Tag Archives: Biosirkel

Erindringer & eventyr

1 May

Jeg har lest det første bindet av Selma Lagerlöfs barndomsmemoarer  Mårbacka (1922) i anledning denne  forrige måneds biosirkelomgang, hvor temaet var Død (pre 30 post 70). Selma Lagerlöf dødde i en alder av 81, og er altså 100% innafor. Hvis det ikke var for det faktum at Mårbacka kun består av ca 20% barndomsminner,og de resterende 80% er en kombinasjon av slektshistorie og eventyr. Hovedpersonen er ikke Selma, men barndomshjemmet hennes, gården Mårbacka (i etterpåklokskapens lys burde nok jeg kunnet ha gjettet såpass ut fra tittelen, og heller lest det tredje bindet med memoarer: Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1932)). Heldigvis er jo Mårbacka i egenskap av å være en gård, ikke direkte levende = død, og mye mye eldre enn 70 år gammel, så jeg tenker vi sier det går bra (denne gangen også).

img_2479

Hadde jeg kunnet velge helt selv, ville min datter sannsynligvis het Selma (eller Sigrid), slik gikk det ikke, men hun poserer like fult velvillig med sin ikke-navnesøsters verk. 

Lagerlöf er en av disse forfatterene jeg trekker fram  som favoritt, uten at jeg egentlig har nok grunnlag til å uttale meg. Når jeg først startet med lesemål i 2012, var et av målene og lese mer av nettopp Lagerlöf, dette fordi jeg hadde lest og elsket Keiseren av Portugalia året før. Keiseren er fremdeles en av de aller aller vakreste bøkene jeg har lest, og Gösta Berlings saga som jeg leste året etterpå var også medrivende (om enn på en veldig annen måte). Jeg var gira, jeg var fangirl, og jeg kunne ikke vente med å få lest ALT! Fem år har gått, uten at jeg har kommet med noe videre i forfatterskapet, hovedsakelig fordi tykkelsen på Jerusalem er noe avskrekkende. Så, Mårbacka it is.

Boka starter med å ta for seg  noen minner fra Selmas tidlige barndom; en reise til Strømstad, en streng barnepike som smelter og blir snill, en mystisk hoftelidelse som gir unge Selma mye sympati. Etterhvert glir det over i forskjellige småhistorier fra tidligere generasjoner som har bodd på Mårbacka, dette er historier Selma vokset opp med, fortalt av farmor, husholderske og andre gamle kvinner. Jo eldre historiene er, jo kortere er veien over i eventyr og myter, det er et distinkt drag av Gösta Berling over det hele og jeg tar meg i å glemme at det er non-fiction jeg leser. Jeg trives best når Lagerlöf beveger seg over i det trolske, og kjeder meg når slektshistorien ramses opp (hvem er gift med hvem som er dattera til hvem). I siste del av boka hopper vi igjen inni Selmas barndom, vi får servert flere minner fra hverdagen, Selma selv er ikke særlig fremtredende i noen av disse: hun er en tilsynelatende objektiv observatør som forteller om hverdag og fest på Mårbacka anno 1870. De fleste av episodene sirkler rundt Selmas, far Erik Gustaf Lagerlöf, som skildres med varme og kjærlighet. I følge wikipedia var han en alkoholiker, og min far mumlet også noe om traumatisk barndom når jeg nevnte at jeg leste disse memoarene. Intet av dette kan skimtes her, det er barndoms paradis, elskende Värmland, elskede pappa. Fordi det er slik hun faktisk husker det, eller fordi det er slik hun vil huske det? Eller kanskje wikipedia rett og slett kan ta seg en bolle? Uansett blir jeg nysgjerrig nok til at de to neste bindene hopper framover i lesekøen (mens Jerusalem hopper bakover).

Mårbacka ga meg ikke helt det jeg forventet, – men ga meg like fult en god leseropplevelse.  Tror denne ville fungert utmerket som inngangsport i forfatterskapet hennes, også kunne man trappet opp til de Virkelig Store. For meg ble det en påminnelse om et kjært forfatterskap som holdt på å gå i glemmeboken. Litterært sett er Lagerlöf langt unna sitt skarpeste her, men selv på sparebluss skriver hun fletta av så mange andre som jeg vier tiden min til. Jeg skal forsøke å ikke glemme henne en gang til.

