Tag Archives: good-but-not-great

Erindringer & eventyr

1 May

Jeg har lest det første bindet av Selma Lagerlöfs barndomsmemoarer  Mårbacka (1922) i anledning denne  forrige måneds biosirkelomgang, hvor temaet var Død (pre 30 post 70). Selma Lagerlöf dødde i en alder av 81, og er altså 100% innafor. Hvis det ikke var for det faktum at Mårbacka kun består av ca 20% barndomsminner,og de resterende 80% er en kombinasjon av slektshistorie og eventyr. Hovedpersonen er ikke Selma, men barndomshjemmet hennes, gården Mårbacka (i etterpåklokskapens lys burde nok jeg kunnet ha gjettet såpass ut fra tittelen, og heller lest det tredje bindet med memoarer: Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1932)). Heldigvis er jo Mårbacka i egenskap av å være en gård, ikke direkte levende = død, og mye mye eldre enn 70 år gammel, så jeg tenker vi sier det går bra (denne gangen også).

img_2479

Hadde jeg kunnet velge helt selv, ville min datter sannsynligvis het Selma (eller Sigrid), slik gikk det ikke, men hun poserer like fult velvillig med sin ikke-navnesøsters verk. 

Lagerlöf er en av disse forfatterene jeg trekker fram  som favoritt, uten at jeg egentlig har nok grunnlag til å uttale meg. Når jeg først startet med lesemål i 2012, var et av målene og lese mer av nettopp Lagerlöf, dette fordi jeg hadde lest og elsket Keiseren av Portugalia året før. Keiseren er fremdeles en av de aller aller vakreste bøkene jeg har lest, og Gösta Berlings saga som jeg leste året etterpå var også medrivende (om enn på en veldig annen måte). Jeg var gira, jeg var fangirl, og jeg kunne ikke vente med å få lest ALT! Fem år har gått, uten at jeg har kommet med noe videre i forfatterskapet, hovedsakelig fordi tykkelsen på Jerusalem er noe avskrekkende. Så, Mårbacka it is.

Boka starter med å ta for seg  noen minner fra Selmas tidlige barndom; en reise til Strømstad, en streng barnepike som smelter og blir snill, en mystisk hoftelidelse som gir unge Selma mye sympati. Etterhvert glir det over i forskjellige småhistorier fra tidligere generasjoner som har bodd på Mårbacka, dette er historier Selma vokset opp med, fortalt av farmor, husholderske og andre gamle kvinner. Jo eldre historiene er, jo kortere er veien over i eventyr og myter, det er et distinkt drag av Gösta Berling over det hele og jeg tar meg i å glemme at det er non-fiction jeg leser. Jeg trives best når Lagerlöf beveger seg over i det trolske, og kjeder meg når slektshistorien ramses opp (hvem er gift med hvem som er dattera til hvem). I siste del av boka hopper vi igjen inni Selmas barndom, vi får servert flere minner fra hverdagen, Selma selv er ikke særlig fremtredende i noen av disse: hun er en tilsynelatende objektiv observatør som forteller om hverdag og fest på Mårbacka anno 1870. De fleste av episodene sirkler rundt Selmas, far Erik Gustaf Lagerlöf, som skildres med varme og kjærlighet. I følge wikipedia var han en alkoholiker, og min far mumlet også noe om traumatisk barndom når jeg nevnte at jeg leste disse memoarene. Intet av dette kan skimtes her, det er barndoms paradis, elskende Värmland, elskede pappa. Fordi det er slik hun faktisk husker det, eller fordi det er slik hun vil huske det? Eller kanskje wikipedia rett og slett kan ta seg en bolle? Uansett blir jeg nysgjerrig nok til at de to neste bindene hopper framover i lesekøen (mens Jerusalem hopper bakover).

Mårbacka ga meg ikke helt det jeg forventet, – men ga meg like fult en god leseropplevelse.  Tror denne ville fungert utmerket som inngangsport i forfatterskapet hennes, også kunne man trappet opp til de Virkelig Store. For meg ble det en påminnelse om et kjært forfatterskap som holdt på å gå i glemmeboken. Litterært sett er Lagerlöf langt unna sitt skarpeste her, men selv på sparebluss skriver hun fletta av så mange andre som jeg vier tiden min til. Jeg skal forsøke å ikke glemme henne en gang til.

