Februar

8 Mar

Syv leste i løpte av årets korteste måned, hvis vi ignorere det faktum at ca. halvparten var tegneserier, høres det jo slettes ikke så verst ut. Og uansett var kvaliteten svært høy, jeg ga, eller vurderte å gi, fem stjerner til fem av de syv. Tror ikke det har skjedd siden jeg var fjorten og (heldigvis) ikke hadde tilgang til stjernegivende sider.

Bøkene 

  1. Solar – Ian McEwan (lyd)
  2. Saga (Vol. 1) – Brian K. Vaughan & Fiona Staples (biblo)
  3. Jonathan Strange & Mr Norrell – Susanna Clarke (kindle/OTS)
  4. Saga (Vol. 2) – Brian K. Vaughan  & Fiona Staples (biblo)
  5. Saga (Vol. 3) – Brian K. Vaughan & Fiona Staples (biblo)
  6. The Age of Innocence – Edith Wharton (lyd/OTS)
  7. The Black Count: Glory, Revolution, Betrayal, and the Real Count of Monte Cristo – Tom Reiss (kindle)

Tallene 

To menn, to kvinner, og tre samarbeidsprosjekt. Bedre blir det ikke. Hvis vi ser bort fra at jeg lenge glemt å føre opp/tenke på Fiona Staples når jeg omtalte Saga, selv om kunsten jo er minst halve moroa (til mitt forsvar står hun i en slags parantes på goodreads også). Relativt konservativt geografisk utvalg: to (erke)britiske, fem amerikanske, tre canadiske.

Opplevelsene 

Det er nesten umulig å kåre månedens best, så jeg velger heller å starte med å påpeke at Solar uten tvil var månedens dårligste, selv om den egentlig ikke var noe annet enn middelmådig. Ellers er Jonathan Strange & Mr Norrell akkurat så god som alle hevder, selv om jeg i etterpåklokskapens lys nok burde ha funnet et mer passende tidspunkt å lese den på. Den er massiv (1006s) og det er mye oppbygging og en sakte stigende spenningskurve – og den opplevdes uten tvil sterkeste i de periodene hvor jeg hadde tid til å lese mer enn ti sider av gangen. Forøvrig er den en utpreget høstbok. Har allerede bestemt meg for å ta med denne på barnefri hyttetur en gang i framtiden. I 2035 eller noe.

I motsetning til gotiske mursteiner egner tegneserier seg helt perfekt til speedreading, og Saga kom som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting inn i hverdagen min. Jeg elsker alt ved opplegget: kunsten, fargene, humoren, det faktum at hovedpersonen er en nybakt mor som bære babyen sin rundt i sjal samtidig som hun forsvarer familien sin med tenner og klør. Tror jeg har gitt alle nummerene jeg har lest så langt fire stjerner på goodreads, – men føler for å påpeke at serien som en helhet fortjener fem. Forstå det den som kan.

The Age of Innocence traff meg en plass midt i sjela uten at jeg helt kan forklare hvorfor, alt jeg vet er at jeg gikk gråtende rundt på trilletur når jeg hørt det siste kapitelet, uten å skamme meg det minste. Austen kan ta seg en bolle, og jeg skal lese alt Wharton har skrevet. The Black Count kommer det (sannsynligvis) et eget innlegg om, – biosirkel og greier. Hvis jeg forter meg rekker jeg akkurat å poste omtalen før neste runde starter.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 4 av 7 innkjøpte lest så langt, har begynt å hamstre hardcore non-fiction for å tvinge meg selv til å lese den, kanskje ikke verdens beste plan
  2. 0 av langlånsbøkene lest
  3. 2 OTS  (hyllene mine er såå kjedelige)
  4. 0 Booker, men det er jo ikke min skyld
  5. 0 pre 1917, The Age of Innocence ble utgitt i 1920, skulle ikke vært lov
  6. 1 hardcore non-fiction, greven har fotnoter så jeg tar meg den frihet å telle den som hardcore
  7. 0 softcore non-fiction
  8. 0 Cormac McCarthy
  9. 5 av 24 innlegg

3 kryss på 7 bøker, kun tilgivelige i lys av det faktum at jeg har storkost meg + at alle vet at det er etter sommeren tvangslesingen egentlig starter.

Planer for mars

Lese ferdig det som har kommet ut av Saga, gråte en skvett, lese ferdig  Narnia, gråte litt mer. Og lese så mye som mulig av Iain Banks, inspirert av Labben  skal jeg også forsøke å Lese Et Helt Forfatterskap i løpet av en komprimert tidsperiode, valget falt på Iain Banks fordi han a) har skrevet to av favorittbøkene (The Crow Road, The Wasp Factory) mine og b) har skrevet mye nok og variert nok til at jeg forhåpentligvis ikke går lei. Mer om dette senere. Sitter blant annet i tenkeboksen ang å finne et forfatterskap til, helst noe annet enn en (død) hvit gubbe.

Hurra for kvinnedagen/ babywearing ftw!  Fiona Staples/ Brian K. Vaughan

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act? 

Januar

5 Feb

Blanke ark. Seks leste i løpet av årets første måned, smått mindre enn jeg er vant med, men på ingen måte hårreisende. Et par middelmådige, men også minst en bok jeg kommer til å huske resten av livet.

  1. The Hanging Tree (Petter Grant, #6) – Ben Aaronovitch (kindle)
  2. The Children Act – Ian McEwan (kindle)
  3. Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket, #1) – Amalie Skram
  4. We Have Always Lived in the Castle – Shirley Jackson (lyd)
  5. To venner (Hellemyrsfolket, #2) – Amalie Skram
  6. Dreams of God and Monsters (Daughter of Smoke and Bones #3) – Laini Taylor (kindle)

Månedens beste var uten tvil Sjur Gabriel, som helt uten skam og frykt for å bli sentimental bare kjører på med følelser og armod, – fungerer overraskende godt. To Venner ble en liten skuffelse, hovedsakelig fordi fallhøyden var så stor – og litt fordi jeg så gjerne ville høre mer om Sjur og Oline, og ikke dette (noe plagsomme) barnebarnet. Den er like fult god, og overraskende morsom, helt annerledes i tonen enn den første. Spent på resten.

I latskapens navn har jeg bestemt meg for å begynne i den lettleste enden av ulest hylla, de to første  ut ble The Hanging Tree (som skuffet meg, den svakeste i serien så langt) og Dreams of God and Monsters (som var ca like klisjefylt som forgjengerene, men OK underholdning like fult). Nestemann blir enten Stephen Frys Making History eller Robin Hobbs The Ship of Magic (og så er jeg faktisk tom for rene lettvektere, burde ha tenkt på dette i fjor og hamstra kryssverdig varulvporno).

Ellers var We Have Always Lived in the Castle god, men en smule plagsomt innlest og litt for forutsigbar. Hadde antageligvis gjort seg bedre i papirform, og lest over en kortere periode. The Children Act har jeg tenkt å skrive mer om senere.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. I god rute. Fullført 1 av 6 kjøpte, men holder på med 3 til og gleder meg veldig til de 2 siste
  2. 0 av langlånsbøkene lest
  3. 5 (!) OTS
  4. 0 Booker, men det er jo ikke min skyld
  5. 2 pre 1917
  6. 0 hardcore non-fiction, men har en påbegynt
  7. 0 softcore non-fiction, men har en påbegynt (som merkelig nok er mye mer tunglest enn den hardcore)
  8. 0 Cormac McCarthy, men har lånt en av min far (sånn, hvis jeg skulle trenge noe mer enn de tre jeg har i hylla fra før)
  9. 1 innlegg skrevet i løpet av Januar, 2 i februar

7 kryss på  6 bøker = godkjent

Planer for februar 

Fullføre The Black Count tidsnok til å delta i biosirkelen (og faktisk blogge om den). Fullføre Solar (er ca tre trilleturer unna), og muligens blogg om den også (#evigoptimist). Komme godt i gang med (fullføre?) neste bok i Hellemyrsfolket (vanskeligere enn det høres ut som, den er type dobbelt så lang som de to første til sammen, og jeg leser bare i den på søndager når mannen triller tur), og kose meg maksimalt med Jonathan Strange & Mr Norrell mellom slagene. Se masse Gotham, lese en tegneserie og spise så mange appelsiner som fysisk mulig.

edward_nygma-1

2016

1 Feb

La oss få dette ut av verden en gang for alle. I 2016 leste jeg 86 bøker, skrevet av 64 forskjellig forfattere (40 mannlige, 44 kvinnelige, to antologier). I fjor leste jeg 115. Som vanlig kommer flesteparten av bøkene fra statene (32),såpass tett fulgt av UK (31) at det nesten er uten betydning. Jamaica er den eneste ny knappnålen i verdenskartet, og jeg har nok aldri før lest riktig så mange bøker skrevet av hvite middelaldrende menn.  Ellers står 2016 i nostalgiens tegn, alle de beste leseropplevelsen kom fra bøker jeg har lest før, Harry Potter, The Lord of the Rings, Narnia. Jeg finner det både sjarmerende og litt skremmende at jeg tilsynelatende ikke har utviklet meg litterært siden jeg var 13.

Den tekniske måloppnåelsen blir som følger (originale mål finnes her):

  1. 7 av 24 1001bøker
  2. 16 av 24 OTS
  3. 17 av 24 non-fiction
  4. 8 av 12 fra årets booker short og longlist (inkludert internasjonal)
  5. 7 av 12 sci-fi
  6. 1 av 3 Roberto Bolaño
  7. 0 av 3 Morrison (0 av 3)
  8. 7 av 7 Harry Potter 
  9. 3,49 % omtalerate (målet var 10%)

En relativ kraftig nedgang siden fjorårets 100%s måloppnåelse kan man si, velger å skylde på babyen, selv om sannheten er at jeg var fortapt allerede i februar. Uansett. 64% av bøkene jeg leste i fjor var elektroniske (lyd + kindle), ville nok ligget nærmere 90% hvis det ikke var for tegneseriene (9) og nye norske (6). Jeg trives bedre og bedre med å lese elektronisk (det er overraskende vanskelig å lese papirbøker mens man ammer), og hvis det ikke var for forsettet om å lese mest mulig fra egne hyller vill jeg nok kunne ha lagt meg på 100% i 2017 (jeg er uansett tom for gode tegneserier, finnes det noe der ute som kan fylle hullet etter Sandman?). Ellers leste jeg overraskende mye fantasy i året som gikk (25), fulgt av romaner (23), non-fiction (17), noveller (10), sci-fi (7) og krim (5). Og en diktsamling. Mye kos, lite utvikling. Og mye ferskt. Kun 27 (31%) var pre 2000 og bare stakkarslig tre (3,5%) var mer enn hundre år gamle. 56 bøker ble kjøpt i løpet av fjoråret, og 52 av disse ble lest – resten kommer fra biblioteket (18) og egne hyller (16).

9c89556e-1035-4add-8ddd-cfaa7d6e94ae

I ♥ Kindle

Årets beste? Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter. Stephen Fry leser som en gud, og jeg elsker universet med uforminsket styrke. Dere som elsker HP men ennå ikke har lest lydbøkene, hva venter dere på? Sørg for å skaffe britisk utgave (audible.co.uk) og hør i vei.  Hvis jeg blir nødt til å trekke fram noe annet vill jeg gå for Madelein Thiens Do Not Say We Have Nothing som årets fineste, Angela Carters The Bloody Chamber som årets tøffeste, Neil Gaimans The Sandman som årets nerdebonanza og Ann Leckies Ancillary Justice som årets, eh, sci-fi (gikk tom for adjektiver).

Waffles, love and a sea of possibility

8 Jan

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, har godt over et halvt års udokumentert lesing (det gjør fysisk vondt) og minst fjorten forskjellige  innlegg i kladdformat (babybobla vs. bookerbonanza, baby vs. bøkene etc etc) hvor jeg sier mye fornuftig om hvordan det å bli mamma forandret lesevanene mine/ synet mitt på litteraturen, hvordan tvangslesningens era var forbi, og at lystens tid hadde kommet (,type, når man bare rekker å lese femten bøker i løpet av året, så bør de til gjengjeld være jævlig gode) – men nå som babyen ikke lenger er fersk er jeg i ferd med å innse at ingenting egentlig har endret seg, jeg er den samme som alltid, ammetåka er en myte og årets lesemål er allerede skrevet. Lydbøker er guds gave til nybakte mødre og hver søndag tar mannen med seg babyen på trilletur, slik at jeg får en time uforstyrret lese (og kaffedrikkings) tid, jeg er lykkeligere enn jeg noensinne kan huske å ha vært og jeg kommer aldri til å slutte å lese. Tvang og tall er en del av kjernen i min personlighet, og jeg klarer ikke å unnslippe 2016s begredelige måloppnåelse, men i ekte nyttårsånd velger jeg å ta 2017s mål først:

  1. Alle bøkene jeg kjøper
  2. Alle bøker jeg har lånt lenger enn to år
  3. 30 OTS
  4. 9 booker short og longlist (inkl. internasjonal booker)
  5. 9 pre 1917
  6. 6 hardcore non-fiction
  7. 6 soft non-fiction
  8. 3 Cormac McCarthy
  9. Minst 24 innlegg (, merk, ikke 24 omtaler)

Minst fem hakk mindre ambisiøst enn tidligere år, litt realistisk er det tross alt lov til å være. Jeg har 77 uleste bøker i hyllene, og håper at minst halvparten av dem faktisk er bøker jeg har lyst til å lese. Her er en komplett liste* over alt det uleste jeg eier, skrik ut hvis dere ser noe som kan anbefalles – selv aner jeg ikke hvor halvparten kommer fra, og ser ikke mer enn to-tre bøker som umiddelbart frister. Ellers tar jeg for første gang siden jeg startet med lesemål en pause fra 1001lista, rett og slett fordi jeg har gått litt lei. Hadde i utgangspunktet tenkt å bytte den ut med en liste over bøker Nick Hornby anbefaler i  Polysyllabic Spree bøkene sine, men siden ingen på listchallenge (seriøst?) har laget en oversikt ble det med tanken.

img_1438

 

* For ordens skyld: jeg telte ikke samboerens bøker eller fantasy/barnebøker jeg har arvet og beholdt av sentimentale årsaker, – men hvis jeg plutselig skulle få lyst til å lese Brandon Sanderson eller Historien om Walt Disney kommer jeg så klart til å ta poeng for det.

Alle snakker om lavterskelblogging

22 Dec

, så jeg tenkte jeg skulle gjøre et forsøk

img_1224

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR 

Vi snakkes i 2017, jeg lover.

Forsommerstatistikk

18 Jul

Tenkte jeg skulle forte meg å få all statistikken ut av verden før a) booker longlist eller b) babyen ankommer. Det fører til kjedelig blogging, men det er jo for så vidt bedre enn alternativet som er null blogging (?). Blir uansett ganske intenst nevrotisk når jeg tenker på at bokstatistikken ikke er ført, så here we go. Rekker akkurat å klemme inn mai/juni og en halvårsoppsummering før jeg må telle julibøkene.

  1. You’re Never Weird on the Internet (Almost) – Felicia Day
  2. Granta 133: What Have We Done
  3. The Return – Roberto Bolaño
  4. Charles Dickens: A Life – Claire Tomalin
  5. Ancillary Mercy (Imperial Radch #3) – Ann  Leckie
  6. Harry Potter and the Goblet of Fire – J. K. Rowling
  7. Dear Life – Alice Munro
  8. Spectacles – Sue Perkins
  9. Fables and Reflections
  10. Prins Caspian – C. S. Lewis
  11. Brief Lives (The Sandman #7) – Neil Gaiman
  12. World’s End (The Sandman #8) -Neil Gaiman
  13. A Gathering of Shadows (Shades of Magic #2) – V. E. Schwab
  14. Harry Potter and the Order of  the Phoenix – J. K. Rowling
  15. Orange is the New Black – Piper Kerman
  16. The Kindly Ones (The Sandman #9) – Neil Gaiman
  17. The Wake (The Sandman #10) – Neil Gaiman
  18. Missoula: Rape and the Justice System in a College Town – Jon Krakauer
  19. Too Much Happiness – Alice Munro

Det fine med nitten leste er at jeg fremdeles kan hevde at jeg er et lesende menneske, det triste er at det blir en helt uhåndterlig mengde hvis jeg skal skrive litt om alle (at månedsstatistikk burde føres hver måned? hæ?). Så, stikkordsform.

Hva har jeg lest 

  • 9 fantasy
  • 1 scifi
  • 5 non-ficiton
  • 4 tekstsamlinger
  • 0 romaner

eller

  • 4 lyd
  • 10 papir
  • 5 e-bøker

eller

  • 3 femstjerners
  • 7 firestjerners
  • 5 trestjerners
  • 3 tostjerners
  • 1 enstjerners

 

OK. Akkurat så mye fantasy som jeg trodde, men mye mer papir (legger skylda på Sandman  tegneserier på Kindle blir faktisk for dumt), og  en helt sjokkerende mangel på romaner (som ikke også er fantasy/sci-fi). Forøvrig mye høyere stjernesnitt (3,42) enn jeg forventet, sitter med et inntrykk av å ha lest sykt mye middelmådig, mens det i realiteten kun et er par bøker som har dratt ned.

Øverst troner Sandman og Harry Potter min indre sekstenåring er totalt ekstatisk, og det faktum at jeg (snart) har fultført begge deler gjør meg uendelig trist. Jeg har gitt Sandman litt varierende antall stjerner på goodreads, og ganske ofte ikke mer enn tre, men holder fast ved at helheten står til fem stjerner og vel så det. Det er sammenhengene og alle de indre og ytre referansene som gjør det, jeg blir så imponert. Gleder meg allerede til å lese hele serien på nytt (tenker at det er realistisk å få tid en gang i løpet av tredveåra?). Ellers ble jeg overraskende glad i You’re Never Weird on the Internet, spesielt tatt i betraktning at jeg aldri hadde hørt om Felica Day før, – den sier så mye fint  og viktig om det å finne sin egen plass i verden og om det å være ung og angstfylt, uten at den mister sjarm og humor.  Nederst finner vi  Orange is the New Black og Sue Perkins Spectacles som skuffet like mye som You’re Never Weird on the Internet gledet, og bærer generelt bare preg av å prøve for hardt å være morsom. Fniste kanskje en gang.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 0 1001bøker
  2. 4 OTS
  3. 5 non-fiction
  4. 0 booker (hopper glatt over den internasjonale og satser på 12/12 longlist)
  5. 1 sci-fi
  6. 1 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate, 1/19 i denne omgangen og 3/49 totalt, ehe.

13 kryss på 19 bøker, alt for lavt.

Planer for (siste del av) Juli 

Har endelig fått den fysiske boksamlingen ut av esker og opp i hyller og koser meg med å plukke tilfeldig (hva skal jeg lese nå, en blå bok, er denne blå nok, jada), uvant men forfriskende. I tillegg har jeg bare åtte timer i igjen av Harry Potter og gråter nesten ved tanken på hva jeg skal høre etterpå, det finnes helt garantert ingenting der ute som kan hamle opp med Rowling + Fry. Ingenting.  Optimistisk sett tenker jeg også at jeg skal få presset inn seksti sider til av Trolldomsfjellet. Og kanskje noe true crime.

 

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

 

 

 

Oranges and apples

23 Jun

Denne (!) månedens tema i biosirkelen er “i rettferdighetens navn” og mens alle andre leser om Kim Friele, falt valget mitt på Piper Chap..eh..Kerman. En smule på sidelinja, men det er tross alt der jeg trives best. Og til mitt forsvar er jeg helt sikker på at Piper føler hun har utrettet mye i rettferdighetens navn. Jeg har med andre ord lest Orange Is the New Black – My Year in a Women’s Prison (2010).