Advertisements

The black heart also beats for liberty

2 Apr

Februars (…) tema i biosirkelen  var Rags to Riches valget mitt falt på Tom Reiss’s The Black Count: Glory, Revolution, Betrayal, and the Real Count of Monte Cristo (2012), historien om Alexandre Dumas (, forfatterens bestefar) som ble født inn i livet som slave og forlot det som general. Jeg er som vanlig en smule forsinket (selv om lesesirkelgeneralen selv har innrømmet at alt som publiseres før neste runde starter er godkjent) og litt under snittet boblende. Boka er god altså, jeg har bare ikke så mye å si om den. Hvis det  ikke var for det faktum at jeg forsøker å holde liv i denne bloggen ved å utnytte min naturlig hang til tvangstanker (en omtale pr statistikk, alle biobøker omtalt), ville jeg neppe ha publisert dette innlegget. Forøvrig har Labben allerede skrevet en fyldig og god omtale, det holder virkelig å lese den og jeg beklager på forhånd.

Hva jeg lærte av å lese The Black Count 

  • Faren til Alexander Dumas het Alexander Dumas
  • ,og han var ganske kick-ass
  • Alexander jr. var litt over snittet opptatt av sitt faderlige opphav, mye av stoffet til denne bioen er hentet nettopp fra Helteglorie-memoarer skrevet av sønnen
  • Det hersket en ganske liberal stemning ang. rase i Frankrike på slutten av 1700tallet
  • , altså, slaveri var forbudt på fransk jord (men fremdeles lov i koloniene), og i særdeleshet unge menn av blandet rase kunne gjøre karriere og var godt akseptert i sositeten
  • En av disse mennene var altså Alexandre Dumas som steg helt til topps i den franske hæren
  • Friheten havnet etter hvert i baksetet, og de fargedes forhold i Frankrike tok flere steg bakover under Napoleons herredømme
  • En hel masse annet om den franske revolusjonen og tiden etterpå som jeg ikke viste
  • , som jeg nå har glemt
  • Klassiske bioer kan også være gøy, – ikke bare crossover/øyeblikksbioer/memoarer
  • Man bør blogge om non-fiction mens man fremdeles husker fakta
  • , eller lage notater

Uansett, biografen er gjenomført og grundig. Det finnes ikke mye stoff om Dumas liv, og mye av det som finnes er skrevet av sønnen som åpenbart idoliserte sin far. Reiss har gjort en god jobb med de kildende han hadde tilgjengelig, men det ville like fult ha blitt tynt (og meningsløst) hvis det ikke hadde blitt supplert med rikelig generelle historiske fakta. Som resultat er boka ca 60% historietime og 40% bio. Begi deg altså ikke ut på denne med mindre du har en viss historiske interesse. Helheten fungerer i alle fall godt, og jeg må innrømme at jeg fant de rent historiske kapitlene minst like interessante som kapitllene som tok for seg Dumas liv. Det faktum at jeg ikke husker noenting en måned etter ferdiglest bok er på ingen måte Reiss sin skyld. Har allerede notert meg en annen bio av forfatteren jeg har lyst til å lese, nå må jeg bare finne en runde å snike den inn i….

Oranges and apples

23 Jun

Denne (!) månedens tema i biosirkelen er “i rettferdighetens navn” og mens alle andre leser om Kim Friele, falt valget mitt på Piper Chap..eh..Kerman. En smule på sidelinja, men det er tross alt der jeg trives best. Og til mitt forsvar er jeg helt sikker på at Piper føler hun har utrettet mye i rettferdighetens navn. Jeg har med andre ord lest Orange Is the New Black – My Year in a Women’s Prison (2010).

Kerman vs. Chapman

Kerman vs. Chapman

Orange er, – for de av dere som har tatt det uforklarlige valget om et Netflixfritt liv – Piper Kermans memoarer fra hennes år som fange i FCI Danbury, hvor hun sonet en narkotikadom. Jeg klarer aldri å huske om hun bare smuglet narkopenger eller om hun også hadde narko i kofferten, uansett var det ikke noe særlig mer enn en engangsforsmedelse og Piper er langt fra noen gjennomsnittsfange: hun er velutdannet, hvit (wikipedia sier faktisk at 49% av innsatte i amerikanske kvinnefengsler er hvite vs 22% svarte, men jeg orker ikke å endre fordommene mine så sent på kvelden og ignorerer det), blond og privilegert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri ville ha funnet på å lese boka hvis det ikke var for tv-serien med samme navn, og jeg innrømmer også at jeg kanskje ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den uten serien i bakhodet. Kanskje. Som det er taper i hvert fall boka på alle punkter, den er ikke bare mye mindre underholdende (tilgivelige, tv-serien er fritatt fra å forhold seg til noe så kjedelig som sannheten – selv om jeg velger å tro at serien treffer nærmere målet når det kommer til mengden sex, dere kan ikke ta fra meg den drømmen) men også betraktelig mindre skarp og samfunnskritisk. Piper snuser litt kritisk på manglende rehabiliteringsprogrammer i fengselet, men beskriver ellers oppholdet som relativt lystbetont: alle er stort sett snille mot alle, rase og status er irrelevant, prison the great equalizer og alle elsker Piper, – som faktisk lykkes i å fremstå som like selvsentrert, naiv og skinnhellig i bokform som hun gjør på sitt verste i tv-serien.

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

…jeg skrev dette avsnittet like etter at jeg fullførte boka, og hadde planer om å utdype mer (og helt sikkert planer om å si noe om rettferdighet også altså), men så skjedde to ting 1) sesong fire av Orange is the New Black (som er i sitt ess igjen, og så høydramatisk at jeg rett og slett har glemt alt som skjedde i boka) 2) jeg plukket opp Jon Krakauers Missoula: Rape and the Justice System in a College Town som er både skremmende og medrivende og i det hele tatt en mye bedre kandidat til denne runden (flerstemt øyeblikksbio om (u)rettferdighet også kalt dokumentarbok).

 

Modern Girl

2 May

02-hunger-makes-me-a-modern-girl-carrie-brownsteinAprils (what) tema i biosirkelen er rockelegender, – sånn ca. den eneste kategorien jeg stiller blankere i enn sport. Jeg har aldri vært særlig musikkinteressert  og har gjennom oppveksten stort sett kopiert musikksmaken til div. personer som stod meg nære, – alt fra tysk techno-pop til svensk power-metal, uten den minste refleksjon over hva denne hoppingen hadde å si om min identitet (eller mangel på sådan). Nå hører jeg nesten utelukkende på ferdiglagde spillelister på Spotify, og ser først og fremst på musikken som et våpen i møte med offentlig transport. Ikke det beste utgangspunktet for å forelske seg i en rockebio altså. Igjen var det Mari som reddet meg, med Hunger Makes Me a Modern Girl (2015) memoarene til Carrie Brownstein, en tredjedel av punkrock gruppa Sleater-Kinney. Jeg hadde på forhånd verken hørt om Brownstein eller Sleater-Kinney, men Mari mente det burde være relativt problemfritt, noe som i grunn økte intressen min: en rockebio man kunne lese uten å være fan? Det måtte jo bety at boka inneholdt noe annet enn intriger, behinde the scenes og flaue sexhistorier -, og kanskje til og med var av litterær kvalitet? Color me intrigued.

Sleater-Kinney ble stiftet i 1994 og består av Carrie Brownstein (vokal og gitar), Corin Tucker (vokal og gitar) og Janet Weiss (trommer). I tidsrommet 1994-2005 produserte de syv album og var en viktig del av riot grrrl bevegelsen (wikipedia, for de av dere som i likhet med meg aldri har hørt om riot grrrl) før de slo opp i 2006. Nå i 2016, er de nylig gjenoppståtte, med sist første album på et tiår utgitt i fjor. Selv etter å ha lest boka sliter jeg med å definere en del av kjernebegrepene; riot grrrl, punkrock, indierock, – men tenker at det ikke er så farlig, det handler om musikk, rettferdighet, feminisme og følelser.

Portrait of Sleater-Kinney (L-R) Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker, backstage at The Fillmore in San Francisco, California, USA on 23rd September 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

Sleater-Kinney. Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker i 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

En annen utfordring i denne omgangen av biosirkelen var at rundegeneral Anita i følge ryktet skulle være noe strengere enn den vanlig biosirkelstandaren (hvor munker er alternativere og man kan tegne på barter i paint i ettertid), det skulle ikke bare være ekte legender men også ekte rock ingen slingring i valsen eller snikpopifisering. Overraskende nok ser jeg ut til å truffet blink selv om jeg skøyt i blinde, det er i hvert fall ikke mye pop over det til dels rå lydbildet til Sleater-Kinney, og de var store i sin verden.

Hunger Makes Me a Modern Girl er ikke Sleater-Kinneys historie, men Brownsteins, barndommen med en anorektisk mor og skap-homofil far, forvirret ungdomstid, livet på veien med Sleater-Kinney, angst. Det er så klart mye musikksnakk (musikken har spilt en stor rolle i Brownsteins liv), til tider litt for mye for meg, hver enkelt plateinnspilling tas nøye for seg, hvem/hva/hvor/hvordan musikken hadde endret seg siden sist, hvordan tekstene oppstod. Brownstein skriver om musikk på en måte som for meg til å ønske at jeg var fan; intensiteten, tilhørigheten, budskapet. Hun skriver også bra om en del feministiske standpunkter, det uendelig fokuset på å være “jente i rockeband”, eller “et jenteband”, hvorfor ikke bare et band? Hvem spør gutta hvordan det føles å være gutt i et rockeband? Men aller best synes jeg hun skriver når hun skriver om rent personlig erfaringer, hun beskriver eget sjeleliv med oppsiktsvekkende klarhet,og det er så bra. Helst skulle jeg lest en hel bok hvor Brownstein bare snakker om sin egen barndom/tenår, uten å måtte få noe info om plateselskaper og musikkinnspilling, men jeg innser at dette nok skyldes at jeg ikke befinner meg helt i målgruppa. Jeg føler like fult at Mari hadde rett, dette er en bok du kan lese selv om du aldri har hørt om Brownstein (eller punkrock, for den saks skyld).

Konklusjon: Hvis du a) er fan av Sleater-Kinney og b) har høy nok litterær interesse til å lese bokblogger, har du med aller høyeste sannsynlighet allerede lest (og elsket) denne, og en anbefaling vil være overflødig, men hvis du i likhet med meg aldri har hørt om gruppa, men har en forkjærlighet for halvmørk, personlig og velskrevet non-fiction burde du slå til (og musikk/rock/punk/whatever, kommer helt garantert tilbake i biosirkelen).

Blood, toil, tears and stupidity

23 Feb

Februars tema i biosirkelen er sport, – noe jeg innrømmer å lenge ha sett svært mørkt på (måtte jeg virkelig gi meg i kast med Zlatan? Jeg som ikke har sett et eneste sportsarrangement frivillig de siste fem årene, og fremdeles med gru husker tvungen ski-titting i skoletiden (kan jeg ikke heller få lese? nei, nå skal vi se NORGE VINNE)), helt til Mari påpekte at klatring også er en sport – blessing in disguise. Jeg elsker eventyrere og har alltid hatt en forkjærlighet for tragiske dødsfall, kanskje spesielt i isøde (selv om tropene også er akseptabelt). Valget denne gangen falt på Jon Krakauers Into Thin Air.

Into-Thin-AirInto Thin Air (1997), tar for seg Everesttragedien i 96 hvor åtte personer mistet livet i jakten på verdens høyeste fjell, og er det Ingalill ville kalt en tidsbegrenset selvbiografi, eller en øyeblikksbio (men som du kanskje ville kalt en dokumentar). I 96 er kommersialisering av mt. Everest i full gang fra elite, prestisje og ære,- til et oppnåelig prosjekt for alle med moderate klatrekunnskaper (og dype lommebøker), klatreguider gjør sitt beste for å få sine team til toppen og ned igjen, lover full kontroll og den ultimate opplevelsen mens  Sir Hillary gremmes og snakker om forsøpling, dette en gang så edle fjellet, dette en gang så edle kallet. For første gang er det mulig for noen andre enn de ytterste få å oppnå drømmen om verdens høyeste fjell, med den riktige guide er det meste mulig. En av disse guidene er Rob Hall (Adventure Consultants), som sammen med to andre guider og en haug med sherpas er ansvarlig for åtte klienter. Hall er en erfaren klatrer og har rykte på seg for være en av de mer seriøse aktørene på fjellet. En av hans klienter er Jon Krakauer; klatrer, journalist, forfatter – som er med på turen for å skrive en artikkel for Outside. Det som egentlig skulle være en artikkel om kommersialiseringen av Everest/opplevelsen av å nå toppen, – blir så klart noe helt annet når ulykken inntreffer.

rob-halls-team-1

 

Kort fortalt: for at det skal være noe vits i å bestige Everest som gruppe med guide, må guidens ord være lov – man mister dømmekraft i høyden (hvis man hadde den i utgangspunktet) og bør alltid lyte til erfarne fjellfolk, og guidens hovedansvar er tross alt ikke å få folk opp men å få dem ned, og en av grunnpillarene her som Hall selv nevner igjen og igjen er å snu i tidet, man opererer med en avtalt snu-tid før man starter bestigningen, kl. 14.o0 skal man snu om man så er bare et steinkast unna toppen, surt, bittert, livsviktig. 10 mai 1996, brytes denne regelen, Hall og annen guide fra et annet team, forsetter å guide,  lenge etter time-out, og blir fanget i en snøstorm med fatale konsekvenser. Denne boka er Krakauers beretning om hva som skjedde: hvem var hvor når, hvem sa hva, hvem kunne gjort noe annerledes, hvem sin skyld er dette, har en hver idiot som bestemmer seg for å bestige mt. Everest ansvar for eget liv eller er guidene guder som bør stå med det fulle og hele ansvaret. Krakauer heller mot alternativ to, og har i ettertid fått kritikk for å legge (uforholdsmessig mye av) skylden på Anatoli Boukreev second in comand på et annet team, som valgt å  bestige fjellet uten oksygen selvom han hadde guideansvar (uortodokst: er man oksygenløs tåler man kulde dårligere – og kan ikke stå i ro og vente på klientene, Boukreev gikk derfor ned fra fjellet lenge før mange av sine kunder). Boukreev redder senere samme kveld to liv, ved å gå ut i snøstormen alene på jakt etter overlevende. Det er ikke svart-hvitt. Selv er jeg litt team Boukreev, delvis fordi jeg alltid vil velge den tause barske russeren ovenfor den snakkesalige amerikaneren, – men mest fordi jeg mener, og det er i grunn opplagt (?), at folk begir seg ut på den idiotien det er å bestige verdens høyeste fjell på eget ansvar.

Uansett, hele Boukreev/Krakauer greia er ikke det viktigste. Det er mange faktorer som bidrar til at det gikk som det gikk, men først og fremst handler det jo om fjellet om menneskets fascinasjon med høyden, galskapen, æren. Det faktum at ingen mengde teknologi kan temme Everest. Krakauer er ikke en klatrer som tilfeldigvis skrev en bok, han er forfatter, og klarer å beskrive både fjellets makt og menneskets galskap godt. Det er saklig og faktabasert, men aldri tørt – selv om jeg vet nøyaktig hvordan det ender, leser jeg videre i spenning.

 

gc16417“Why did you want to climb Mount Everest? Because it’s there” – George Mallory (1886 -1924)

 

Waffles, love and a sea of possibility

7 Jan

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

yesplease

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

nrm_1417456541-parks_and_rec_christmas_song_amy_poehler

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

51sKrkVfiIL._SL300_Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.

tina-fey-30rock-hat

Coming soon

23 Dec

to a blog near you: Amy Poehler & Tina Fey, deres liv, skrivekunster og hattebruk.

03f07b563f5b804bb3172c93b3f1b087-1513ca5a9b10a0d13594280e5a4e4200a

I anledning biosirkel så klart. Jobber med innlegget, må bare lese ferdig de siste 200 sidene av Reisen til nattens ende, finne fram biblioteksbøkene jeg pakket ned i en (eller flere) av fjorten bokkassene, finne ut hvor i alle dager jeg har gjort av julepynten, jobbe 110%, spise julemat, utføre slektsbesøk og drikke et par liter kaffe først. Kortversjonen er uansett: les heller Yes Please enn Bossypants, eller aller helst, hopp over begge to å les noe Jenny Lawson i stedet. Vi snakkes på nyåret en gang.

 

 

 

Champagne & isbjørnblod

22 Oct

Søndag 11. juli 1897 letter hydrogenballongen Örnen fra Danskeøya med kurs mot Nordpolen.  Dette er Örnens jomfrutur. I følge beregningene skal turen ta seks døgn. Ingen har klart å holde en hydrogenballong i lufta mer enn et døgn før. Ingen har vært på Nordpolen før heller. I ballongen sitter tre menn; Salmon August Andrée (42), Knut Frænkel (27) og Nils Strindberg (24). Dette er deres første polarferd.  Med seg i bagasjen har de broderte lommetørkler og champagne.