The black heart also beats for liberty

2 Apr

Februars (…) tema i biosirkelen  var Rags to Riches valget mitt falt på Tom Reiss’s The Black Count: Glory, Revolution, Betrayal, and the Real Count of Monte Cristo (2012), historien om Alexandre Dumas (, forfatterens bestefar) som ble født inn i livet som slave og forlot det som general. Jeg er som vanlig en smule forsinket (selv om lesesirkelgeneralen selv har innrømmet at alt som publiseres før neste runde starter er godkjent) og litt under snittet boblende. Boka er god altså, jeg har bare ikke så mye å si om den. Hvis det  ikke var for det faktum at jeg forsøker å holde liv i denne bloggen ved å utnytte min naturlig hang til tvangstanker (en omtale pr statistikk, alle biobøker omtalt), ville jeg neppe ha publisert dette innlegget. Forøvrig har Labben allerede skrevet en fyldig og god omtale, det holder virkelig å lese den og jeg beklager på forhånd.

Hva jeg lærte av å lese The Black Count 

  • Faren til Alexander Dumas het Alexander Dumas
  • ,og han var ganske kick-ass
  • Alexander jr. var litt over snittet opptatt av sitt faderlige opphav, mye av stoffet til denne bioen er hentet nettopp fra Helteglorie-memoarer skrevet av sønnen
  • Det hersket en ganske liberal stemning ang. rase i Frankrike på slutten av 1700tallet
  • , altså, slaveri var forbudt på fransk jord (men fremdeles lov i koloniene), og i særdeleshet unge menn av blandet rase kunne gjøre karriere og var godt akseptert i sositeten
  • En av disse mennene var altså Alexandre Dumas som steg helt til topps i den franske hæren
  • Friheten havnet etter hvert i baksetet, og de fargedes forhold i Frankrike tok flere steg bakover under Napoleons herredømme
  • En hel masse annet om den franske revolusjonen og tiden etterpå som jeg ikke viste
  • , som jeg nå har glemt
  • Klassiske bioer kan også være gøy, – ikke bare crossover/øyeblikksbioer/memoarer
  • Man bør blogge om non-fiction mens man fremdeles husker fakta
  • , eller lage notater

Uansett, biografen er gjenomført og grundig. Det finnes ikke mye stoff om Dumas liv, og mye av det som finnes er skrevet av sønnen som åpenbart idoliserte sin far. Reiss har gjort en god jobb med de kildende han hadde tilgjengelig, men det ville like fult ha blitt tynt (og meningsløst) hvis det ikke hadde blitt supplert med rikelig generelle historiske fakta. Som resultat er boka ca 60% historietime og 40% bio. Begi deg altså ikke ut på denne med mindre du har en viss historiske interesse. Helheten fungerer i alle fall godt, og jeg må innrømme at jeg fant de rent historiske kapitlene minst like interessante som kapitllene som tok for seg Dumas liv. Det faktum at jeg ikke husker noenting en måned etter ferdiglest bok er på ingen måte Reiss sin skyld. Har allerede notert meg en annen bio av forfatteren jeg har lyst til å lese, nå må jeg bare finne en runde å snike den inn i….

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act? 

2016

1 Feb

La oss få dette ut av verden en gang for alle. I 2016 leste jeg 86 bøker, skrevet av 64 forskjellig forfattere (40 mannlige, 44 kvinnelige, to antologier). I fjor leste jeg 115. Som vanlig kommer flesteparten av bøkene fra statene (32),såpass tett fulgt av UK (31) at det nesten er uten betydning. Jamaica er den eneste ny knappnålen i verdenskartet, og jeg har nok aldri før lest riktig så mange bøker skrevet av hvite middelaldrende menn.  Ellers står 2016 i nostalgiens tegn, alle de beste leseropplevelsen kom fra bøker jeg har lest før, Harry Potter, The Lord of the Rings, Narnia. Jeg finner det både sjarmerende og litt skremmende at jeg tilsynelatende ikke har utviklet meg litterært siden jeg var 13.

