Tag Archives: manbookerprize

Bookerbonanza/ kickstart

29 Sep

Alle andre fikk blogglyst av BBT17, jeg fikk økt prestasjonsangst. I et tappert forsøk på å puste liv i bloggen velger jeg derfor å publisere noe som egentlig er en kladd. Herfra går det bare oppover. Har forøvrig også innsett at bookersesongen kommer til å være over innen jeg hadde rukket å få gjort rå-notatene mine til fullverdig omtaler, så, here goes nothing. (Jeg orker ikke å skrive om notatene mine til en sammenhengende tekst, og jeg vet ikke hvordan jeg skal justere linjeavstanden, så dikt-format it is #sorrynotsorry).

 

Exit West – Moshin Hamid 

Flyktningskrise vol. 2

Delvis futuristisk

men egentlig her og nå

dørene, som plager alle andre,

men egentlig ikke meg

Nydelig skrevet

makter å si noe generelt ved å si noe spesifikt

smerten her treffer meg mer enn i f.eks, levende og døde

burde vært lenger,

eller kortere

hadde holdt med en destinasjon, eller kanskje to

på det beste, er denne helt helt nydelig

allikevel putter alle den nederst på listene sine?

(er det meg det er noe galt med?)

 

 

Underground Railroad – Colson Whitehead 

, denne skulle være den beste

men er ikke det

har hørt det før

og bedre

Toni Morrison, I’m looking at you

beloved beloved beloved

ellers, skulle jeg ha gjort research

eller i det minste brukt hodet

, trodde at jernbanen var virkelig (herregud)

uansett

boka er for kald/smart

Cora er bare en brikke i forfatterens spill

eller en kameleon

skifter for å passe forfatterens budskap

,en plakat?

og er ikke egentlig hele poenget at hun er et MENNESKE

 

 

Autumn – Ali Smith

“I can see not just that tree,

I can see not just that leaf on that tree

I can see the stem connecting that leaf to that tree”

Nydelig

 

 

Home Fire – Kamila Shamsie 

Både mer underholdende og sterkere enn Exit West

og enda mer spot-on

(googling while muslim)

håper dette blir årets “dagsaktuelle” på shortlist men tviler egentlig 

PS: trodde forfatteren var 25 når jeg leste boka, viser seg at hun er 44

kompliment eller fornærmelse?

 

 

Lover at neste (samle)omtale kommer til å holde høyere kvalitet  (og at neste innlegg blir en månedsstatistikk).

 

Advertisements

Man Booker longlist – førsteinntrykk

30 Jul

Langlisten har kommet og maratonlesingen kan starte. Andre har allerede oppsummert hvem/hva/hvor/hvorfor med stor eleganse (f.eks Linn) , her har jeg bare notert meg min egne usensurerte tanker rundt hver enkelt bok. Noen har jeg lest litt om, andre har jeg med vilje lat være å google – for å kunne gå inn med (tilnærmet) null forventninger. Dette innlegget (, eller denne kladden, om du vill) er hovedsakelig av interesse for meg, men #lavterskelblogging etc.

Here we go:

4 3 2 1 – Paul Auster (US) 

Ugh nei. Har ikke lest noe av Auster før, og er på tross av gjentatte anbefalinger relativt sikker på at han ikke er noe for meg. Frykter for mye…kunst? Nei, vet ikke. Magefølelse. Og, hvis jeg skulle begitt meg ut på noe av Auster, ville det ikke føles riktig å starte i slutten av et såpass langt forfatterskap. Tjukk er den også, 800+. Håper denne ikke kommer på shortlist.

 
Days Without End – Sebastian Barry (Ireland) 

Denne var på Labbens tippe-liste, og jeg ser at jeg har satt den som TBR på goodreads. Aner dog ikke hva den handler om, og er ikke helt sikker på om jeg vet hvem forfatteren er. Er dog glad i irer irsk litteratur. Kommer til å lese denne.