Under tre døgn etter avgang konstanterer  Andrée at ballongen ikke lenger er flyvedyktig. De befinner seg 48 km fra start, under en tredjedel av veien til Nordpolen er tilbakelagt. 220 km unna på Sjuøyane befinner det seg et depot med proviant og utstyr til å overleve en overvintring. Tre menn med svært begrensede polarkunnskaper. 220 km. Ingen ballong. Åtte uker senere har de kommet 22,5 km nærmere målet.  5. Oktober 1897, etter 87 dager på isen, ser de land. Kvitøya. Kort tid etter at ekspedisjonen har gått i land dør alle medlemmene. Likene blir funnet 33 år senere, ved en ren tilfeldighet. Alle dagboknotater slutter fire døgn etter at de ankom øya. Kun Strindberg har fått en grav. De hadde nok proviant, ammunisjon og parafin til å overleve en hel vinter. De hadde allerede klart seg over all forventning. Så døde de. Ingen vet hvorfor. Hovedteorien var lenge Trinkieforgiftning (en form for rundorm) fra uunderkokkt isbjørnkjøtt. I dag vet man at det er nesten umulig å dø av Trinkieforgiftning.

1606152626

1978, en 12 år gammel jente skriver sitt eget Melodi Grand Prix bidrag Trinkier i det! Jenta heter Bea Uusma, og MGP-bidraget er bare starten på en livslang  besettelse med  Andréeekspedisjonen.  En besettelse som skal lede til flere polarferder og en Augustpris for beste sakprosabok. Jeg har lest Bea Uusmas Ekspedisjonen: Min kjærlighetshistorie (2013) I forbindelse med Ingalills biosirkel, hvor denne rundens tema er eventyrere (og jeg bare er en uke forsinket).

Ekspedisjonen følger vi  forfatteren i jakten på det store spørsmålet: hva døde de av? Ingen vet, og teoriene er mange (karbonmonoksidforgiftning, oksygenmangel, algesuppforgiftning, skjørbuk, trinkier, a-vitaminforgiftning, botulisme, nedkjøling, blyforgiftning, skuddskade, isbjørnangrep, morfin). Likene er kremert, faktaene envendt og åstedet (Kvitøya) nesten utilgjengelig grunnet is,  men ingenting skremmer Bea Uusma. Det som starter med intervjuer og museumsbesøk ender med legestudier (!), polferder og sesjon med sannsigerske. Eventyrånd? Håpløs besettelse? Vanskelig å si. Hadde hun vært født 100 år tidligere og som mann – hadde hun sikkert vært først i køen for å bli med Örnen.

Til å være så personlig engasjert i historien er det overraskende lite spekulasjon i boka. Det er kalde harde fakta og teorier belyst fra alle mulig sider (Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt. Bortsett fra side 271 og 272). I et forsøk på å kartlegge eventuelle tidlige symptomer på sykdom, eller avdekke forgiftning/mangelsykdom, får vi en oversikt over hva ekspedisjonens medlemmer spiste hver eneste dag (for det meste isbjørnkjøtt (rå nyre med salt smakt som østers og dem vil vi vel neppe steke. Rå hjerne er også svært godt og bjørnekjøttet spises med letthet rått), og eventuelle klager de hadde (det er særdeles lite sladder og klaging, en del diare og føtter som er “litt i ulage”, og et par referanser til “synkende moralsk styrke”, ellers intet). I tillegg til å være lege og forfatter har Bea Uusma også bakgrunn som illustratør, og det merkes veldig godt: boka er virkelig veldig visuelt vakker. Og her skulle jeg limt inn tusen bilder for å illustrere, men sola har gått ned, mobilkameraet mitt suger, og du skal uansett låne denne på biblioteket senere.uusma_bea_1

Bea Uusma: eventyrer og dame i hatt. Just sayin’.

(Pst: les også Annes omtale, hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri funnet fram til denne skatten).

St. Anthony, en noe forsinket miniomtale

19 Oct

 

antonyJeg har lest St. Athanasius Life of st. Anthony of Egypt (ca. 360) i forbindelse med Ingalills biografisirkel, hvor månedens tema var alternativer; folk med (relativt ekstreme) alternative livsstiler/interesser, fjellklatrere nay, eremitter yay. Tidenes med omdiskuterte og omformulerte kategori, hva er egentlig alternativt, hva er normalt, hvem bestemmer hvor grensa går, etc etc. Den endelig konklusjonen ble at alt var lov, – så lenge det ikke var medfødt. Man blir alternativer etter eget valg.

Stort sett grunnet mangelen på bedre forslag, og litt fordi jeg vokset opp med en teolog som far, landet jeg på en munkebiografi. Så lenge som jeg kan huske har min far vært over gjennomsnittlig interessert i klosterlivet, – den eneste grunnen til at min far aldri valgte klosterveien selv er mangelen på sangstemme -. Min far slukte bøker om forskjellige munkeordener, og videreformidlet dem som nattahistorier. Klarest i minnet mitt står de såkalte ørkenfedrene; tidlige munker som levde asketiske liv i den egyptiske ørken. Eller, som jeg husker dem; gamle menn i kapper, som spiste sand, drakk kamelblod og uttalte visdomsord. Relativt alternativt; selv innenfor klosterlivets rammer.