Den tekniske måloppnåelsen blir som følger (originale mål finnes her):

  1. 7 av 24 1001bøker
  2. 16 av 24 OTS
  3. 17 av 24 non-fiction
  4. 8 av 12 fra årets booker short og longlist (inkludert internasjonal)
  5. 7 av 12 sci-fi
  6. 1 av 3 Roberto Bolaño
  7. 0 av 3 Morrison (0 av 3)
  8. 7 av 7 Harry Potter 
  9. 3,49 % omtalerate (målet var 10%)

En relativ kraftig nedgang siden fjorårets 100%s måloppnåelse kan man si, velger å skylde på babyen, selv om sannheten er at jeg var fortapt allerede i februar. Uansett. 64% av bøkene jeg leste i fjor var elektroniske (lyd + kindle), ville nok ligget nærmere 90% hvis det ikke var for tegneseriene (9) og nye norske (6). Jeg trives bedre og bedre med å lese elektronisk (det er overraskende vanskelig å lese papirbøker mens man ammer), og hvis det ikke var for forsettet om å lese mest mulig fra egne hyller vill jeg nok kunne ha lagt meg på 100% i 2017 (jeg er uansett tom for gode tegneserier, finnes det noe der ute som kan fylle hullet etter Sandman?). Ellers leste jeg overraskende mye fantasy i året som gikk (25), fulgt av romaner (23), non-fiction (17), noveller (10), sci-fi (7) og krim (5). Og en diktsamling. Mye kos, lite utvikling. Og mye ferskt. Kun 27 (31%) var pre 2000 og bare stakkarslig tre (3,5%) var mer enn hundre år gamle. 56 bøker ble kjøpt i løpet av fjoråret, og 52 av disse ble lest – resten kommer fra biblioteket (18) og egne hyller (16).

9c89556e-1035-4add-8ddd-cfaa7d6e94ae

I ♥ Kindle

Årets beste? Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter, Harry Potter. Stephen Fry leser som en gud, og jeg elsker universet med uforminsket styrke. Dere som elsker HP men ennå ikke har lest lydbøkene, hva venter dere på? Sørg for å skaffe britisk utgave (audible.co.uk) og hør i vei.  Hvis jeg blir nødt til å trekke fram noe annet vill jeg gå for Madelein Thiens Do Not Say We Have Nothing som årets fineste, Angela Carters The Bloody Chamber som årets tøffeste, Neil Gaimans The Sandman som årets nerdebonanza og Ann Leckies Ancillary Justice som årets, eh, sci-fi (gikk tom for adjektiver).

Waffles, love and a sea of possibility

7 Jan

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

yesplease

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

nrm_1417456541-parks_and_rec_christmas_song_amy_poehler

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

51sKrkVfiIL._SL300_Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.

tina-fey-30rock-hat

Dickensdilla

22 Nov

Jeg er litt usikker på om jeg elsker Dickens, eller om jeg bare elsker tanken på å elske Dickens. Det eneste jeg er 100% sikker på er at jeg elsket Dickens når jeg var seksten, og leste David Copperfield for første gang. Og at jeg etter dette første møte med Dickens, aldri riktig har nådd opp til det samme nivået av begeistring, selv om det ikke stod på mangelen på forsøk. Til attenårsdagen min stod Dickensromaner jeg ennå ikke har lest øverst på ønskelista, og når jeg flyttet hjemmenfra for første gang hadde jeg med fire stk uleste Dickens på lasset. Den forrige Dickensboka jeg leste (pre2015) var The Mystery of Edwin Drood i 2011, jeg kan vagt huske at jeg likte noen av skildringene og stemningen, men ellers intet (jeg husker ikke en gang hvem som dør). Når jeg året etterpå leste Wilkie Collins The Moonstone  husker jeg at jeg motvillige tenkte at dette er faen meg bedre enn Dickens, etter det la jeg Dickens på hylla. Fram til i år.  Så langt i 2015 har jeg lest tre bøker av Dickens. En jeg likte, en jeg elsket, og en jeg virkelig mislikte. Vet ikke helt hvor det plasserer meg, men vet at jeg skal fortsette å lese Dickens.

