Søndag 11. juli 1897 letter hydrogenballongen Örnen fra Danskeøya med kurs mot Nordpolen. Dette er Örnens jomfrutur. I følge beregningene skal turen ta seks døgn. Ingen har klart å holde en hydrogenballong i lufta mer enn et døgn før. Ingen har vært på Nordpolen før heller. I ballongen sitter tre menn; Salmon August Andrée (42), Knut Frænkel (27) og Nils Strindberg (24). Dette er deres første polarferd. Med seg i bagasjen har de broderte lommetørkler og champagne.
Under tre døgn etter avgang konstanterer Andrée at ballongen ikke lenger er flyvedyktig. De befinner seg 48 km fra start, under en tredjedel av veien til Nordpolen er tilbakelagt. 220 km unna på Sjuøyane befinner det seg et depot med proviant og utstyr til å overleve en overvintring. Tre menn med svært begrensede polarkunnskaper. 220 km. Ingen ballong. Åtte uker senere har de kommet 22,5 km nærmere målet. 5. Oktober 1897, etter 87 dager på isen, ser de land. Kvitøya. Kort tid etter at ekspedisjonen har gått i land dør alle medlemmene. Likene blir funnet 33 år senere, ved en ren tilfeldighet. Alle dagboknotater slutter fire døgn etter at de ankom øya. Kun Strindberg har fått en grav. De hadde nok proviant, ammunisjon og parafin til å overleve en hel vinter. De hadde allerede klart seg over all forventning. Så døde de. Ingen vet hvorfor. Hovedteorien var lenge Trinkieforgiftning (en form for rundorm) fra uunderkokkt isbjørnkjøtt. I dag vet man at det er nesten umulig å dø av Trinkieforgiftning.
1978, en 12 år gammel jente skriver sitt eget Melodi Grand Prix bidrag Trinkier i det! Jenta heter Bea Uusma, og MGP-bidraget er bare starten på en livslang besettelse med Andréeekspedisjonen. En besettelse som skal lede til flere polarferder og en Augustpris for beste sakprosabok. Jeg har lest Bea Uusmas Ekspedisjonen: Min kjærlighetshistorie (2013) I forbindelse med Ingalills biosirkel, hvor denne rundens tema er eventyrere (og jeg bare er en uke forsinket).
I Ekspedisjonen følger vi forfatteren i jakten på det store spørsmålet: hva døde de av? Ingen vet, og teoriene er mange (karbonmonoksidforgiftning, oksygenmangel, algesuppforgiftning, skjørbuk, trinkier, a-vitaminforgiftning, botulisme, nedkjøling, blyforgiftning, skuddskade, isbjørnangrep, morfin). Likene er kremert, faktaene envendt og åstedet (Kvitøya) nesten utilgjengelig grunnet is, men ingenting skremmer Bea Uusma. Det som starter med intervjuer og museumsbesøk ender med legestudier (!), polferder og sesjon med sannsigerske. Eventyrånd? Håpløs besettelse? Vanskelig å si. Hadde hun vært født 100 år tidligere og som mann – hadde hun sikkert vært først i køen for å bli med Örnen.
Til å være så personlig engasjert i historien er det overraskende lite spekulasjon i boka. Det er kalde harde fakta og teorier belyst fra alle mulig sider (Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt. Bortsett fra side 271 og 272). I et forsøk på å kartlegge eventuelle tidlige symptomer på sykdom, eller avdekke forgiftning/mangelsykdom, får vi en oversikt over hva ekspedisjonens medlemmer spiste hver eneste dag (for det meste isbjørnkjøtt (rå nyre med salt smakt som østers og dem vil vi vel neppe steke. Rå hjerne er også svært godt og bjørnekjøttet spises med letthet rått), og eventuelle klager de hadde (det er særdeles lite sladder og klaging, en del diare og føtter som er “litt i ulage”, og et par referanser til “synkende moralsk styrke”, ellers intet). I tillegg til å være lege og forfatter har Bea Uusma også bakgrunn som illustratør, og det merkes veldig godt: boka er virkelig veldig visuelt vakker. Og her skulle jeg limt inn tusen bilder for å illustrere, men sola har gått ned, mobilkameraet mitt suger, og du skal uansett låne denne på biblioteket senere.
Bea Uusma: eventyrer og dame i hatt. Just sayin’.
(Pst: les også Annes omtale, hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri funnet fram til denne skatten).
BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN 