Tag Archives: goodshit

Mai

2 Jun

Mai har gått fem ganger så fort som alle andre måneder så langt i år. Sommeren har kommet, og mammapermisjonen tar (snart) slutt – uten at jeg har fått med meg noen av delene. Jeg lovet jo i friskt overmot å a) bare lese bøker fra egen bokhylle og b) ikke kjøpe noe nytt. Begge deler har godt så-som-så, 2/6 av leste kom fra biblioteket og 1/6 var nykjøpt (dog kjøpt før jeg startet Prosjekt Bokkjøpestopp). I tillegg kan jeg ikke huske sist jeg hadde så lyst til å kjøpe bøker, har allerede brutt kjøpestoppen en gang – og tror egentlig jeg avlyser hele greia – slik at jeg slipper å shoppe hysterisk mye når jeg endelig har lov.  Har alltid vært sykt mye bedre på planlegging enn gjennomføring.  Lover dog å få lest bøkene dere valgte ut til meg, selv om jeg ikke lenger er sikker på om før utgangen av  juni er helt realistisk. Før nyttårsaften?

Bøkene

  1. Making Babies: Stumbling into Motherhood – Anne Enright (kindle)
  2. The Old Man and the Sea – Ernest Hemingway (OTS/kindle)
  3. Swamplandia! – Karen Russell (OTS)
  4. Red Country (First Law World #6) – Joe Abercrombie (OTS/kindle)
  5.  The Old Curiosity Shop – Charles Dickens (OTS/lyd)
  6. Døden i Venezia og andre noveller -Thomas Mann (biblo)

Tegneseriene 

 

  1. Ms. Marvel, Vol. 6: Civil War II – G. Willow Wilson (biblo)

Tallene

Tre damer, fire menn. Tre amerikanske, to britiske, en irsk og en tysk. To romaner, en nesten-novelle, en novellesamling, en essaysamling og en tegneserie. Grei spredning. Det eneste som mangler er litt hardere non-ficiton og kanskje noe lyrikk.

Opplevelsene 

Månedens beste er uten tvil Swamplandia! som sklir rett inn på årets tre-på-topp. Burde ha blogget om den like etter endt lesing, for nå sitter jeg stort sett bare igjen med en følelse av fy faen så god uten at jeg helt klarer å beskrive hvorfor. Lover å gjøre et forsøk senere (ha ha), kanskje en samleomtale ( ❤ ) med årets beste?

Red Country kommer på en sterk andreplass. Akkurat passe mørk fantasy western, og helt min type humor. Blir mo i knærne og får hjerter i øynene. Mer takk! Ms. Marvel holder koken, og er i ferd med å bli min favorittunderholdning. Thomas Mann er jeg litt usikker på hva jeg synes om, på sitt beste (Døden) er han brilliant – men på sitt verste er han pompøs og skravlete. Ble dog fristet til å finne fram Trolldomsfjellet igjen.

Making Babies elsket jeg mesteparten av når jeg leste den (traff meg sikkert i mammahjertet), selv om kvaliteten på eassyene var noe varierende. Prøvde å skrive en omtale av den her om dagen, og husket absolutt ingenting. Vel, vel. Er uansett fan av Enright.

The Old Curiosity Shop likte jeg overraskende godt (den har ikke akkurat det beste ryktet). Klart den er sentimental som fy, fryktelig forutsigbar og så svart-hvit at det  borderline eventyr/fantasy – men den er også sprudlende og hjertevarm. Tror kanskje Dickens på sitt mest sentimentale er min guilty pleasure, type – jeg føler ikke at jeg kan lese løkkeskriftbøker, så jeg går for 1800tallsversjonen. Anton Lesser er forøvrig den perfekte Dickens-innleser (sagt det før og sier det igjen).

Månedens dårligste (faktisk den eneste jeg ikke likte), er The Old Man and the Sea. Har forsøkt meg på Hemingway før, uten hell – og tenker jeg gir opp nå. Digger jo vanligvis sånne machofester, men finner bare ikke tonen med Hemingway. Plusspoeng for at den tok type tre minutter å lese (og ga OTS-kryss).