 

Bleak_House_frontispiece2 Bleak House (1853)

En kompleks bok med mange lag, hvor den evigvarende arverettsaken Jarndyce vs Jarndyce står i sentrum. Bitende satire over rettsvesenet, blomstrende kjærlighet, uskyldsrene heltinner, forviklingar og drap. 1070s hvor trådene aldri sklir for langt fra hverandre, og alle brikkene til slutt faller på plass. Jeg kan skjønne hvorfor mange hevder at dette er Dickens sterkeste. Selv synes jeg ikke den er den best, selvom jeg kanskje synes den er den smarteste. Satiren er eksellent, og det er akkurat passe med intriger og personlig drama til at man aldri mister interessen.

Best like jeg heltinnen Esthers totale mangel på selvinnsikt, og Mrs. Jellyby som gir alle pengene og oppmerksomheten sin til fattige stammer i Afrika, mens hennes egen mann sitter med hodet vendt inn i et hjørne ute av stand til å snakke og hennes egne barn løper sultne rundt i filler. Og språket så klart. Tror kanskje starten på Bleak House er min favorittdickensstart (og det sier ikke så lite):

“London. Michaelmas Term lately over, and the Lord Chancellor sitting in Lincoln’s Inn Hall. Implacable November weather. As much mud in the streets as if the waters had but newly retired from the face of the earth, and it would not be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet long or so, waddling like an elephantine lizard up Holborn Hill. Smoke lowering down from chimney-pots, making a soft black drizzle, with flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes — gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.”

Elsker det. Jeg ga denne fire stjerner på goodreads, og var generelt sett veldig fornøyd med leseropplevelsen, jeg ble både underholdt og imponert. Bare aldri engasjert, kom ikke inn under huden på karakterene, brydde meg ikke om hvordan det gikk med dem. Beundrende, ikke begeistret. (En måneds tid etter at jeg hadde lest  ferdig Bleak House plukket jeg opp The Woman in White som lydbok, og ga den tre stjerner – fordi jeg av en eller annen grunn følte det var viktig å gi den færre enn Bleak House. Sannheten er at jeg elsket The Woman in White og ikke kunne huske siste jeg leste enn så morsom bok. Tror rett og slett jeg elsker Wilkie Collins, og burde snart gi han et eget innlegg, i stedet for alle disse parentesene).  Les også hva Silje har å si om den.

 

tale-of-two-cities-illustration01A Tale of Two Cities (1859) 

En av Dickens mest kjente, og høyst elskede. London, Paris, den franske revolusjonen, ung udødelig kjærlighet, enorme ofre, hevn, blodtørst og klassekamp. Sikkelig høydramatisk. Trodde egentlig ikke jeg kom til å like denne (mest fordi jeg til stadighet er ute av stand til å lese ferdig Les Mis). Jeg hørte denne som lydbok, mesterlig innlest av Anton Lesser, og valgt den helt ærlig utelukkende fordi den kort til Dickens å være (ca. 400s) og ga 1001poeng. Til min store overraskelse elsket jeg den, med en intensitet jeg trodde hørte tenårene til. Sikkelig hjerter-i-øynene-emoji. Fyrverkeri. En gliende overgang fra å lyte med et halvt øre til lange skildringer av interaksjoner jeg ikke helt viste hva førte til, til å sitte med hjerte i halsen fem timer i strekk. Denne er sikkelig over-the-top, og det spares virkelig ikke på noe slags form for krutt: alle tilfeldig møter endrer skjebner, alle hjerter svulmer ved tanken på vår heltinne, blodet spruter og kjærligheten blomstrer. Burde kanskje ikke like det så godt som jeg gjør, – men jeg tenker at det er lov til å dra fram de skarpeste fargene når man skriver om den franske revolusjonen, det er akkurat så dramatisk som omstendighetene tilsier. Den unge kvinnen i sentrum, Lucie, er riktignok et platt dydsmønster, som ikke gjør stort annet enn å utstråle godhet og dåne, men jeg synes ikke det spiller noen rolle når man på andre siden presenteres for Madame Defarge, stålkvinnen over alle stålkvinner (som jeg fremdeles nekter å kalle skurk), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si (det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre blind kjærlighet). Slenger med starten på denne også, selv om dere sikkert kan den utenatt:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Heidi har også lest (og er en fin motvekt til alt mitt snakk om hjerteemojier).

