil Gaiman (lyd/OTS)
  2. The Name of the Wind (the King Killer Chronicle #1)- Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  3. Harry Potter and the Philosopher’s Stone – J. K. Rowling (lyd/RR)
  4. The Wise Man’s Fear (the King Killer Chronicle #2) – Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  5. Drømmen om Narnia – C. S. Lewis (RR)
  6. Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund (biblo)
  7. Harry Potter and the Chamber of Secrets – J. K. Rowling (lyd/RR)
  8. Løven, heksa og klesskapet – C. S. Lewis (RR)
  9. Into Thin Air – Jon Krakauer (kindle)
  10. The Accidental – Ali Smith (kindle)

Kjønn

Seks menn, fire kvinner.

Stjernedryss/ hjertebank

I januar oppdaget jeg til min store glede (og overraskelse) at jeg elsker både Hogwarts og Narnia med uforminsket styrke, deilig å føle at man fremdeles fundamentalt sett er det samme mennesket man var som tolvåring (jeg var en fantastisk tolvåring, og muligens en ennå bedre åtteåring (Narnia)). Følgelig er jeg nødt til å velge Løven, heksa og klesskapet som januars beste. Og The Chamber of Secrets som nest beste. Ellers ble jeg veldig positivt overrasket over Personar du kanskje kjenner, en rosa, nynorsk greie som ved første øyekast virket veldig navlebeskuende – men viste seg og være både frisk og rørende.

Patrick Rothfuss (1662s dere) fortjener egentlig et eget innlegg, men kan oppsummeres med 60% guilty pleasure og 40% ren irritasjon på hovedpersonen uendelige perfekthet.The Accidental er den svakeste Smith-boka jeg har lest så langt og Trigger Warnings befinner seg også i den svakere enden av Gaimanskalaen, – selv om jeg lurer på om mye av forklaringen på det skyldes lydformat (Gaiman leser som en gud, men noveller i lydformat er langt fra optimalt – det blir for springende, og apropos lyd, Stephen Fry lese akkurat like godt som jeg trodde – HP i lydform er rett og slett magisk).

Land

Seks britiske, tre amerikanske, en norsk. Jeg var betraktelig mer anglofil som tolvåring enn jeg er nå.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001bok, The Accidental 
  2. 3 OTS (blir jeg desperat i desember kommer jeg til å telle all gjenlesningen som OTS, enn så lenge er jeg ærlig)
  3. 1 non-fiction, 1 biosirkelbok, Into Thin Air 
  4. 0 booker
  5. 0 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate (1/10 omtalt av januarbøkene, dette har aldri sett bedre ut)

Ja, årets mål er like hårete som fjorårets. Nei, jeg lærer aldri. Ja, jeg er lei allerede.

Marsplaner

Longlisten for den internasjonale bookerprisen slippes 10. mars, jeg burde få til minst seks stk, men har null motivasjon, og satser på å skaffe meg non-fiction-poeng i stedet. Og HP-poeng, så klart.

k_on_tea_party_wallpaper_by_catladykim-d5g8ftw

Dickensdilla

22 Nov

Jeg er litt usikker på om jeg elsker Dickens, eller om jeg bare elsker tanken på å elske Dickens. Det eneste jeg er 100% sikker på er at jeg elsket Dickens når jeg var seksten, og leste David Copperfield for første gang. Og at jeg etter dette første møte med Dickens, aldri riktig har nådd opp til det samme nivået av begeistring, selv om det ikke stod på mangelen på forsøk. Til attenårsdagen min stod Dickensromaner jeg ennå ikke har lest øverst på ønskelista, og når jeg flyttet hjemmenfra for første gang hadde jeg med fire stk uleste Dickens på lasset. Den forrige Dickensboka jeg leste (pre2015) var The Mystery of Edwin Drood i 2011, jeg kan vagt huske at jeg likte noen av skildringene og stemningen, men ellers intet (jeg husker ikke en gang hvem som dør). Når jeg året etterpå leste Wilkie Collins The Moonstone  husker jeg at jeg motvillige tenkte at dette er faen meg bedre enn Dickens, etter det la jeg Dickens på hylla. Fram til i år.  Så langt i 2015 har jeg lest tre bøker av Dickens. En jeg likte, en jeg elsket, og en jeg virkelig mislikte. Vet ikke helt hvor det plasserer meg, men vet at jeg skal fortsette å lese Dickens.

 

Bleak_House_frontispiece2 Bleak House (1853)

En kompleks bok med mange lag, hvor den evigvarende arverettsaken Jarndyce vs Jarndyce står i sentrum. Bitende satire over rettsvesenet, blomstrende kjærlighet, uskyldsrene heltinner, forviklingar og drap. 1070s hvor trådene aldri sklir for langt fra hverandre, og alle brikkene til slutt faller på plass. Jeg kan skjønne hvorfor mange hevder at dette er Dickens sterkeste. Selv synes jeg ikke den er den best, selvom jeg kanskje synes den er den smarteste. Satiren er eksellent, og det er akkurat passe med intriger og personlig drama til at man aldri mister interessen.