 
History of Wolves – Emily Fridlund (US) 

Oi! Fin tittel! Ukjent forfatter (, så få det var av dem i år?). Håper ulvene er ekte, og at det er litt mystikk involvert.  Varulver er kanskje for mye å håpe på? Burde nok google denne, slik at jeg ikke går på en smell – en så lenge lever jeg i troen

 
Exit West – Mohsin Hamid (Pakistan-UK) 

Har lest How to Get Filthy Rich in Rising Asia av samme forfatter. Var en av de få som ikke var særlig begeistret. Konkluderte med at det enten var meg det var noe galt med, eller den norske oversettelsen. Elida likte den som lydbok, det er et godt tegn. Synes også premisett for denne høres mer spenstig ut enn Filthy Rich. Kort er den også. Første bok ut?

 
Solar Bones – Mike McCormack (Ireland) 

Denne iren har Labben også nevnt. Fin tittel. Bonuspoeng fordi forfatterens navn minner meg om Cormac McCarthy, gode assosiasjoner. Vet ingenting om boka.

 
Reservoir 13- Jon McGregor (UK) 

McGregor har befunnet seg på radaren min lenge, uten at jeg har kommet noe lenger. Nå blir det. Tror han skriver ganske mørkt? Tenker denne er noe for meg. Velger å spare den  til et stykke ut i lesingen, for å ha noe å glede meg til.

 
Elmet – Fiona Mozley (UK) 

Aldri hørt om.  Er Elmet et navn?

 
The Ministry Of Utmost Happiness – Arundhati Roy (India) 

Nei, halla! Denne tippet jeg (og resten av verden) på! Leste Guden for små ting pre-blogg, tipper jeg var 16 (?). Min far hadde kjøpt den fordi han likte tittelen. Jeg var hekta på Indiske bøker. Husker vagt at jeg ble skuffet. Husker også at tittelen hadde en annen betydning enn jeg trodde. Tror jeg kjedet meg. Sikkert fordi jeg ikke klarte å relatere meg til smerten i boka. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest og E-L-S-K-E-T Balansekunst (eller leste jeg Guden før Balansekunst, ble plutselig usikker). Har i ettertid tenkt at jeg leste boka med feil briller (, eller for unge øyne), og hadde uansett tenkt å få lest The Ministry Of Utmost Happiness (smak på den tittelen) i løpet av høsten – nå kommer jeg til å kunne høste kryss for det. Også masse bonuspoeng for at hovedpersonen er transseksuell (tror jeg). Gleder meg!

 

Lincoln in the Bardo – George Saunders (US) 

Denne har Labben  allerede overbevist meg om at jeg skal lese. Og Ingalill har overbevist meg om at papirformat (kremt, e-bok, kremt), er det riktig formatet. Tror denne er litt hit or miss. Ca 80% sikker på at den kommer til å sjarmere og røre meg, men kan ta feil. Sparer den også til jeg går lei.

 

Home Fire –  Kamila Shamsie (UK-Pakistan) 

Aldri hørt om, men syntes tittelen var fin nok til å søke opp på goodreads. Er en mordene  refortelling av et-eller-annet-gammelt-gresk, det skremmer meg litt  – men foregår på en flyplass og det liker jeg. Høres akkurat passe klaustrofobisk ut. Andre bok ut?  (ETA: et nyttt goodreads-søk viser at jeg kanskje har innbilt meg dette med flyplassen?)

 
Autumn – Ali Smith (UK) 

HURRA! Digger Ali Smith. Hadde kommet til å lese denne før eller siden uansett, nå blir det før. Tredje bok ut? Tenker denne er et sikkerstikk, og en passe oppmuntring hvis jeg er lunken til de tre første.

 
Swing Time – Zadie Smith (UK) 

DOBBEL HURRA! Digger denne Smithen også. Har faktisk lest Swing Time allerede, like etter at den kom ut. Noe som betyr at den var type den fjerde boka jeg leste etter at Amalie kom til verden; mørkt soverom, puppen ute, sene nattetimer, tidlig morgener, ikke nok kaffe i verden. Husker like fult at jeg likte den godt. Kanskje til og med veldig godt? Vekslet mellom tre og fire stjerner på goodreads, men endte til slutt opp på fire. Grunnen til vinglingen var hovedsakelig at jeg vet at Smith kan skrive enda bedre, denne er ikke på høyden med f.eks White Teeth. Bærer kanskje litt preg av ønske om å FORMIDDLE BUDSKAP heller enn å fortelle en historie, men like fult fargerik, medrivende og sterk. Fikk meg til å tenke “skulle gjerne ha lest noe non-fiction av Smith”, hvorpå jeg kjøpte en essaysamling – leste et (godt) essay og glemte hele saken. Leser denne på nytt hvis hun vinner.

