Erindringer & eventyr

Jeg har lest det første bindet av Selma Lagerlöfs barndomsmemoarer  Mårbacka (1922) i anledning denne  forrige måneds biosirkelomgang, hvor temaet var Død (pre 30 post 70). Selma Lagerlöf dødde i en alder av 81, og er altså 100% innafor. Hvis det ikke var for det faktum at Mårbacka kun består av ca 20% barndomsminner,og de resterende 80% er en kombinasjon av slektshistorie og eventyr. Hovedpersonen er ikke Selma, men barndomshjemmet hennes, gården Mårbacka (i etterpåklokskapens lys burde nok jeg kunnet ha gjettet såpass ut fra tittelen, og heller lest det tredje bindet med memoarer: Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1932)). Heldigvis er jo Mårbacka i egenskap av å være en gård, ikke direkte levende = død, og mye mye eldre enn 70 år gammel, så jeg tenker vi sier det går bra (denne gangen også).

Hadde jeg kunnet velge helt selv, ville min datter sannsynligvis het Selma (eller Sigrid), slik gikk det ikke, men hun poserer like fult velvillig med sin ikke-navnesøsters verk. 

Lagerlöf er en av disse forfatterene jeg trekker fram  som favoritt, uten at jeg egentlig har nok grunnlag til å uttale meg. Når jeg først startet med lesemål i 2012, var et av målene og lese mer av nettopp Lagerlöf, dette fordi jeg hadde lest og elsket Keiseren av Portugalia året før. Keiseren er fremdeles en av de aller aller vakreste bøkene jeg har lest, og Gösta Berlings saga som jeg leste året etterpå var også medrivende (om enn på en veldig annen måte). Jeg var gira, jeg var fangirl, og jeg kunne ikke vente med å få lest ALT! Fem år har gått, uten at jeg har kommet med noe videre i forfatterskapet, hovedsakelig fordi tykkelsen på Jerusalem er noe avskrekkende. Så, Mårbacka it is.

Boka starter med å ta for seg  noen minner fra Selmas tidlige barndom; en reise til Strømstad, en streng barnepike som smelter og blir snill, en mystisk hoftelidelse som gir unge Selma mye sympati. Etterhvert glir det over i forskjellige småhistorier fra tidligere generasjoner som har bodd på Mårbacka, dette er historier Selma vokset opp med, fortalt av farmor, husholderske og andre gamle kvinner. Jo eldre historiene er, jo kortere er veien over i eventyr og myter, det er et distinkt drag av Gösta Berling over det hele og jeg tar meg i å glemme at det er non-fiction jeg leser. Jeg trives best når Lagerlöf beveger seg over i det trolske, og kjeder meg når slektshistorien ramses opp (hvem er gift med hvem som er dattera til hvem). I siste del av boka hopper vi igjen inni Selmas barndom, vi får servert flere minner fra hverdagen, Selma selv er ikke særlig fremtredende i noen av disse: hun er en tilsynelatende objektiv observatør som forteller om hverdag og fest på Mårbacka anno 1870. De fleste av episodene sirkler rundt Selmas, far Erik Gustaf Lagerlöf, som skildres med varme og kjærlighet. I følge wikipedia var han en alkoholiker, og min far mumlet også noe om traumatisk barndom når jeg nevnte at jeg leste disse memoarene. Intet av dette kan skimtes her, det er barndoms paradis, elskende Värmland, elskede pappa. Fordi det er slik hun faktisk husker det, eller fordi det er slik hun vil huske det? Eller kanskje wikipedia rett og slett kan ta seg en bolle? Uansett blir jeg nysgjerrig nok til at de to neste bindene hopper framover i lesekøen (mens Jerusalem hopper bakover).

Mårbacka ga meg ikke helt det jeg forventet, – men ga meg like fult en god leseropplevelse.  Tror denne ville fungert utmerket som inngangsport i forfatterskapet hennes, også kunne man trappet opp til de Virkelig Store. For meg ble det en påminnelse om et kjært forfatterskap som holdt på å gå i glemmeboken. Litterært sett er Lagerlöf langt unna sitt skarpeste her, men selv på sparebluss skriver hun fletta av så mange andre som jeg vier tiden min til. Jeg skal forsøke å ikke glemme henne en gang til.