 

119-1Hard Times (1854) 

Nyfrelst som jeg var, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe smartere enn å hoppe rett inn i en ny Dickens (og ny Anton Lesser). Burde ha gjort bedre research. Det er ingen som hevder at dette er Dickens beste, og relativt mange som nevner den som en av de dårligste. Jeg trodde denne skulle handle om arbeidsforhold for fabrikkarbeider, fattigdom, fagforeninger, klassekamp – men det er betraktelig mye mer fokus på ekteskap/utroskap og fornuft vs. følelser (men såpass karikert at det er vanskelig å engasjere seg). Det beste med å ha lest denne er muligheten til å si I had a hard time getting through Hard Times. Jeg hørt ferdig boka for en knapp måned siden, men sliter allerede med å huske særlig mye av handlinga. Det beste argumentet for å lese denne (bortsett fra I had a hard time getting through Hard Times (man får overraskende få sjanser til å si dette i hverdagen, og må lage sine egne muligheter) må vel egentlig være at den er veldig kort (Dickens korteste, antall sider varierer litt, men ca 300) og at den (merkelig nok) gir 1001poeng. Lurer litt på hvor Dickens befant seg i livet når han publiserte denne, og kjenner at jeg har behov for å lese en dickensbio asap (mao. jeg venter på neste passende tema i biosirkelen), i håp om å få svar. Starten, for syns skyld:

“Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!”

Labben og Elida har også lest (og himlet med øynene).

 

Neste Dickens ut? Martin Chuzzlewit fordi den står i hylla (og gir 1001poeng, dobbeltkryss dere). Tviler på at noe kan nå opp til opplevelsen Two Cities ga meg, men tenker at det ikke skader å prøve (og at jeg sikkert kan ha mye moro på veien).

Bookerbonanza

3 Sep

Det som måtte skje har skjedd. Jeg er helt tom for omtalekrutt,  og kommer neppe til å skrive en eneste fullstending omtale igjen før året er omme. Heldigvis er samleomtaler i økende grad en sosial akseptabel greie. Så la oss ignorerer det faktum at disse bøkene fortjener egne innlegg (og det faktum at det har rukket å gå en stund siden de ble lest; og at jeg aldri tar notater).

 

A Little Life – Hanya Yanagihara 

ALittleLifeHvis det ikke var fordi jeg nettopp hadde lest Yanagiharas fantastiske debutbok The People in the Trees (2014),  hadde jeg nok hoppet over denne. Jeg har aldri vært særlig glad i overgrepsofferbøker, de har en tendens til å være forutsigbare. Jeg er glad jeg ga den en sjanse allikevel, for selv om det var mye som irriterte meg her, kjedet jeg meg aldri. Hovedproblemet mitt når det kommer til A Little Life (2015),  er at jeg renner over med ting jeg har lyst til å si – men mangler evne til å si dem.

A Little Life forteller Jude St. Francis livshistorie hvor de første femten, uendelig mørke, årene farger de resterende årene særdeles mørkegrå. Når vi møter Jude er han en tilsynelatende suksessfull og lykkelig advokatspire i New York, mørket anes, men fattes ikke, – selv ikke hans nærmeste venner vet noe om hans fortid, etterhvert løftes gardinene og vi får via tilbakeblikk gradvis servert Judes historie, som ikke bare er nesten gjenomført forferdelig, men også bekrefter alle fordommer man måtte ha om hvor pedofile befinner seg.  Fokuset i boka er ikke på selve overgrepene, men på livet etterpå: overlevelsesstrategier og etterdønninger. Boka er også en hyllest til gode vennskap og det faktum at selve om summen av et liv havner på den negative siden – sletter det ikke de gode øyeblikkene. Det er mye elendighet her, men ikke så mye at det blir spekulativt eller uleselig. Eller, selv om mengde overgrep og elendighet Jude utsettes for er nesten helt ute av proposjoner, klarer boka likevel og fremstå som både realistisk og rørende.

