Tag Archives: notmycupoftea

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act? 

Oranges and apples

23 Jun

Denne (!) månedens tema i biosirkelen er “i rettferdighetens navn” og mens alle andre leser om Kim Friele, falt valget mitt på Piper Chap..eh..Kerman. En smule på sidelinja, men det er tross alt der jeg trives best. Og til mitt forsvar er jeg helt sikker på at Piper føler hun har utrettet mye i rettferdighetens navn. Jeg har med andre ord lest Orange Is the New Black – My Year in a Women’s Prison (2010).

Kerman vs. Chapman

Kerman vs. Chapman

Orange er, – for de av dere som har tatt det uforklarlige valget om et Netflixfritt liv – Piper Kermans memoarer fra hennes år som fange i FCI Danbury, hvor hun sonet en narkotikadom. Jeg klarer aldri å huske om hun bare smuglet narkopenger eller om hun også hadde narko i kofferten, uansett var det ikke noe særlig mer enn en engangsforsmedelse og Piper er langt fra noen gjennomsnittsfange: hun er velutdannet, hvit (wikipedia sier faktisk at 49% av innsatte i amerikanske kvinnefengsler er hvite vs 22% svarte, men jeg orker ikke å endre fordommene mine så sent på kvelden og ignorerer det), blond og privilegert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri ville ha funnet på å lese boka hvis det ikke var for tv-serien med samme navn, og jeg innrømmer også at jeg kanskje ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den uten serien i bakhodet. Kanskje. Som det er taper i hvert fall boka på alle punkter, den er ikke bare mye mindre underholdende (tilgivelige, tv-serien er fritatt fra å forhold seg til noe så kjedelig som sannheten – selv om jeg velger å tro at serien treffer nærmere målet når det kommer til mengden sex, dere kan ikke ta fra meg den drømmen) men også betraktelig mindre skarp og samfunnskritisk. Piper snuser litt kritisk på manglende rehabiliteringsprogrammer i fengselet, men beskriver ellers oppholdet som relativt lystbetont: alle er stort sett snille mot alle, rase og status er irrelevant, prison the great equalizer og alle elsker Piper, – som faktisk lykkes i å fremstå som like selvsentrert, naiv og skinnhellig i bokform som hun gjør på sitt verste i tv-serien.

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

Tilfeldig bilde for å få innlegget til å se lenger ut

…jeg skrev dette avsnittet like etter at jeg fullførte boka, og hadde planer om å utdype mer (og helt sikkert planer om å si noe om rettferdighet også altså), men så skjedde to ting 1) sesong fire av Orange is the New Black (som er i sitt ess igjen, og så høydramatisk at jeg rett og slett har glemt alt som skjedde i boka) 2) jeg plukket opp Jon Krakauers Missoula: Rape and the Justice System in a College Town som er både skremmende og medrivende og i det hele tatt en mye bedre kandidat til denne runden (flerstemt øyeblikksbio om (u)rettferdighet også kalt dokumentarbok).

 

Februarstatistikk

29 Mar

Syv leste i løpet av årets korteste måned (som om det skulle være en unnskyldning), mye halvdårlig og intetsigende, men et par fulltreffere. Synkende leselyst inn i mars (kremt, april).

  1. Ms.Marvel, Vol.1: No Normal – G. Willow Wilson & Adrian Alphona (biblo)
  2. Happy Sally – Sara Stridsberg (biblo)
  3. Astrid Lindgren – Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (biblo)
  4. A Brief History of Seven Killings – Marlon James (OTS)
  5. Pride and Prejudice – Jane Austen (lyd)
  6. Morning Star – Pierce Brown (kindle)
  7. Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Slum – Katherine Boo (OTS)

Månedens beste er helt uten tvil A Brief History of Seven Killings, som jeg jo startet på i september i fjor, midt i den heteste bookerfeberen, men la fra meg i løpet av vinteren etter å ha gått grundig lei. Likte de 300 første sidene sånn passe, slet meg gjennom de 150 neste og vurderte å gi opp hele prosjektet (og hadde vel helt ærlig gjort det, hvis det ikke var for krysspoeng), men når jeg plukket den opp igjen oppdaget jeg til min store glede at jeg elsket de siste 200 sidene. Er fremdeles usikker på om boka rett og slett bare kommer sammen og blir bedre på slutten, eller om det hele handler om rett bok til rett tid. Velger å tro det siste. Innrømmer at jeg er lettet over at jeg endte opp med å like  elske, for dette var jo alltid boka som skulle være min bookerbok: mørk, blodig, komplisert og akkurat passe morsom. 