 
The Underground Railroad – Colson Whitehead (US) 

Denne nevnes jo hele tiden, overalt. Trodde egentlig den var dystopisk sci-fi sånn ca, men det viser seg at den hovedsakelig handler om rase/slaveri. Ble umiddelbart mer gira på den når jeg fant ut det. Kommer til å lese. Tipper den har gode shortlist-odds.

 

1829_k-on

 

 

Bookerbonanza

3 Sep

Det som måtte skje har skjedd. Jeg er helt tom for omtalekrutt,  og kommer neppe til å skrive en eneste fullstending omtale igjen før året er omme. Heldigvis er samleomtaler i økende grad en sosial akseptabel greie. Så la oss ignorerer det faktum at disse bøkene fortjener egne innlegg (og det faktum at det har rukket å gå en stund siden de ble lest; og at jeg aldri tar notater).

 

A Little Life – Hanya Yanagihara 

ALittleLifeHvis det ikke var fordi jeg nettopp hadde lest Yanagiharas fantastiske debutbok The People in the Trees (2014),  hadde jeg nok hoppet over denne. Jeg har aldri vært særlig glad i overgrepsofferbøker, de har en tendens til å være forutsigbare. Jeg er glad jeg ga den en sjanse allikevel, for selv om det var mye som irriterte meg her, kjedet jeg meg aldri. Hovedproblemet mitt når det kommer til A Little Life (2015),  er at jeg renner over med ting jeg har lyst til å si – men mangler evne til å si dem.

A Little Life forteller Jude St. Francis livshistorie hvor de første femten, uendelig mørke, årene farger de resterende årene særdeles mørkegrå. Når vi møter Jude er han en tilsynelatende suksessfull og lykkelig advokatspire i New York, mørket anes, men fattes ikke, – selv ikke hans nærmeste venner vet noe om hans fortid, etterhvert løftes gardinene og vi får via tilbakeblikk gradvis servert Judes historie, som ikke bare er nesten gjenomført forferdelig, men også bekrefter alle fordommer man måtte ha om hvor pedofile befinner seg.  Fokuset i boka er ikke på selve overgrepene, men på livet etterpå: overlevelsesstrategier og etterdønninger. Boka er også en hyllest til gode vennskap og det faktum at selve om summen av et liv havner på den negative siden – sletter det ikke de gode øyeblikkene. Det er mye elendighet her, men ikke så mye at det blir spekulativt eller uleselig. Eller, selv om mengde overgrep og elendighet Jude utsettes for er nesten helt ute av proposjoner, klarer boka likevel og fremstå som både realistisk og rørende.

Selv om jeg uten å nøle vil kalle språket godt –  er det en overvekt av tell og ikke show, vi får bestandig vite akkurat hva alle tenker, klart og tydelig. Og det slår meg forøvrig at et hvert overgrepsoffer som klarer å redegjøre så klokkeklart for sine handlingsmønstre, også vil kunne klare å finne begynnelse av en vei ut. Ikke Jude. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at tv-serien ville ha vært bedre enn boka, men jeg er usikker på om det er fordi de detaljerte beskrivelsene av karakterenes indre gjør at jeg ser allerede – og derfor får lyst til å se dem rent fysisk, eller fordi jeg skulle ønske beskrivelsene var vagere (eller, en tredje mulighet, fordi boka er veldig opptatt av fysisk skjønnhet, eller en fjerde litt stusselig men skremmende reel mulighet at alle bøker på over 700 sider automatisk omgjøres til tv-serier i hodet mitt, I blame netflix). Jeg bruker mye krefter på å irritere meg over småting; som at nesten hele bokas persongalleri er helt idiotisk suksessfulle, smått snobbete, nesten utelukkende mannlige og en merkelig blanding av sterkt engasjert i Judes velferd og totalt ute av stand til å forsøke å tvangsinnlegg ham (og dette inkluderer Judes doktor, som jeg faktisk blir direkte sint på et par ganger). For, ja, jeg blir sint, jeg blir rørt, jeg gråter, jeg banner. Og uansett hva jeg sier kan jeg ikke snakke meg rundt det faktum at A Little Life traff meg midt i hjertet. Shortlist? Jatakk. Vet ikke om den fortjener det, men vet at jeg blir glad.