Selv om jeg uten å nøle vil kalle språket godt –  er det en overvekt av tell og ikke show, vi får bestandig vite akkurat hva alle tenker, klart og tydelig. Og det slår meg forøvrig at et hvert overgrepsoffer som klarer å redegjøre så klokkeklart for sine handlingsmønstre, også vil kunne klare å finne begynnelse av en vei ut. Ikke Jude. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at tv-serien ville ha vært bedre enn boka, men jeg er usikker på om det er fordi de detaljerte beskrivelsene av karakterenes indre gjør at jeg ser allerede – og derfor får lyst til å se dem rent fysisk, eller fordi jeg skulle ønske beskrivelsene var vagere (eller, en tredje mulighet, fordi boka er veldig opptatt av fysisk skjønnhet, eller en fjerde litt stusselig men skremmende reel mulighet at alle bøker på over 700 sider automatisk omgjøres til tv-serier i hodet mitt, I blame netflix). Jeg bruker mye krefter på å irritere meg over småting; som at nesten hele bokas persongalleri er helt idiotisk suksessfulle, smått snobbete, nesten utelukkende mannlige og en merkelig blanding av sterkt engasjert i Judes velferd og totalt ute av stand til å forsøke å tvangsinnlegg ham (og dette inkluderer Judes doktor, som jeg faktisk blir direkte sint på et par ganger). For, ja, jeg blir sint, jeg blir rørt, jeg gråter, jeg banner. Og uansett hva jeg sier kan jeg ikke snakke meg rundt det faktum at A Little Life traff meg midt i hjertet. Shortlist? Jatakk. Vet ikke om den fortjener det, men vet at jeg blir glad.

 

Satin Island – Tom McCarthy

satin_island_cover_3212907a

Der hvor A Little Life var vanskelig å skrive om fordi jeg har for mye jeg skulle sagt, er Satin Island utfordrende av helt andre grunner. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg irriterte meg, jeg kjedet meg. Jeg orker ikke å bruke krefter på finne ut hvorfor jeg kjedet meg, eller på å fundere over muligheten for at jeg misforstod hele poenget. Alt jeg vet er at jeg kjedet meg så hardt at jeg måtte belønne meg selv med sjokolade for hvert fullførte underkapitell, og nå er det over.

Sosialantropologen U har fått i oppdrag av sin arbeidsgiver å skrive Den Store Rapporten om vår tid. I Satin Island (2015) får vi servert historien om denne rapportens tilblivelse (eller forsøk på tilblivelse) fra U selv. Det er diverse refleksjoner over first world problems, sosialantroplogiens rolle og søte konspirasjonsteorier (U er en stor fan), ispedd glimt fra Us hverdag. Det er ikke noe klar progresjon eller historie, og alle karakterene bortsett fra U er rene statister, eller rekvisita for å fram poeng i Us tankespinn. Vi hopper fra refleksjon til refleksjon, fra bilde til bilde, men zoomer aldri ut – får aldri se helheten, og selv om hele poenget kanskje nettopp er mangelen på en helhet (eller menneskets manglende evne til å se helheten), er det ikke særlig givende å lese disse bruddstykkene. Ikke for meg, i alle fall. Det later til at dette er en bok man enten bergtas av, eller forkaster totalt.