Morning Star er like god som resten av Red Rising triologien, Pierce Brown har skrevet seg rett inn i hjertet mitt og jeg er så fangirl at jeg nesten ikke kan uttale meg objektivt lenger, men bare les disse ok, tar bare type tre timer til sammen.

Ms. Marvel var sånn midt-på-treet, skulle gjerne sagt at jeg elsket den, men nøyer meg med å si at jeg tror jeg kanskje kommer til å elske de kommende nummerne, det er mye bra her, og litt girlpower er jo aldri å forakte.

Månedens dårligste, eller i hvert fall månedens dårligste leseropplevelse er faktisk Pride and Prejudice, tror jeg bare må innse Austen ikke er min greie. Klarer ikke å engasjere meg i alle disse intrigene og giftemålsutfordringene samme hvor velskrevet det. Ikke treffer humoren meg så veldig heller, ser det skarpe og smarte men blir ikke engasjert nok til å verken le eller dra på smilebåndet.

Restene av bøkene teller jeg som non-fiction, og later som om jeg skal skrive om dem senere i et samleinnlegg. Ingen av dem var favoritter.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001bok, Pride and Prejudice 
  2. 2 OTS
  3. 2 non-fiction
  4. 0 booker
  5. 1 sci-fi
  6. 0 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 0 HP
  9. 10% omtalerate (0/7 omtalt av februarbøkene og 1/20 så langt i 2016)

Satt med et ganske sterkt inntrykk av at februar var en svak kryssmåned, men 6 kryss på 7 bøker er jo slettes ikke ille, – hadde jeg bare hatt normale og overkommelige lesemål, ville det til og med kunne blitt kategorisert som bra.

Planer for mars april

Fullføre bøkene jeg har kommet halvveis i, ikke gi opp verken litteraturen eller livet. Blogge mer. Tenker å få til følgende i løpet av april:

  • Statistikk for både mars og april
  • Samleinnlegg om non-fiction
  • Biosirkelinnlegg
  • En valgfri omtale (dere velger, jeg bryr meg ikke) for å komme opp i 2/20
  • Minst et innlegg til om hvor fælt det er å ha lesetørke og hvor mye jeg savner den irske lydkrimmen min

k-on-tea_00322358

 

Waffles, love and a sea of possibility

7 Jan

Denne forrige måneds tema i biosirkelen var “damer med hatt”, akkurat passe løst til at jeg for en gangs skyld ikke manglet kandidater (selv om jeg som alltid mangler gjennomføringsevnen, hvem ville jeg vært hvis jeg faktisk blogget om at jeg lovet å blogge om?); Amanda Palmer, Amy Poehler, Tina Fey, Jenny Lawson, Tove Jansson. Det fine med internett er at man kan finne både nakenbilder og hattebilder av hvem man måtte ønske, problemet med internett er at man kan se Dr. Who sammenhengende i ni timer. Av de overnevnte var jeg minst begeistret for Fey og Poehler, – og velger derfor – opplagt nok, å blogge om dem. To for prisen av en (mest fordi jeg ikke har så mye å si om hver enkelt, sshh).

 

yesplease

Yes Please – Amy Poehler 

Jeg plukket opp denne fordi jeg var på desperat jakt etter billig non-fiction kryss, og vel, fordi jeg elsker Parks and Rec. Jeg tror Parks er en av mine all-time-favoritt tv-serier,eller i hvert fall min yndlingssitcom. Når jeg og kjæresten dro til London i sommer, tilbragte vi 50% av tiden på hotelletrom med Parks and Rec på dataskjermen, og sikkert 30% på å sitte i forskjellige parker og spise vafler mens vi snakket om hvor høyt vi elsket henholdsvis Ben Wyatt og Andy Dwyer. Utover Parks har jeg ikke noe forhold til Amy Poehler, jeg har aldri sett så mye som en eneste SNL sketsj, og heller ikke sett Wet Hot American Summer. Jeg elsket Leslie Knope, men viste ingenting om Amy Poehler.