Kerman vs. Chapman

Kerman vs. Chapman

Orange er, – for de av dere som har tatt det uforklarlige valget om et Netflixfritt liv – Piper Kermans memoarer fra hennes år som fange i FCI Danbury, hvor hun sonet en narkotikadom. Jeg klarer aldri å huske om hun bare smuglet narkopenger eller om hun også hadde narko i kofferten, uansett var det ikke noe særlig mer enn en engangsforsmedelse og Piper er langt fra noen gjennomsnittsfange: hun er velutdannet, hvit (wikipedia sier faktisk at 49% av innsatte i amerikanske kvinnefengsler er hvite vs 22% svarte, men jeg orker ikke å endre fordommene mine så sent på kvelden og ignorerer det), blond og privilegert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri ville ha funnet på å lese boka hvis det ikke var for tv-serien med samme navn, og jeg innrømmer også at jeg kanskje ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den uten serien i bakhodet. Kanskje. Som det er taper i hvert fall boka på alle punkter, den er ikke bare mye mindre underholdende (tilgivelige, tv-serien er fritatt fra å forhold seg til noe så kjedelig som sannheten – selv om jeg velger å tro at serien treffer nærmere målet når det kommer til mengden sex, dere kan ikke ta fra meg den drømmen) men også betraktelig mindre skarp og samfunnskritisk. Piper snuser litt kritisk på manglende rehabiliteringsprogrammer i fengselet, men beskriver ellers oppholdet som relativt lystbetont: alle er stort sett snille mot alle, rase og status er irrelevant, prison the great equalizer og alle elsker Piper, – som faktisk lykkes i å fremstå som like selvsentrert, naiv og skinnhellig i bokform som hun gjør på sitt verste i tv-serien.

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

…jeg skrev dette avsnittet like etter at jeg fullførte boka, og hadde planer om å utdype mer (og helt sikkert planer om å si noe om rettferdighet også altså), men så skjedde to ting 1) sesong fire av Orange is the New Black (som er i sitt ess igjen, og så høydramatisk at jeg rett og slett har glemt alt som skjedde i boka) 2) jeg plukket opp Jon Krakauers Missoula: Rape and the Justice System in a College Town som er både skremmende og medrivende og i det hele tatt en mye bedre kandidat til denne runden (flerstemt øyeblikksbio om (u)rettferdighet også kalt dokumentarbok).

 

Vårstatistikk

7 May

Mars + april. Ti bøker lest, seks i april, fire i mars, ligger an til å lande på tre i mai. Har på sett og vis endelig kommet meg ut av lesetørkens dal, i den forstand at jeg koser meg med det jeg leser (Dickensbio og Trolldomsfjellet), men jeg leser fremdeles i snegletempo og angrer bittert på at jeg ikke annonserte 2016 som saktelesningens år: kvalitet over kvantietet – refleksjon over telling. For sent å snu nå.

  1. Ancillary Justice (Imperial Radch #1)- Ann Leckie (kindle)
  2. Trollmannens hatt – Tove Jansson (OTS)
  3. Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking  – Susan Cain (lyd/OTS)
  4. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban – J.K. Rowling (lyd)
  5. Avenues of Mysteries – John Irving (kindle)
  6. The Third Man – Graham Greene (lyd)
  7. Ancillary Sword (Imperial Radch #2)- Ann Leckie (kindle)
  8. Hunger Makes Me a Modern Girl – Carrie Brownstein (kindle)
  9. Headscarves and Hymens: Why The Middel East Needs a Sexual Revolution – Mona Eltahawy (kindle)
  10. The Black Echo (Harry Bosch #1) -Michael Connelly (lyd)

Vårens beste er uten tvil Ancillary Justice som var den siste boka jeg leste før lesetørken satte inn, ulik all annen sci-fi jeg har lest (uten at det egentlig sier så mye). Roter borti store etiske spørsmål uten å miste underholdningsverdien og er i tillegg fortalt fra et veldig spenstig perspektiv: hovedpersonen/fortelleren er nemlig et romskip, noe som er mye mindre rart enn det høres ut som, lover. Anbefales på det sterkeste. Ancillary Sword som er nr 2 i triologien var også god, selv om den ikke helt når opp til eneren for meg, det blir litt for mye budskap og litt for lite action, tidvis på grensen til påtatt.

The Third Man var kort og underholdende, men langt fra Greene å sitt beste, bærer prege av å opprinnelig være en film (som jeg ikke har sett). Alt i alt et enkelt og greit 1001kryss, men feil plass å starte på hvis man ikke har lest noe av Greene. Selv begynner jeg å lure på om jeg rett og slett har lest alle de virkelig gode bøkene hans allerede, smått vemodig.