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 10 av 16 innkjøpte lest, over halvparten! Det går framover, nå må jeg bare ha full kjøpestopp en stund (og komme meg gjennom den ambisiøse non-fictionen jeg kjøpte i januar)
  2. 0 av langlånsbøkene lest
  3. 4  OTS (over halveis!)
  4. 0 Booker (gleder meg til juli, er det noen der ut som har longlistfavoritter? Har ikke lest en eneste 2017-bok så langt i år)
  5. 2 pre 1917 (over halveis!)
  6. 0 hardcore non-fiction
  7. 1 softcore non-fiction (6 av 6 fullført, men jeg plukker til stadighet opp soft og ikke hard non-ficiton)
  8. 0 Cormac McCarthy
  9. 14 av 24 innlegg

Bonusmål 

  1. 2  Banks
  2. 0 Ishiguro

7 kryss på 7 leste, innafor. Burde kjøre en ordentlig telling snart, for å se hvordan jeg ligger an. Tror jeg realistisk sett kan klare alt bortsett fra hardcore non-ficiton.

Planer for juni

Vel, først og fremst starter jeg på jobb igjen på mandag –  noe som drastisk vil kutte ned på lesetiden. Fabulerer i tillegg om å sykle i stedenfor å busse til jobb, og i så fall mister jeg den daglige lydbokdosen. Realistisk sett kommer jeg nok til å bruke juni på å fullføre bøkene jeg allerede leser (Ship of Magic er evig lang) + en hel haug med tegneserier. Fullfører jeg Ship of Magic (eller går lei…), tipper jeg at går for noe av Banks, noe hardecore non-fiction, noe av Cormac McCarthy noe steampunk eller et par ungdomsbøker (The Hate U Give, Asking for It og Blodskraft står øverst på ønskelista akkurat nå). Lover dog å gi Notre-Dame et forsøk til når jeg har hørt ut lydkrimmen min (hei Labben).

Mammaperm ❤

Januarstatisikk

29 Feb

Tenkte jeg skulle prøve å unngå to og tremåneders statistikker i år, så, mens jeg ennå kan late som om at lesetallene for februar ikke er skrevet i sten – januarstatistikken. 10 bøker lest i løpet av året første måned. Lite målgivende, mye kos. Akkurat som planlagt.

Bøkene

  1. Trigger Warnings: Short Fictions and Disturbances – Neil Gaiman (lyd/OTS)
  2. The Name of the Wind (the King Killer Chronicle #1)- Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  3. Harry Potter and the Philosopher’s Stone – J. K. Rowling (lyd/RR)
  4. The Wise Man’s Fear (the King Killer Chronicle #2) – Patrick Rothfuss (kindle/OTS)
  5. Drømmen om Narnia – C. S. Lewis (RR)
  6. Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund (biblo)
  7. Harry Potter and the Chamber of Secrets – J. K. Rowling (lyd/RR)
  8. Løven, heksa og klesskapet – C. S. Lewis (RR)
  9. Into Thin Air – Jon Krakauer (kindle)
  10. The Accidental – Ali Smith (kindle)

Kjønn

Seks menn, fire kvinner.

Stjernedryss/ hjertebank

I januar oppdaget jeg til min store glede (og overraskelse) at jeg elsker både Hogwarts og Narnia med uforminsket styrke, deilig å føle at man fremdeles fundamentalt sett er det samme mennesket man var som tolvåring (jeg var en fantastisk tolvåring, og muligens en ennå bedre åtteåring (Narnia)). Følgelig er jeg nødt til å velge Løven, heksa og klesskapet som januars beste. Og The Chamber of Secrets som nest beste. Ellers ble jeg veldig positivt overrasket over Personar du kanskje kjenner, en rosa, nynorsk greie som ved første øyekast virket veldig navlebeskuende – men viste seg og være både frisk og rørende.

Patrick Rothfuss (1662s dere) fortjener egentlig et eget innlegg, men kan oppsummeres med 60% guilty pleasure og 40% ren irritasjon på hovedpersonen uendelige perfekthet.The Accidental er den svakeste Smith-boka jeg har lest så langt og Trigger Warnings befinner seg også i den svakere enden av Gaimanskalaen, – selv om jeg lurer på om mye av forklaringen på det skyldes lydformat (Gaiman leser som en gud, men noveller i lydformat er langt fra optimalt – det blir for springende, og apropos lyd, Stephen Fry lese akkurat like godt som jeg trodde – HP i lydform er rett og slett magisk).