Boka er bare ca 30% memoarer, mens resten er humoristiske essays (30%), selvtillitsboost (20%) og 20% ren feminisme. Perfekt mikset. Memoarelementene er ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, vi hopper fra barndom til SNL til college til barndom igjen, uten at boka tar noen skade av det. Tidvis blir det litt mye namedropping, og fokus på SNL-tiden for min smak, men det er jo i grunn ikke Poehlers feil. Det var et helt kapitel som stort sett handlet om Parks og jeg tisset nesten på meg av latter et par ganger, og fikk også tårer i øyenkroken. Fangirl for life. Lo en god del av andre elementer også, og følte faktisk at jeg fikk med meg en god del livsvisdom på kjøpet (men i ettertid klarer jeg ikke å huske en eneste av de velformulerte metaforene, og tror jeg trakk fra en stjerne på goodreads nettopp på grunn av dette, manglende stayer-power).  Føler også at jeg, på tross av hopping, blir godt kjent med Amy, og oppdager til min store glede at hun er minst like kick-ass som Leslie.

nrm_1417456541-parks_and_rec_christmas_song_amy_poehler

Jeg hørte denne som lydbok, med overraskende stor suksess. Det er en gyllen regel i lydbøkenes verden at man skal unngå alle bøker hvor forfatteren leser inn selv (leave it to the professionals), men det viser seg at et mulig unntak er skuespillere/performers, Amy Poehler leser i hvert fall strålende -, og boka er ikke bare lest inn side for side, men tilpasset lydformatet, borderline podcast med gjesteopptredner og spontan humor, veldig sjarmerende. Det eneste som er litt merkelig i lydversjonen, i papirboka er det små mellomrom mellom hvert kapitell, neonfargede sider velvalgte ord i caps lock LOVE YOURSELF, i lydboka fører dette til at Amy randomly roper LOVE YOURSELF/EAT MORE WAFFLES/UNICORNS ARE GREAT (ok, husker ingen av mellomspillene, men hun sa mye smart altså) midt inni teksten, nesten skremmende helt til jeg skjønte hva som foregikk. Konklusjon: jobb den gjennom den første sesongen av Parks and Rec (det blir bedre, jeg lover), og hopp over den siste med mindre du virkelig elsket resten, – les denne etterpå.

 

51sKrkVfiIL._SL300_Bossypants – Tina Fey

Denne plukket jeg opp fordi jeg tenkte at den ville ta seg godt ut i goodreadsfeeden ved siden av Poehler, og fordi jeg trodde at selvinnleste memoarer på lydbok var den hellige gral (why). Der hvor jeg elsker Parks er jeg ikke mer enn gjennomsnittlig glad i 30 Rock som i mange år (noe ufortjent) har vært hangovershowet mitt, – lett å hoppe inn å ut av, passe underholdende men ikke særlig avhengighetskapende. Jeg har ofte tenkte at jeg burde like 30 Rock bedre enn jeg gjør, eller – kanskje at jeg ville ha likt 30 Rock bedre hvis jeg var en smartere person, og at det jo ville vært kjekt. Hjernen min er med, men ikke hjertet. Nå ville det vært veldig fint hvis jeg kunne si at Bossypants traff meg på samme måte som 30 Rock, men det er dessverre ikke tilfellet: boka treffer meg verken i hjertet eller hjernen.

Den er mye mer klassisk oppbygd enn Yes Please, kronologisk og grei og følge med i, og man føler at man blir kjent med Fey. I tillegg er det, også her, mye humor og klare feministiske føringer. Dessverre treffer ikke humoren meg (, men jeg syns jo at Fey er morsom?), og det politiske budskapet blir smått masete (, men jeg er da feminist?), jeg skulle gjerne gitt dere sitater – men hørte lydbok og orker ikke å google. Apropos lydbok. Fey leser også selv, med betraktelig mindre suksess enn Poehler, ok stemme, men med en irriterende tendens til å referere til bilder som finnes i papirversjonen av boka ved å se si “look in the pdf”, hvilket er helt forferdelig fordi a) jeg er 80% sikker på at det ikke fulgte med en pdf til Audible versjonen og b) hva tror hun folk gjør når de hører lydbok, sitter på rompa foran pc’n? Nei. Amy ser forøvrig ut til å anta at alle som hører lydboka hennes sitter i bil (while you’re just sitting there in your car listening to this…), noe som i grunne er smått sjarmerende, om enn noe narrowminded. I tillegg er det bakgrunnstøy på filen, noe som riktig nok ikke er Feys feil, men like fult en dødelig synd. Ellers husker jeg at jeg hadde en lang liste over spesifikke ting som irriterte meg med denne, men nå, fire uker senere, husker jeg ingen av dem – og heller ikke noe annet av boka, noe som i grunn oppsummerer leseopplevelsen like godt som en liste ville ha gjort. Konklusjon: Les denne hvis du elsker Tina Fey, men ikke hvis du egentlig foretrekker Liz Lemon. Eller noe sånt.