Fordi tidsfristen for lesesirkelen nærmet seg, og fordi det å ringe min far å si hei jeg vil lese en ørkenfaderbok, hvilken anbefaler du? vil ledet til tretimers avhandling og uutholdelige forventninger til min nyoppståtte teologiinteresse, valgte jeg rett og slett den korteste boka som var tilgjengelig på kindle. I etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg kanskje burde ha valgt en biografi som ikke var skrevet av en annen munk, knappe fem år etter St. Anthonys død.

Anyhow. St. Anthony, eller Anthony the Great Father of All Monks som han også kalles ble født i år 251 av rike jordeiere, når han var rundt 18 år gammel døde begge foreldrene hans – og Anthony som selv fra barnsben av hadde vært en dedikert kristen, bestemte seg for å gi bort all sitt jordiske gods og plassere lillesøsteren sin i et nonnekloster. Han går så i lære hos en lokal eremitt, men begynner snart å kjede seg – det trenges større utfordringer, de allerede etablerte munkeordenen er for lite hardcore. Anthony stikker følgelig lenger og lenger ut i ørkenen, og bosetter seg på et tidspunkt i en grav, lokalbefolkningen senker brød ned til ham gjennom et hull, på et tidspunkt blir han så dehydrert at han besvimer; de graver ham ut av graven, han våkner og løper rett ned igjen. Folket valfarter til Anthonys holdested, både for å høre ham tale – og med håpe om helbredelse .Ikke akkurat ideelle forhold for stille eremittliv, men Anthony lar seg ikke skremme. Når noen spør ham om ikke menneskemengden plager ham, svarer han bare tørt at han har taklet det samme antallet djevler før. Etter tjue år i ørkenen returnerer han like fult til folket, for å spre det glade budskap  utbygge det gryende klosterlivet i Egypt, men han holder ikke ut lenge – og finner snart en ny krok ubebodd ørken. Biografien, som forøvrig er nesten den eneste kilden vi har om St. Anthonys liv, er skrevet av en annen helgen, nemlig biskop Anthanasius av Alexandria, og handler sort sett om St. Anthonys kamp mot demonene, inkludert ganske detaljerte beskrivelser av hvordan man skal avsløre og bekjempe demoner (be og faste), kurere sykdom (be og faste) og komme nærmere Gud (be og faste). Det blir også, til min store skuffelse, klart at ingen spiser sand (og langt mindre drikker kamelblod), et faktum som kun delvis gjøres opp for når det avsløres at St. Anthony ikke vasket føttene sine etter fylte 34 år (og han ble, som seg hør og bør, 105).

Nor let us think, as we look at the world, that we have renounced anything of much consequence, for the whole earth is very small compared with all the heaven

For ordens skyld må det nevnes at boka faktisk inneholder en del visdomsord, og Anthony fremstår egentlig som en særdeles fin blanding av ydmyk og badass. Sterk i troen og ydmyk ovenfor egne evner (Anthony helbreder ikke ved håndpåleggelse, han ber folk om å dra hjem og  be hardere – også blir de friske, – Guds mirakel, ikke Anthonys).

Cixi, en noe forsinket og oppstykket omtale

17 Aug

220px-The_Ci-Xi_Imperial_Dowager_Empress_(5)Jeg har lest Jung Changs Empress Dowager Cixi; The Concubine Who Launched Modern China (2013) i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Månedens tema er politikere og den godeste enkekeiserinne sklir rett inn (og all bes ignorere det faktum at jeg startet på Cixi i Januar, for å bli ferdig til februarrunden hvor temaet var kongelige). Jeg lest de 250 første sidene i februar og de resterende 120 i starten av juli, – husker lite, og har ennå mindre å si. Same procedure as every year. Enkekeiserinne Cixi satt ved makten i Kina i 47 år, stort sett bak kulissene – på vegen av sin sønn, og senere sin adoptivsønn. Hun var hersker i en turbulent tid, vesten stod på dørstokken og fremskrittets vinder blåste; skulle Kina la seg påvirke av vesten, eller forholde seg lukket? Ettertiden har stort sett beskrevet Cixi som despotisk, reformfiendtlig og i stor grad ansett henne som ene-ansvarlig for Qing-dynastiets fall. I denne biografien forsøker Jung Chang og nyansere dette bildet. Endringene ville ha kommet uansett, Qing-dynastiet ville uansett falt, og Cixi gjorde sitt beste i turbulent tid. Mye av svartmalingen som har klebret seg til Cixi, skyldes andres feiltrinn. Og offentligheten har aldri vært særlig glad i sterke, ledende kvinner. Boka tar, relativt detaljert, for seg hele Cixis politiske karrière, med islett av det lille man vet om hennes personlig liv (opera, små hunder, fine hager, photoshoppede portretter).