Land

Seks britiske, tre amerikanske, en norsk. Jeg var betraktelig mer anglofil som tolvåring enn jeg er nå.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001bok, The Accidental 
  2. 3 OTS (blir jeg desperat i desember kommer jeg til å telle all gjenlesningen som OTS, enn så lenge er jeg ærlig)
  3. 1 non-fiction, 1 biosirkelbok, Into Thin Air 
  4. 0 booker
  5. 0 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate (1/10 omtalt av januarbøkene, dette har aldri sett bedre ut)

Ja, årets mål er like hårete som fjorårets. Nei, jeg lærer aldri. Ja, jeg er lei allerede.

Marsplaner

Longlisten for den internasjonale bookerprisen slippes 10. mars, jeg burde få til minst seks stk, men har null motivasjon, og satser på å skaffe meg non-fiction-poeng i stedet. Og HP-poeng, så klart.

k_on_tea_party_wallpaper_by_catladykim-d5g8ftw

Waffles, love and a sea of possibility

7 Jan

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

yesplease

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

nrm_1417456541-parks_and_rec_christmas_song_amy_poehler

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

51sKrkVfiIL._SL300_Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.

tina-fey-30rock-hat

This time for Africa

3 Nov

Et av årets lesemål var å lese 6 afrikanske bøker (og selv om jeg aldri skrev det hadde jeg intensjoner om å lese seks bøker fra det svarte Afrika: En natt drømte jeg at jeg var på jobbintervju for Leger Uten Grenser, og at de avslutningsvis spurte hva min afrikanske favorittbok var, og jeg svarte Out Of Africa eller kanskje Alexandra Fullers Cocktail Hour Under the Tree of Forgetfulness, hvorpå jeg kjølig, men høflig, fikk beskjed om at jeg ikke var den de lette etter for øyeblikket). Jeg ligger foreløpig på 4/6, året går mot slutten og kommer aldri til å oppnå 6/6. Jeg benytter derfor anledningen til et samleinnlegg.

 

Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie (2013)

51L3ktA41ZL

I Americanah følger vi Ifemelu fra oppveksten i Nigeria til studietiden og voksenlivet i USA og tilbake igjen til Nigeria. Underveis i boka får vi også en del kapitler fra Obinze, Ifemelus tapte collegekjærste; han som ble i Nsukka når hun fløy til statene, på den andre siden av verden: men aldri glemt. Dette er en klassisk fortelling om rase, kulturforskjeller, håp/drømmer/realitet.  Noen ganger føler jeg at fire av fem afrikanske bøker er støpt i akkurat denne formen, Afrika/USA/Afrika. Andre ganger tenker jeg at jeg bare er for dårlig til å lete. Jeg er i utgangspunktet glad i Adichie, selv om jeg noen ganger føler  at det blir litt for mye romantisk kjærlighet. Jeg har flere ganger sett Americanah beskrevet som hennes sterkeste, – og hadde store forhåpninger(selv om kjærlighetshistorien hørtes farlig klissete ut). Jeg ble skuffet, og er faktisk usikker på om jeg i det hele tatt hadde fullført boka hvis det ikke var fordi jeg hørte lydbokversjonen, helt fantastisk innlest av Adjoa Andoh.