tina-fey-30rock-hat

The Illuminations

9 Aug

Bookertoget fortsetter. Andre bok ut for meg ble Andrew O’Hagans The Illuminations (2015), hovedsakelig fordi jeg på Linns blogg så at forfatteren tidligere har blitt sammenlignet med både Colm Tóibín og David Mitchell, smått fascinerende. Det skadet heller ikke at boka er relativ kort (304s) og at coveret er pent (nevermind det faktum at jeg leser på kindle).

illuminationsThe Illuminations er Andrew O’Hagans (f. 1968) femte roman, og han har vært bookershortlistet en gang tidligere for debutboka si Our Fathers (1999) og longlistet igjen i 2006 med Be Near Me. Dette er den første boka jeg leser av mannen. Den er part krigssbok (Afghanistan) og part familiehistorie gjennom demensens skyer (Skottland). På den ene siden Kaptein Luke Campbell på oppdrag i Afganistan, – på den andre hans bestemor Anne, som bor i et skjermet leilighetskompleks for eldre og forsøker å mate porselenskaninen sin med suppe.  Anne er en tidligere fotograf, som med en lovende karriere foran seg plutselig sluttet å fotografere i 1963, uten at noen lenger vet hvorfor. Gjennom hele Lukes oppvekst var Anne en viktig person, de delte en kjærlighet for kunst og litteratur, deres egen lille verden fylt av lys.

Personlig liker jeg krigsdelen av historien best (men det er mulig jeg er forutinntatt, jeg hadde en periode i vår hvor jeg fikk et akutt og intenst behov for å lese mer moderne krigslitteratur, leste to samlinger med krigsdikt på rappen, gjorde et halvhjertet goodreadssøk, og glemte hele opplegget). Det er unge gutter, dataspillmentalitet, hasj, halvhjertet nasjonalisme, eksistensielle kriser og sivilisasjon til hedningene. Jeg kjøper umiddelbart hele greia som realistisk (uten å ha den minste forutsetning til å uttale meg), og blir dratt inn. Jeg har litt mer problemer med hjemmebanen. Størsteparten av Annes fortelling blir fortalt via øyenvitner, i hovedsak hennes nærmeste nabo, Maureen, som i tillegg til å skildre Annes hverdag –  benytter anledningen til å fortelle store deler av sin egen livshistorie. Og selv om denne utenfra-og-inn-skildringen av demensens verden for såvidt er effektiv, syns jeg den er litt billig. Når man som forfatter først har valgt å begi seg inn i et dement sinn, kan man gå all inn. O’Hagan viser, i de avsnittene han velger å la Anne snakke for seg selv, at han mestrer dette perspektivet- og jeg skulle ønske vi så mer av det. I tillegg finner jeg Maureens rolle i det hele både uavklart og irriterende, jeg antar at det er meningen at jeg som leser skal notere meg det Maureen forteller om sitt liv og putte det i livsvisdomspotten sammen med resten, men jeg ser ikke helt poenget. Maureens historie leder ikke til noe, og tilføyer heller ikke noe særlig.

Anne fremstår som en tøff gammel dame, og jeg skulle gjerne vært sykepleieren hennes, men jeg klarer aldri helt å interessere meg for å finne ut mer om fortiden hennes, og følgelig heller ikke for bokas framdrift. Det er godt skrevet, og tidvis både tankevekkende og vakkert – men aldri særlig engasjerende. Det må nevnes at jeg har en barnslig motvilje mot plottwists og avsløringer som kommer nært slutten i en fortelling; jeg føler meg snytt og gjør mitt beste for å ikke endre mening om de foregående sidene (jeg hatet En bønn for Owen Meany). Familiehemligheter har aldri vært min greie, og det er jo strengt tatt ikke O’Hagans feil. Jeg håper jeg slipper å se denne på årets shortlist, men blir ikke sint hvis den dukker opp. Det er nok mange der ute som kan like denne bedre enn meg.