 

Satin Island – Tom McCarthy

satin_island_cover_3212907a

Der hvor A Little Life var vanskelig å skrive om fordi jeg har for mye jeg skulle sagt, er Satin Island utfordrende av helt andre grunner. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg irriterte meg, jeg kjedet meg. Jeg orker ikke å bruke krefter på finne ut hvorfor jeg kjedet meg, eller på å fundere over muligheten for at jeg misforstod hele poenget. Alt jeg vet er at jeg kjedet meg så hardt at jeg måtte belønne meg selv med sjokolade for hvert fullførte underkapitell, og nå er det over.

Sosialantropologen U har fått i oppdrag av sin arbeidsgiver å skrive Den Store Rapporten om vår tid. I Satin Island (2015) får vi servert historien om denne rapportens tilblivelse (eller forsøk på tilblivelse) fra U selv. Det er diverse refleksjoner over first world problems, sosialantroplogiens rolle og søte konspirasjonsteorier (U er en stor fan), ispedd glimt fra Us hverdag. Det er ikke noe klar progresjon eller historie, og alle karakterene bortsett fra U er rene statister, eller rekvisita for å fram poeng i Us tankespinn. Vi hopper fra refleksjon til refleksjon, fra bilde til bilde, men zoomer aldri ut – får aldri se helheten, og selv om hele poenget kanskje nettopp er mangelen på en helhet (eller menneskets manglende evne til å se helheten), er det ikke særlig givende å lese disse bruddstykkene. Ikke for meg, i alle fall. Det later til at dette er en bok man enten bergtas av, eller forkaster totalt.

På goodreads ser jeg at noen har foreslått at boka rett og slett er en godt kamuflert parodi, og jeg tenker at jeg i såfall kan tilgi noe av de mer pretensiøse tankerekkene U legger fram, men at jeg uansett ikke ville syntes boka var morsom. Og selv om jeg åpner opp for en mulighet for at jeg rett og slett ikke klarte å trenge dypt nok inni materien, og at det befinner seg et vel av sannhet godt gjemt i Us skriblerier, velger jeg å tro at det rett og slett ikke er noe særlig å forstå. Jeg føler dog, til bokas forsvar, at den lykkes  i å si noe om det iboende selvsentriske i mennesker, og vanskeligheten av å skulle observere nåtiden.

 

The Green Road – Anne Enright 

Green-Road_9780393248210Jeg har tidligere lest og likt Enrights The Gathering (2007) og har lenge tenkt at jeg må få lest noe mer av henne og litt derfor og litt fordi jeg elsker irsk litteratur (og når jeg sier irsk litteratur mener jeg irske lydbøker, eller, lydbøker lest inn av irer #overfladisk) valgte jeg denne som siste bookerbok ut før shortlisten kommer.

The Green Road (2015) får vi høre historien til familien Madigan. Stykkevis og delt. Boka er delt inn i to hoveddeler, i del en møter vi hvert enkelt familiemedlem (mor og fire barn) på forskjellige tidspunkt i historien. Yngste datter Hannah i barndommen, eldstesønn Dan i 90tallets HIV-herjede NY, eldstedatter Constance i irsk husmorshverdag, midt-i-mellom Emmet som hjelpearbeider i et hungernødsrammet Mali og til sist: Rosaleen, moren, i 2005 – enke, barna har forlatt redet, hun er ensom og biter, og hun bestemmer seg for å selge barndomshjemmet og informerer troppene “kom hjem til jul, jeg selger huset”. Det er lite teknisk sammenheng mellom kapitelene i del en, som nesten kan leses som enkeltstående noveller.

Del to er jula 2005.  Søskenflokken samlet på irsk jord for første gang på lenge. Selv nå blir det ikke høydramatisk, det handler mest om det indre – vi får høre alle søsknenes stemmer igjen, og ser dem i nye livssituasjoner. Jeg synes boka er elegant, alle delen kommer sammen uten at det føles anstrengt, og selv om jeg ikke får helt tak på alt, tenker jeg at slik er jo livet også – ting skjer. Ellers likte jeg nok Constances del aller best, og når jeg sier det – slår det meg at jeg for to år siden ville foretrukket Emmets eksotiske Afrikadel, eller kanskje til og med Dans ville liv som homofil i New York (nå liker jeg Dan best senere i livet, roligere). Alt i alt synes jeg boka er veldig god, selv om jeg aldri blir overbegeistret. Den er stødig. Velskrevet. Vakker. Men ikke særlig nyvinnende, eller – i mitt tilfelle, engasjerende. Jeg står på utsiden og observerer familiens opp og nedturer, jeg noterer meg poetiske vendinger, tenker det var smart skrevet, og glemmer det i neste sekund. Kanskje ville jeg ha følt at boka hadde mer substans hvis jeg hadde lest den i papirform (det skjer), kanskje ikke. Uansett, jeg håper å se denne på shortlist, men ikke øverst.