På goodreads så jeg boka beskrevet som en rekke essays om rase, forkledd som en roman – og jeg kunne ikke vært mer enig. Hele historien, og alle karakterene bortsett fra Ifemelu selv – føles som et rent rammeverk for observasjoner om rase og kultur. Middagsselskap etter middagsselskap, hvor Ifemelu sier sannheten om rasisme i USA og ingen hører etter. Endeløse bipersoner med egne standpunkt og historier; livløse illustrasjoner og sparingspartnenere for Ifemelu og hennes sannhetessverd.  Jeg blir sliten. Og jeg blir trist. For det er så mye her som er bra, som kunne ha fungert så godt – hvis forfatterens agenda hadde blitt tonet ned. Boka starter godt, og når vi følger Ifemelu gjennom den første tiden i USA skildres noen helt hjerteskjærende scener. I tillegg er Adichie, så klart, veldig god på rase. Hun skildrer hverdagsrasismen i USA med presisjon og skarphet, – på sitt beste  er boka uendelig morsomme, – og uendelig sår. Det er en viktig bok, som setter fingeren hardt og presist på mange problemer i dagens USA. Og jeg hadde elsket å lese en non-fiction utgave. Virkelig. Når blir jeg bare irritert. Og, kanskje ubegrunnet, får jeg følelsen av at Adichie egentlig ville ha skrevet en essaysamling, eller kanskje sine egne memoarer – men, at hun velger å pakke det inn i romanform (med medfølgende star crossed lovers!) fordi hun vet hva som selger.

Andre har likt den bedre: Monika, Rose-Marie, Randi og (forsåvidt) Linn

 

We Need New Names – NoViolet Bulawayo (2013)

15852479

We Need New Names  er forfatterens debut og ble shortlistet for Bookerprisen i 2013. Den er støpt i noe av den samme formen som blandt annet Americanah, men har et større fokus på den afrikanske delen. I del en av boka blir vi kjent med 10 år gamle Darling som vokser opp i en shantytown i Zimbabwe. Vi følger Darling og vennegjengen i deres hverdag, og får høre en rekke historier; ungene går på Guava-slang i den hvite forstaden, er med på frelsespregede gudstjenester på fjelltopper, forøker å utføre en abort på deres 11 år gamle venninne, samler seg rundt en AIDS-syk fars seng og er vitne til et opprør. Barneperspektivet gjør at det som ellers kunne ha blitt en endesløs lidelsessorgie blir akkurat passe friskt; uten at det mister noe av styrken i budskapet. Til tider får jeg en følelse av at forfatteren har en liste over afrikanske problem hun vil belyse, – og jeg ser for meg at hun sjekker av punkt for punkt mens Darling beveger seg gjennom historien. Ellers har jeg ingenting og utsett på del en: jeg elsker det. I del to følger vi Darling når hun flytter til USA som tenåring. Boka mister mye av gnisten: vi har hørt det før, og vi har hørt det bedre. Det drar ned helhetsopplevelsen av boka, – men gir meg like fult håp for Bulawayos forfatterskap.

Andre har sagt det bedre: Clementine, Linn, Monika  og Elida

 

Arrow of God – Chinua Achebe (1964) 

7698504

Chinua Achebe er en av disse forfatteren jeg har akseptert at er å store, at jeg aldri riktig kommer til å forstå dem. Noe som dessverre betyr at uansett hva jeg leser av mannen, føler meg forpliktet til å genierklære. Selv om jeg til dels kjeder meg, og/eller ikke husker særlig mye av handlingen etter endt lesning. En gang i tiden leste jeg Things Fall Apart og jeg husker bare dette ene; den var sykt godt. Handling, budskap, innhold? Nei. Arrow of God leste jeg ut i midten av april, og jeg kjenner at det samme er i ferd med å skje. Jeg ser at jeg ga den fire stjerner på goodreads, men klarer ikke helt å huske hvorfor. Vi befinner oss i 1920tallets iboland, i skjæringspunktet mellom nytt og gammelt. Hovedpersonen er den gamle ypperstepresten Ezeulu, en av de siste av sitt slag. En stor mann som fortviler når han ser sitt folk trekkes inn i kristendommen, og de hvites makt. Selv om boka er langt fra handlingsløs, fremstår den, i hvert fall for meg – mest som et tidsbilde. Beskrivelser av hverdagsliv og religion i en utdøende kultur.  Jeg innser at det er helt urimelig av meg å legge skylden for egen teflonhjerne på forfatteren, men tar meg selv i å undre over om grunnen til gullfisktendensene – er at settingen i boka er så fremmed for meg, mangelen på knagger gjør at den glir bort.  Eventuelt må jeg innse at jeg ikke husker stort fra resten av bøkene jeg leste i april heller.

Ingen (jeg vet om)  har sagt noe.

 

(Nr. 4 Alexandra Fullers Scribbling the Cat har jeg allerede sagt tre ord om)