Avenues of Mysteries, Irvings nyeste, ble plukket fram i et mislykket forsøk på å ta kverken på lesetørka. Den er veldig klassisk Ivring, men mangler gnist. Jeg får en følelse av at mannen rett og slett har tilsatt alle de gamle suksessingrediensenes (minus bjørnene som denne gangen er byttet ut med løver) og regnet med at resultatet kom til å bli deretter. Dessverre ser det ut til å fungert, mange på goodreads hevder at Irving endelig er tilbake i god gammel form. Selv tenker jeg at dette er en slik bok du bare slipper unna med å skrive når du har fylt 71 og gir ut din 14. roman, hadde aldri blitt utgitt som debutant.

Vårens svakeste blir nok allikevel The Black Echo litt grunnet høye forventninger, men sikkert mest fordi dette rett og slett ikke er min type krim. Jeg er i dyp sorg over å ha gått tom for irsk lydkrim (Dublin Murder Sqaud) og fikk i et svakt øyeblikk for meg at løsningen ville være å gå for det helt motsatte: fra melankolske halvalkoholiserte irer til, eh, melankolske halvalkoholiserte amerikanere (er usikker på hvorfor jeg tenkte dette var to ytterpunkter). L.A er uansett ikke mitt krimlandskap. I tillegg er boka rett og slett alt for forutgsigbar til å ha underholdningsverdi. Sikre kilder skal ha det til at dette bedrer seg, men jeg er usikker på om jeg holder ut.

Rowling og Jansson er Rowling og Jansson, og trenger ingen videre introduksjon, – 2016 ser forøvrig ut til å bli barnelitteraturens år, sånn i tillegg til saktelesningens. Quiet og Headscarves hopper jeg over, fordi jeg fremdeles har intensjoner om non-fictionsamleinnlegg. Og Modern Girl fordi jeg faktisk har blogget om den allerede, ha!

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 1 1001bok, The Third Man 
  2. 2 OTS
  3. 3 non-fiction, hell yeah
  4. 0 booker (og helt ærlig 0 bookermotivasjon, tror jeg ender opp med å hoppe over den internasjonale utgaven helt)
  5. 2 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño (har dog begynt på en tilfeldig novellesamling, 1/2 poeng?)
  7. 0 Toni Morrison
  8. 1 HP
  9. 10% omtalerate, 1/10 omtalt av vårbøkene og 2/29 så langt i 2016, kunne vært langt verre, jobber med et samleinnlegg som kommer til å fikse hele greia..

8 kryss på 10 bøker, igjen, ikke hårreisende, men alt for lite til å bety noe i det store bildet.

Planer for mai

Lese ferdig Dickensbioen, begynne på en Dickensroman, kom 50% uti Trolldomsfjellet. Forsøke å avfinne meg med at årets lesemål er tapt, og ikke gråte noe mer over den saken. I slutten av September blir jeg (hvis alt går etter planen) mamma, og internet (og min mor) har fortalt meg at jeg ikke kan regne med å fullføre en eneste bok på de neste tre årene, og som alle tvangslesere vet er det i november/desember tvangsbrillene kommer fram. Regnestykket går ikke opp, og jeg har mest lyst til å innføre untakstilstand og omskrive målene mine. Type:

  1. Lese HP på nytt
  2. Lese Narnia på nytt
  3. Lese alle bøkene jeg kjøper
  4. Lese ferdig Trolldomsfjellet 
  5. Lese et stk Dickens
  6. Ikke få panikk

Våren er her, og jeg husker plutselig hvor jeg tok meg bryet med å flytte til Lade. Boka på bildet er til pynt, jeg hørte egentlig HP på lydbok.