På goodreads ser jeg at noen har foreslått at boka rett og slett er en godt kamuflert parodi, og jeg tenker at jeg i såfall kan tilgi noe av de mer pretensiøse tankerekkene U legger fram, men at jeg uansett ikke ville syntes boka var morsom. Og selv om jeg åpner opp for en mulighet for at jeg rett og slett ikke klarte å trenge dypt nok inni materien, og at det befinner seg et vel av sannhet godt gjemt i Us skriblerier, velger jeg å tro at det rett og slett ikke er noe særlig å forstå. Jeg føler dog, til bokas forsvar, at den lykkes  i å si noe om det iboende selvsentriske i mennesker, og vanskeligheten av å skulle observere nåtiden.

 

The Green Road – Anne Enright 

Green-Road_9780393248210Jeg har tidligere lest og likt Enrights The Gathering (2007) og har lenge tenkt at jeg må få lest noe mer av henne og litt derfor og litt fordi jeg elsker irsk litteratur (og når jeg sier irsk litteratur mener jeg irske lydbøker, eller, lydbøker lest inn av irer #overfladisk) valgte jeg denne som siste bookerbok ut før shortlisten kommer.

The Green Road (2015) får vi høre historien til familien Madigan. Stykkevis og delt. Boka er delt inn i to hoveddeler, i del en møter vi hvert enkelt familiemedlem (mor og fire barn) på forskjellige tidspunkt i historien. Yngste datter Hannah i barndommen, eldstesønn Dan i 90tallets HIV-herjede NY, eldstedatter Constance i irsk husmorshverdag, midt-i-mellom Emmet som hjelpearbeider i et hungernødsrammet Mali og til sist: Rosaleen, moren, i 2005 – enke, barna har forlatt redet, hun er ensom og biter, og hun bestemmer seg for å selge barndomshjemmet og informerer troppene “kom hjem til jul, jeg selger huset”. Det er lite teknisk sammenheng mellom kapitelene i del en, som nesten kan leses som enkeltstående noveller.

Del to er jula 2005.  Søskenflokken samlet på irsk jord for første gang på lenge. Selv nå blir det ikke høydramatisk, det handler mest om det indre – vi får høre alle søsknenes stemmer igjen, og ser dem i nye livssituasjoner. Jeg synes boka er elegant, alle delen kommer sammen uten at det føles anstrengt, og selv om jeg ikke får helt tak på alt, tenker jeg at slik er jo livet også – ting skjer. Ellers likte jeg nok Constances del aller best, og når jeg sier det – slår det meg at jeg for to år siden ville foretrukket Emmets eksotiske Afrikadel, eller kanskje til og med Dans ville liv som homofil i New York (nå liker jeg Dan best senere i livet, roligere). Alt i alt synes jeg boka er veldig god, selv om jeg aldri blir overbegeistret. Den er stødig. Velskrevet. Vakker. Men ikke særlig nyvinnende, eller – i mitt tilfelle, engasjerende. Jeg står på utsiden og observerer familiens opp og nedturer, jeg noterer meg poetiske vendinger, tenker det var smart skrevet, og glemmer det i neste sekund. Kanskje ville jeg ha følt at boka hadde mer substans hvis jeg hadde lest den i papirform (det skjer), kanskje ikke. Uansett, jeg håper å se denne på shortlist, men ikke øverst.

 

(Ja, jeg innser at jeg jeg nesten har skrevet langt nok om alle bøkene til å kunne dele opp, få ekstrapoeng og glemme hele samleopplegget, men jeg er trøtt, og orker ikke å skrive nye innledninger, og håper i all ærlighet at lengden kommer til å skremme bort alle potensielle leser fra dette innlegget).

2014

14 Feb

En drøy måned etter alle andre, med stålkontroll på tallene men et minimum av engasjement for innholdet: årstatistikken for 2014. 91 bøker, skrevet av tilsammen 55 forfattere (47 menn, 43 kvinner,  et multiforfatter verk), ny personlig rekord.  For første gang i tidenes historie slår britene amerikanerne når det kommer til mest besøkte land, noe som ene og alene er Sir Arthur Conan Doyles fortjeneste (8)- og hvis jeg er i et defensivt hjørne kan jeg også velge å gi  Arthur skylden for at jeg kun har lest bøker fra 15 forskjellige land, og at Israel er det eneste nye hjørnet jeg kan krysse av.  Først og fremst skiller 2014 seg ut som et år hvor jeg har lest mindre dårlig og mindre god litteratur. Mye midt-på-treet, mange teknisk gode og interessante bøker som jeg likte godt – men ikke helt forelsket meg i, og mye feelgod med høy underholdningsfaktor og liten minneverdighet.