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i Jung Chang, og trykket i de tidligere tenår Ville Svaner (1991) usedvanlig tett til brystet. Sverget å lese alt damen produserte og skrev utallige særemner og skoleoppgaver om kulturrevolusjonen. Senere leste jeg også Maobiografien hennes (Mao: Den ukjente historien (2005)). 832 kompakte sider, og alt jeg satt igjen med var en vag følelse av at tittelen var misvisende: hva var ukjent, Mao var en førsteklasses drittsekk og massemorder og Hitler kunne ta seg en bolle.  Intet nytt under solen. Ellers husker jeg bare det faktum at Mao var kronisk obstipert, – og hver gang det kommer en skikkelig obstipert pasient på jobben tenker jeg fremdeles på Mao, – og på hvor mye bedre betalt jeg får for å tømme tarmer, enn det tjenerne hans gjorde. Senere leser jeg i Ruth Lillegravens Store stygge dikt at Mao hadde ALS, og jeg lurer på om det er sant – og om det i så fall stod i Maobiografien, og hvordan jeg klarte å gå glipp av det, og hvis det ikke stod – hvorfor?  Cixi dødde av gammel alder, og jeg klarer ikke en gang å huske om det stod  noe om avføringsvanene hennes (selv om det sikkert gjorde det).

Chang er like kategorisk pro Cixi som hun er anti Mao, og samtidig som det bidrar til å gjøre bøkene mindre nyanserte, klarer jeg ikke helt å irritere meg over det: hvem kan dømme henne? Hun vokste tross alt opp i folkerepublikken Kina, i Maos skygge – det ville vært merkelig hvis bøkene hennes ikke bar preg av det. Hadde jeg ønsket meg nøytralitet, hadde jeg valgt en annen forfatter. Men jeg må innrømme at jeg fant det lettere, mer naturlig, å forholde meg til Maohatet enn Cixikjærligheten, selv før jeg leste boka ville det aldri falt meg inn å se etter forsonende sider ved Mao. Cixi på den andre siden, har jeg aldri hørt om – og hvis det ikke var for alle gangene Chang selv nevner svartmalingen, hadde jeg ikke vist om den. Det aner meg at boka har mer slagkraft på hjemmebane, – eller for folk som har større kjennskap til Kinas historie i utgangspunktet. Det legges aldri direkte skjul på Cixis mangler, og hennes despotiske tendenser. Når Cixi stjeler fra statskassen for å gjenoppbygge en hage/tempel/ting unnskyldes det – hun gjorde det bare ut fordi hun elsker skjønnheten så høyt, og i det store bildet er summene små, alle andre gjør det også. Når Cixi får sin sønns yndlingskonkubine kastet i en brønn, nevnes det kun kort – og også denne gangen, hun hadde ikke noe annet valg. Det er helt tydelig at forfatteren vil at leseren skal føle sympati med Cixi. Noen ganger føler jeg nesten at Chang gjør Cixi en bjørnetjeneste, enkekeiserinnen kan forsvare seg selv, og trenger ingen hjelp. For hun fremstår  i hvert fall som usedvanlig intelligent og politisk begavet. Bare det at hun beholdt makten så lenge som hun gjorde, i datidens Kina, som kvinne, er imponerende nok.

Selv om boka har sine mangler er jeg glad jeg leste den, – den gir et fint innblikk i en historisk periode, og Cixi fremstår som en hersker som er verdig en bok. Men jeg må nok innrømme at jeg liker Chang best når hun befinner seg i landskap hvor det er mer riktig å skrive med følelsene på utsiden av brystet, som i fantastiske Ville Svaner hvor hun skriver om sin egen familiehistorie.  Les denne hvis du genuint er interessert i kinesisk historie, og les så en annen Cixi-biografi etterpå. Hvis ikke kan du godt stå over.