Søndag 11. juli 1897 letter hydrogenballongen Örnen fra Danskeøya med kurs mot Nordpolen. Dette er Örnens jomfrutur. I følge beregningene skal turen ta seks døgn. Ingen har klart å holde en hydrogenballong i lufta mer enn et døgn før. Ingen har vært på Nordpolen før heller. I ballongen sitter tre menn; Salmon August Andrée (42), Knut Frænkel (27) og Nils Strindberg (24). Dette er deres første polarferd. Med seg i bagasjen har de broderte lommetørkler og champagne.
Under tre døgn etter avgang konstanterer Andrée at ballongen ikke lenger er flyvedyktig. De befinner seg 48 km fra start, under en tredjedel av veien til Nordpolen er tilbakelagt. 220 km unna på Sjuøyane befinner det seg et depot med proviant og utstyr til å overleve en overvintring. Tre menn med svært begrensede polarkunnskaper. 220 km. Ingen ballong. Åtte uker senere har de kommet 22,5 km nærmere målet. 5. Oktober 1897, etter 87 dager på isen, ser de land. Kvitøya. Kort tid etter at ekspedisjonen har gått i land dør alle medlemmene. Likene blir funnet 33 år senere, ved en ren tilfeldighet. Alle dagboknotater slutter fire døgn etter at de ankom øya. Kun Strindberg har fått en grav. De hadde nok proviant, ammunisjon og parafin til å overleve en hel vinter. De hadde allerede klart seg over all forventning. Så døde de. Ingen vet hvorfor. Hovedteorien var lenge Trinkieforgiftning (en form for rundorm) fra uunderkokkt isbjørnkjøtt. I dag vet man at det er nesten umulig å dø av Trinkieforgiftning.
1978, en 12 år gammel jente skriver sitt eget Melodi Grand Prix bidrag Trinkier i det! Jenta heter Bea Uusma, og MGP-bidraget er bare starten på en livslang besettelse med Andréeekspedisjonen. En besettelse som skal lede til flere polarferder og en Augustpris for beste sakprosabok. Jeg har lest Bea Uusmas Ekspedisjonen: Min kjærlighetshistorie (2013) I forbindelse med Ingalills biosirkel, hvor denne rundens tema er eventyrere (og jeg bare er en uke forsinket).
I Ekspedisjonen følger vi forfatteren i jakten på det store spørsmålet: hva døde de av? Ingen vet, og teoriene er mange (karbonmonoksidforgiftning, oksygenmangel, algesuppforgiftning, skjørbuk, trinkier, a-vitaminforgiftning, botulisme, nedkjøling, blyforgiftning, skuddskade, isbjørnangrep, morfin). Likene er kremert, faktaene envendt og åstedet (Kvitøya) nesten utilgjengelig grunnet is, men ingenting skremmer Bea Uusma. Det som starter med intervjuer og museumsbesøk ender med legestudier (!), polferder og sesjon med sannsigerske. Eventyrånd? Håpløs besettelse? Vanskelig å si. Hadde hun vært født 100 år tidligere og som mann – hadde hun sikkert vært først i køen for å bli med Örnen.
Til å være så personlig engasjert i historien er det overraskende lite spekulasjon i boka. Det er kalde harde fakta og teorier belyst fra alle mulig sider (Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt. Bortsett fra side 271 og 272). I et forsøk på å kartlegge eventuelle tidlige symptomer på sykdom, eller avdekke forgiftning/mangelsykdom, får vi en oversikt over hva ekspedisjonens medlemmer spiste hver eneste dag (for det meste isbjørnkjøtt (rå nyre med salt smakt som østers og dem vil vi vel neppe steke. Rå hjerne er også svært godt og bjørnekjøttet spises med letthet rått), og eventuelle klager de hadde (det er særdeles lite sladder og klaging, en del diare og føtter som er “litt i ulage”, og et par referanser til “synkende moralsk styrke”, ellers intet). I tillegg til å være lege og forfatter har Bea Uusma også bakgrunn som illustratør, og det merkes veldig godt: boka er virkelig veldig visuelt vakker. Og her skulle jeg limt inn tusen bilder for å illustrere, men sola har gått ned, mobilkameraet mitt suger, og du skal uansett låne denne på biblioteket senere.
Bea Uusma: eventyrer og dame i hatt. Just sayin’.
(Pst: les også Annes omtale, hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri funnet fram til denne skatten).
BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN 
Hehe, to fluer i en hatt.;) Spennende lesing. Men den maten da du, ikke noe for meg..
Ja, ikke sant, – satser på å bare sende inn samme link desember, og late som ingenting..