Uansett, den tekniske måloppnåelsen blir som følger (originale mål finnes her):

  1. 15 av 15 1001-bøker: walk in the park – og et bevis på at jeg aldri overanstrenger meg; tidligere har jeg klart 24 i året uten problem, men hvorfor lese 24 når 15 holder?
  2. 17 av 14 non-fiction: hvorav en er (litt) hardcore og resten er easybreazy, jeg kan formelig kjenne hjernen min atrofiere
  3. 13 av 13 klassikere: slet lenge med definisjonen på klassiker, og har en mistanke om at jeg manipulert en smule for å komme opp til tretten, – og forøvrig er ingen særlig hardcore: mye skrekk og detektivarbeid, ingen mursteiner (bortsett fra 20 sider Les Mis, og to sider Krig og fred)
  4.  2 av 3 2013 bookershortlist, 3 av 3 2014 bookershortlist og 5 av 6 all-time: ….
  5. 6 av 6 europiske, 6 av 6 afrikanske, 6 av 6  asiatiske, 0 av 6 sør-amerikanske: skammer meg på vegne av min ungdoms kjærlighet til magisk realisme
  6. 122 sider Silmarilion, 0 sider Unfinished Tales og hele Tree and Leaf: dette skulle egentlig være et kosemål, men jeg er redd min indre nerd er i ferd med å dø
  7. 13 av 5 valgfrie fantasy lest: – dog, ikke helt
  8. 0 sider Edgar Allan Poe lest: – eller, jo.
  9. Har innsett at det ikke finnes håp om å bli en bedre (eller mer produktiv) blogger, og forøvrig er manglende bokomtaler i ferd med å bli mitt varemerke, og sånt kan man jo ikke bare forkaste

Ellers ligger som alltid overvekten på rene romaner (43), etterfulgt av non-fiction (17), fantasy/sci-fi (14), krim (12, hei Arthur), stakkarslig tre novellesamlinger og to diktsamlinger. Hele 39 av fjorårets leste er teknisk sett datafiler (22 e-bok, 17 lydbok) mens 50 fremdeles er gode gammeldagse papirbøker (20 fra biblo, 11 fra egen hylle og 19 fra egen lommebok). Kindlegrafen steg drastisk når jeg byttet ut min gamle Kindle 2 med en sexy liten paperwhite, og hadde det ikke vært for det faktum at jeg innimellom (14) leser norske bøker og tegneserier, hadde jeg klart meg utelukkende med Kindle og audibleabonnement. Overvekten av bøkene er også, som vanlig, skrevet i løpet av de siste to tiårene (57), mens siden et noe sterkere mindretall enn vanlig (22) har blitt skrevet før 1950 (og 11 av disse før 1800), velger jeg å si meg fornøyd med aldersfordelingen.

Der hvor jeg tidligere har slitt med å velge ut årets beste, og sneket inn så mange kategorier som mulig for å slippe dårlig samvittighet er det i år skremmende enkelt: Cora Sandels Alberte triologi. Årets beste, fineste, vakreste og sterkeste. Ingen over, ingen ved siden (med det mulig unntaket av Intet nytt fra Vestfronten).  Hvis jeg er nødt til å trekke fram flere velger jeg Ben Aaronovitchs Peter Grant serie (og spesielt Foxglove Summer) som årets morsomste, Alis Smiths How to be Both som årets smarteste og Pierce Browns Red Rising som årets mest spennende.  For tiden hører jeg Graham Greenes fantastiske The Heart of the Matter på lydbok og den er det eneste som står mellom meg og et komplett emosjonelt sammenbrudd. Jeg gleder meg allerede til å nevne den i neste års statistikk (og benytter herved sjansen til å snike den inn her).ok1

2015, jeg har troa på deg.