Waffles, love and a sea of possibility

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.