 

(Ja, jeg innser at jeg jeg nesten har skrevet langt nok om alle bøkene til å kunne dele opp, få ekstrapoeng og glemme hele samleopplegget, men jeg er trøtt, og orker ikke å skrive nye innledninger, og håper i all ærlighet at lengden kommer til å skremme bort alle potensielle leser fra dette innlegget).

The Moor’s Account

15 Aug

Bookerbok nr. tre (eller egentlig nr. fire, men jeg mangler ennå ordene jeg trenger for å beskrive Lila), ble Laila Lalamis (f.1968) The Moor’s Account, både fordi den omtales som en av de sterkere kandidatene på lista, Pulitzerfinalist etc. (og jeg har begynt å innse at jeg aldri kommer til å rekke å lese hele longlisten, og burde begynne å tenke strategi hvis jeg skal klarer shortlist) og fordi jeg syntes den hørtes interresant ut.

71+Kl6YnbJL

I 1528 ledet Pánfilo de Narváes en ekspedisjon inn i dagens Florida, håpet var  gull, ære og herskap. Ekspedisjonen lyktes verken i å finne gull, eller i å finne veien tilbake til skipene sine. Av 600 står bare fire tilbake etter åtte år; tre spanske herrer og en marokkansk slave: Mustafa Al-Zamori, døpt Estebanico av spanjolene. De tre spanjolens beretning ble nedskrevet for ettertiden, og spesielt Cabeza de Vacas versjon ble godt kjent. Ingen lytet til, eller skrev ned slavens historie. I The Moor’s Account (2014) forteller Lalami oss historien nedtegnet av Mustafa.

Dessverre treffer ikke boka meg så godt som jeg trodde denne skulle, og spesielt første halvdel  hvor historien veksler mellom å ta for seg ekspedisjonen og scener fra Mustafas tidligere liv, oppleves som litt langdryg. Tilbakeblikkene bidrar riktignok til å bygge opp et blide av Mustafa som person, – men jeg kunne klart meg med færre av dem. En annen faktor som kan ha bidratt til at starten blir litt tung for meg er at det faktum at jeg hørte boka som lydbok, og selv om jeg ikke har noe å utsette på innleseren Neil Shah, sliter jeg veldig med å skille de forskjellige spanjolene fra hverandre (og er i ettertid helt ute av stand til å stave et eneste navn, uten å google massivt), og er til en vis grad nødt til å gjette hvem som er hvem basert på stemmeendringer innleseren gjør: og enkelte scener mister nok litt tyngde, når alt jeg vet er at han med den nasale stemmen er uenig med en av de som snøfter litt. Til mitt forsvar er det et relativt stort persongalleri vi møter.

Jeg finner også i økende grad at jeg liker tanken bak boka bedre enn resultatet: det å skulle gi en stemme til en av de stemmeløse, en slags fiktiv tvilling til den offisiell beretningen. Selv om det var slaveperspektivet som i utgangspunktet lokket meg til boka, er det delene hvor dette nedtones jeg liker best: årene Mustafa og de andre overlever på indianerens goodwill, og skillene mellom mester og slave viskes ut. Uten å ha satt meg inn i historien, og dermed uten evne til å kunne sammenligne, antar jeg at det Mustafa har å tilføye til den spanske versjonen av historien  – stort sett er mangelen på gulllyst, og en større grad av ærlighet hva angår voldtekter og tortur (og jeg synes ikke det er det minste verken merkelig eller urovekkende at spanjolene hoppet over voldtekter og tortur i sine offentlige vitnemål, jeg trodde begge deler var business as usual,  og mer, vel, ikke nevneverdig enn skamfullt). Når det kommer til selve slaveopplevelsen, føler jeg at jeg har hørt det før, og hørt det bedre (jeg velger å skylde på Toni Morrison, jeg frykter at jeg etter å ha lest Elskede aldri kommer til å kunne elske en annen slavebok). Hvis jeg skal trekke frem det jeg liker beste med boka, blir  det dens eleganse: hvordan historiefortellingens kunst går som en rød tråd gjennom hele boka, fra historiene Mustafas mor forteller ham som barn, til historiene han selv forteller foran indianerens bål, til historien vi som lesere får servert, – som på sett og vis kan lese som en slags fabel med en klar moral. Jeg synes uansett at prosjektet er såpass spennende at jeg håper denne får plass på shortlist (selv om jeg blir både overrasket og skuffet hvis den vinner).