Best like jeg heltinnen Esthers totale mangel på selvinnsikt, og Mrs. Jellyby som gir alle pengene og oppmerksomheten sin til fattige stammer i Afrika, mens hennes egen mann sitter med hodet vendt inn i et hjørne ute av stand til å snakke og hennes egne barn løper sultne rundt i filler. Og språket så klart. Tror kanskje starten på Bleak House er min favorittdickensstart (og det sier ikke så lite):

“London. Michaelmas Term lately over, and the Lord Chancellor sitting in Lincoln’s Inn Hall. Implacable November weather. As much mud in the streets as if the waters had but newly retired from the face of the earth, and it would not be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet long or so, waddling like an elephantine lizard up Holborn Hill. Smoke lowering down from chimney-pots, making a soft black drizzle, with flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes — gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.”

Elsker det. Jeg ga denne fire stjerner på goodreads, og var generelt sett veldig fornøyd med leseropplevelsen, jeg ble både underholdt og imponert. Bare aldri engasjert, kom ikke inn under huden på karakterene, brydde meg ikke om hvordan det gikk med dem. Beundrende, ikke begeistret. (En måneds tid etter at jeg hadde lest  ferdig Bleak House plukket jeg opp The Woman in White som lydbok, og ga den tre stjerner – fordi jeg av en eller annen grunn følte det var viktig å gi den færre enn Bleak House. Sannheten er at jeg elsket The Woman in White og ikke kunne huske siste jeg leste enn så morsom bok. Tror rett og slett jeg elsker Wilkie Collins, og burde snart gi han et eget innlegg, i stedet for alle disse parentesene).  Les også hva Silje har å si om den.

 

tale-of-two-cities-illustration01A Tale of Two Cities (1859) 

En av Dickens mest kjente, og høyst elskede. London, Paris, den franske revolusjonen, ung udødelig kjærlighet, enorme ofre, hevn, blodtørst og klassekamp. Sikkelig høydramatisk. Trodde egentlig ikke jeg kom til å like denne (mest fordi jeg til stadighet er ute av stand til å lese ferdig Les Mis). Jeg hørte denne som lydbok, mesterlig innlest av Anton Lesser, og valgt den helt ærlig utelukkende fordi den kort til Dickens å være (ca. 400s) og ga 1001poeng. Til min store overraskelse elsket jeg den, med en intensitet jeg trodde hørte tenårene til. Sikkelig hjerter-i-øynene-emoji. Fyrverkeri. En gliende overgang fra å lyte med et halvt øre til lange skildringer av interaksjoner jeg ikke helt viste hva førte til, til å sitte med hjerte i halsen fem timer i strekk. Denne er sikkelig over-the-top, og det spares virkelig ikke på noe slags form for krutt: alle tilfeldig møter endrer skjebner, alle hjerter svulmer ved tanken på vår heltinne, blodet spruter og kjærligheten blomstrer. Burde kanskje ikke like det så godt som jeg gjør, – men jeg tenker at det er lov til å dra fram de skarpeste fargene når man skriver om den franske revolusjonen, det er akkurat så dramatisk som omstendighetene tilsier. Den unge kvinnen i sentrum, Lucie, er riktignok et platt dydsmønster, som ikke gjør stort annet enn å utstråle godhet og dåne, men jeg synes ikke det spiller noen rolle når man på andre siden presenteres for Madame Defarge, stålkvinnen over alle stålkvinner (som jeg fremdeles nekter å kalle skurk), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si (det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre blind kjærlighet). Slenger med starten på denne også, selv om dere sikkert kan den utenatt:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Heidi har også lest (og er en fin motvekt til alt mitt snakk om hjerteemojier).

 

119-1Hard Times (1854) 

Nyfrelst som jeg var, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe smartere enn å hoppe rett inn i en ny Dickens (og ny Anton Lesser). Burde ha gjort bedre research. Det er ingen som hevder at dette er Dickens beste, og relativt mange som nevner den som en av de dårligste. Jeg trodde denne skulle handle om arbeidsforhold for fabrikkarbeider, fattigdom, fagforeninger, klassekamp – men det er betraktelig mye mer fokus på ekteskap/utroskap og fornuft vs. følelser (men såpass karikert at det er vanskelig å engasjere seg). Det beste med å ha lest denne er muligheten til å si I had a hard time getting through Hard Times. Jeg hørt ferdig boka for en knapp måned siden, men sliter allerede med å huske særlig mye av handlinga. Det beste argumentet for å lese denne (bortsett fra I had a hard time getting through Hard Times (man får overraskende få sjanser til å si dette i hverdagen, og må lage sine egne muligheter) må vel egentlig være at den er veldig kort (Dickens korteste, antall sider varierer litt, men ca 300) og at den (merkelig nok) gir 1001poeng. Lurer litt på hvor Dickens befant seg i livet når han publiserte denne, og kjenner at jeg har behov for å lese en dickensbio asap (mao. jeg venter på neste passende tema i biosirkelen), i håp om å få svar. Starten, for syns skyld:

“Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!”

Labben og Elida har også lest (og himlet med øynene).

 

Neste Dickens ut? Martin Chuzzlewit fordi den står i hylla (og gir 1001poeng, dobbeltkryss dere). Tviler på at noe kan nå opp til opplevelsen Two Cities ga meg, men tenker at det ikke skader å prøve (og at jeg sikkert kan ha mye moro på veien).