 

Modern Girl

2 May

02-hunger-makes-me-a-modern-girl-carrie-brownsteinAprils (what) tema i biosirkelen er rockelegender, – sånn ca. den eneste kategorien jeg stiller blankere i enn sport. Jeg har aldri vært særlig musikkinteressert  og har gjennom oppveksten stort sett kopiert musikksmaken til div. personer som stod meg nære, – alt fra tysk techno-pop til svensk power-metal, uten den minste refleksjon over hva denne hoppingen hadde å si om min identitet (eller mangel på sådan). Nå hører jeg nesten utelukkende på ferdiglagde spillelister på Spotify, og ser først og fremst på musikken som et våpen i møte med offentlig transport. Ikke det beste utgangspunktet for å forelske seg i en rockebio altså. Igjen var det Mari som reddet meg, med Hunger Makes Me a Modern Girl (2015) memoarene til Carrie Brownstein, en tredjedel av punkrock gruppa Sleater-Kinney. Jeg hadde på forhånd verken hørt om Brownstein eller Sleater-Kinney, men Mari mente det burde være relativt problemfritt, noe som i grunn økte intressen min: en rockebio man kunne lese uten å være fan? Det måtte jo bety at boka inneholdt noe annet enn intriger, behinde the scenes og flaue sexhistorier -, og kanskje til og med var av litterær kvalitet? Color me intrigued.

Sleater-Kinney ble stiftet i 1994 og består av Carrie Brownstein (vokal og gitar), Corin Tucker (vokal og gitar) og Janet Weiss (trommer). I tidsrommet 1994-2005 produserte de syv album og var en viktig del av riot grrrl bevegelsen (wikipedia, for de av dere som i likhet med meg aldri har hørt om riot grrrl) før de slo opp i 2006. Nå i 2016, er de nylig gjenoppståtte, med sist første album på et tiår utgitt i fjor. Selv etter å ha lest boka sliter jeg med å definere en del av kjernebegrepene; riot grrrl, punkrock, indierock, – men tenker at det ikke er så farlig, det handler om musikk, rettferdighet, feminisme og følelser.

Portrait of Sleater-Kinney (L-R) Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker, backstage at The Fillmore in San Francisco, California, USA on 23rd September 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

Sleater-Kinney. Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker i 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

En annen utfordring i denne omgangen av biosirkelen var at rundegeneral Anita i følge ryktet skulle være noe strengere enn den vanlig biosirkelstandaren (hvor munker er alternativere og man kan tegne på barter i paint i ettertid), det skulle ikke bare være ekte legender men også ekte rock ingen slingring i valsen eller snikpopifisering. Overraskende nok ser jeg ut til å truffet blink selv om jeg skøyt i blinde, det er i hvert fall ikke mye pop over det til dels rå lydbildet til Sleater-Kinney, og de var store i sin verden.

Hunger Makes Me a Modern Girl er ikke Sleater-Kinneys historie, men Brownsteins, barndommen med en anorektisk mor og skap-homofil far, forvirret ungdomstid, livet på veien med Sleater-Kinney, angst. Det er så klart mye musikksnakk (musikken har spilt en stor rolle i Brownsteins liv), til tider litt for mye for meg, hver enkelt plateinnspilling tas nøye for seg, hvem/hva/hvor/hvordan musikken hadde endret seg siden sist, hvordan tekstene oppstod. Brownstein skriver om musikk på en måte som for meg til å ønske at jeg var fan; intensiteten, tilhørigheten, budskapet. Hun skriver også bra om en del feministiske standpunkter, det uendelig fokuset på å være “jente i rockeband”, eller “et jenteband”, hvorfor ikke bare et band? Hvem spør gutta hvordan det føles å være gutt i et rockeband? Men aller best synes jeg hun skriver når hun skriver om rent personlig erfaringer, hun beskriver eget sjeleliv med oppsiktsvekkende klarhet,og det er så bra. Helst skulle jeg lest en hel bok hvor Brownstein bare snakker om sin egen barndom/tenår, uten å måtte få noe info om plateselskaper og musikkinnspilling, men jeg innser at dette nok skyldes at jeg ikke befinner meg helt i målgruppa. Jeg føler like fult at Mari hadde rett, dette er en bok du kan lese selv om du aldri har hørt om Brownstein (eller punkrock, for den saks skyld).

Konklusjon: Hvis du a) er fan av Sleater-Kinney og b) har høy nok litterær interesse til å lese bokblogger, har du med aller høyeste sannsynlighet allerede lest (og elsket) denne, og en anbefaling vil være overflødig, men hvis du i likhet med meg aldri har hørt om gruppa, men har en forkjærlighet for halvmørk, personlig og velskrevet non-fiction burde du slå til (og musikk/rock/punk/whatever, kommer helt garantert tilbake i biosirkelen).