The Illuminations

9 Aug

Bookertoget fortsetter. Andre bok ut for meg ble Andrew O’Hagans The Illuminations (2015), hovedsakelig fordi jeg på Linns blogg så at forfatteren tidligere har blitt sammenlignet med både Colm Tóibín og David Mitchell, smått fascinerende. Det skadet heller ikke at boka er relativ kort (304s) og at coveret er pent (nevermind det faktum at jeg leser på kindle).

illuminationsThe Illuminations er Andrew O’Hagans (f. 1968) femte roman, og han har vært bookershortlistet en gang tidligere for debutboka si Our Fathers (1999) og longlistet igjen i 2006 med Be Near Me. Dette er den første boka jeg leser av mannen. Den er part krigssbok (Afghanistan) og part familiehistorie gjennom demensens skyer (Skottland). På den ene siden Kaptein Luke Campbell på oppdrag i Afganistan, – på den andre hans bestemor Anne, som bor i et skjermet leilighetskompleks for eldre og forsøker å mate porselenskaninen sin med suppe.  Anne er en tidligere fotograf, som med en lovende karriere foran seg plutselig sluttet å fotografere i 1963, uten at noen lenger vet hvorfor. Gjennom hele Lukes oppvekst var Anne en viktig person, de delte en kjærlighet for kunst og litteratur, deres egen lille verden fylt av lys.

Personlig liker jeg krigsdelen av historien best (men det er mulig jeg er forutinntatt, jeg hadde en periode i vår hvor jeg fikk et akutt og intenst behov for å lese mer moderne krigslitteratur, leste to samlinger med krigsdikt på rappen, gjorde et halvhjertet goodreadssøk, og glemte hele opplegget). Det er unge gutter, dataspillmentalitet, hasj, halvhjertet nasjonalisme, eksistensielle kriser og sivilisasjon til hedningene. Jeg kjøper umiddelbart hele greia som realistisk (uten å ha den minste forutsetning til å uttale meg), og blir dratt inn. Jeg har litt mer problemer med hjemmebanen. Størsteparten av Annes fortelling blir fortalt via øyenvitner, i hovedsak hennes nærmeste nabo, Maureen, som i tillegg til å skildre Annes hverdag –  benytter anledningen til å fortelle store deler av sin egen livshistorie. Og selv om denne utenfra-og-inn-skildringen av demensens verden for såvidt er effektiv, syns jeg den er litt billig. Når man som forfatter først har valgt å begi seg inn i et dement sinn, kan man gå all inn. O’Hagan viser, i de avsnittene han velger å la Anne snakke for seg selv, at han mestrer dette perspektivet- og jeg skulle ønske vi så mer av det. I tillegg finner jeg Maureens rolle i det hele både uavklart og irriterende, jeg antar at det er meningen at jeg som leser skal notere meg det Maureen forteller om sitt liv og putte det i livsvisdomspotten sammen med resten, men jeg ser ikke helt poenget. Maureens historie leder ikke til noe, og tilføyer heller ikke noe særlig.

Anne fremstår som en tøff gammel dame, og jeg skulle gjerne vært sykepleieren hennes, men jeg klarer aldri helt å interessere meg for å finne ut mer om fortiden hennes, og følgelig heller ikke for bokas framdrift. Det er godt skrevet, og tidvis både tankevekkende og vakkert – men aldri særlig engasjerende. Det må nevnes at jeg har en barnslig motvilje mot plottwists og avsløringer som kommer nært slutten i en fortelling; jeg føler meg snytt og gjør mitt beste for å ikke endre mening om de foregående sidene (jeg hatet En bønn for Owen Meany). Familiehemligheter har aldri vært min greie, og det er jo strengt tatt ikke O’Hagans feil. Jeg håper jeg slipper å se denne på årets shortlist, men blir ikke sint hvis den dukker opp. Det er nok mange der ute som kan like denne bedre enn meg.