Det beste med all isbjørnspisingen, er at de til stadighet skryter av hvor godt det er. Blodpannekaker er det beste jeg vet! Har oppdaget at man også kan drikke blodet, som det er: nam! Mens hver gang de spiser noe de har med (kjeks, kakao, hermetikk), er de mindre fornøyde.
Sier det igjen. Fantastisk tittel.
(og dame med hatt notert!)
Litt oppgitt allerede nå at det ikke finnes svar. Eller finner hun ut hva de døde av? På siste side? Jeg tenker uansett det var isbjørnkjøttet, eller blodpropp (ben i ulage), men da hadde de kanskje godt med før – ikke etter 8uker på marsj. Regner med likene var godt preserverte da de fant dem – nediset for ettertiden. Jeg lurer med selv derfor til å tro at alle svar finnes. Rått isbjørnkjøtt? Kunne ikke være noe annet?
Et annen merknad. Jeg blir stadig mer fascinert over forholdet de hadde til tid. 5mnd på et isflak – bare å regne med. 8uker til depot – i isødet. Sånn er det. Tror tiden gikk saktere før. Eller fortere – 5mnd = 5 dager – sikkert derfor så mange overlevde hardship??
Tror nesten jeg har fortrengt det, – og tror også at jeg var så urimelig at jeg gikk ned en stjerne fordi: DET FINNES IKKE ET (sikkert) SVAR. Kun forfatterens teori (s171 – 172). Likene var godt bevart når de ble funnet i 1930, men de ble kremert kort tid etterpå – fordi Andrée var medlem av en kremasjonsforening (ja).
Isbjørnkjøtt ser dessverre ut til å være overraskende ok å spise, også i rå form. Selv var jeg veldig lenge tilhenger av mord/selvmord. De drepte Strindberg, angret og tok selvmord. Strindberg tok selvmord først, så de andre. Strindberg dødde av et uventet hjerteinfarkt eller cancer pankeras, de andre tok selvmord. Frænkel drepte Strindberg, Andrée drepet Frænkel, Andrée tok selvmord. Du får lese selv for å finne ut hva Bea tror.
Det med tidsperspektivet har jeg ikke tenkt over – men det er et poeng. Det er uansett helt sprøtt hvor lenge de overlevde, – med mange ulogiske valg på veien etc (litt sånn: neimen, en isbjørn så søtt, vi skyter den ikke, vi har jo nok mat..). Et hvilket som helst moderne menneske hadde, på tross av bedre utstyr/kunnskaper, død etter tre døgn – men etterlat seg 100 ganger så mye dagbokmateriale.
Da regner jeg du ser bort ifra at ingen lenger husker å skrive med blekk? Fant lydboka på storytel – på svensk – men den er bare på knappe 4t. Fantes ikke på audible så fikk ikke sjekket om den er forkortet – men det må den vel være. 4t – høres svært kort ut??
Blekk? Man har da med seg iPaden på ballongtur.
Du kan rett og slett ikke høre denne som lydbok – utilgivelige. Layouten er halve gleden. Det er haugevis med bilder og masse plansjer, kart, illustrasjoner, skjemaer, diagrammer. Lydboka suger sikkert + at det høye bildenivået gjør at boka går relativt raskt til å være 307s (nesten A4str) lang.
Dette høres akkurat ut som en type bok jeg ville elsket. Så den må jeg lese. Selv om vi ikke får noe klart svar på hva som skjedde.. hadde du lest The Lost City of Z? Jeg husker ikke. Har du flere eventyrertips?
Nei, jeg noterte meg Z etter at du leste den, men har ikke kommet så langt ennå. Nå ble jeg minnet på den igjen. Har ingen andre eventyrertips (og når kategorien ble lansert tenkte jeg først at jeg aldri kom til å finne noe, – også tenkte jeg “jaja, Heyerdahl da….” men den nye bioen der er jo tre bind og hundretusen sider).
Eller, jo, så klart: Morten A Strøksnes. Favoritteventyreren min, all time. Du kan jo starte med årets (som jeg ikke har lest ennå): Havboka. Eller Tequilladagbøkene.
Jeg leste også en veldig god bok om en mann som forsket på bavianer og bodde i “bushen”, telles det som eventyrer? Primate’s Memoir – Robert M. Sapolsky
Andrees ballongferd er ei fantastisk og tragisk historie, så eg forstår at dette er ei kjempeinteressant bok.
Godt tips!
*noterer ned*
Selv hadde jeg ikke hørt om Andrée en gang før jeg kom over boka – så alt var helt nytt for meg: og sikkert ekstra spennende!