The Chimes

7 Aug

Hvert år gjør jeg et smått patetisk forsøk på lese meg gjennom longlisten for Man Booker Prize før shorlisten publiseres, og hvert år feiler jeg spektakulært, men hvert år finner jeg like fult gode bøker jeg aldri ville ha lest hvis det ikke var for nominasjonen (og som ikke nødvendigvis kommer seg videre til shortlist), og hvert år finner jeg nye forfatterskap jeg vil følge videre. Følgelig gjør jeg et nytt, tappert, forsøk. Når årets longlist ble publisert, valgte jeg å starte med New Zealandske Anna Smaills (f. 1979) dystopiske The Chimes. En liten stemme i bakhodet sier at det er fordi den fremstår som listens mest lettleste, men jeg velger å tro at jeg genuint syntes boka hørtes lovende ut

23523012The Chimes (2015) er forfatterens romandebut, hun har tidligere utgitt en diktsamling og bringer mer enn et snev av poesi med seg inn i bokas univers. Vi befinner oss i et fremtidig London hvor minner og skreven tekst har sluttet å eksistere og er erstatte med musikk. Innbyggerne våkner opp hver morgen med kun en vag følelse av egen identitet og verden rundt seg, klokkene kimer, musikken starter, symfonien vever verdensbildet, vever menneskene, vesper kommer, klokkene kimer, alt nullstilles, tid oppløses, musikk er alt.  Når historien starter møter vi unge Simon Whythern som er i ferd med å forlate Essex i retning London – , hans mor har nettopp dødd, og han husker, vagt, at det er noe viktig han må gjøre i London, med seg på ferden har han en liten bag med objectmemories (fysiske gjenstander som inneholder etterklangen etter spesifikke minner) og en sangsstubb (in the quiet days of power, seven ravens in the tower)

Boka er oppkalt etter en av Dickens julehistorier med samme navn, og selv om jeg ikke har lest denne -føler jeg et drag av Dickens London i Smaills utgave, de mørke trange gatene, tåken, gjørmen (the arrival in London was mud). Det er et ambisiøst prosjekt forfatterne har begitt seg ut på, og Dickens-referansen kler boka. Smaill benytter seg hyppig av låneord fra musikkens verden i teksten, subtio, lento, tacet. I starten er dette uvant, men så fort man har lest et par kapitler – kunne man ikke tenkte seg det på at annet vis, for hva er vel mer naturlig en verden lagd av musikk? I det hele tatt synes jeg boka er overraskende lett å komme inn i, omstendighetene tatt i betraktning. Smaill lykkes godt i å bygge en troverdig verden i løpet av relativt få sider. Det kollektive hukommelsestapet er den perfekt unnskyldning for å innvie leseren i tingens tilstand, uten at det på noe tidspunkt fremstår som for lettvint. Man blir bedre og bedre kjent med bokas karakterer, i takt med at de blir bedre kjent med seg selv – og hverandre, man får gleden av å se gryende vennskap og glede. Bokas 291 sider rommer mye (og det var med ektefølt gleder jeg oppdaget at boka ikke er første del av en planlagt triologi, verden trenger flere fantasyforfattere som evner å skrive enkeltstående bøker), men deler av fortellingen kunne med hell ha vært utbrodert ennå mer – og avslutningen fremstår som litt for lettvint.

Selv om boka er original og sjarmerende, føler jeg dessverre at den ikke når opp til shortlist-nivå, like fult ville intet glede meg mer enn å se den der når september kommer. Ikke minst fordi jeg med letthet kan se for meg forfatteren gjøre en dans av pur forudring og glede når hun hører nyheten, og fordi nerden i meg syns det ville være kult med litt fantasy på lista.  Jeg håper uansett at longlistplasseringen bidrar til at boka finner mange lesere, – den er virkelig et friskt pust mellom alt familiedramaet og de tyngre titlene på lista, og jeg gleder meg til å følge Anna Smaill videre.