Tag Archives: damn-near-perfect

Februar

8 Mar

Syv leste i løpte av årets korteste måned, hvis vi ignorere det faktum at ca. halvparten var tegneserier, høres det jo slettes ikke så verst ut. Og uansett var kvaliteten svært høy, jeg ga, eller vurderte å gi, fem stjerner til fem av de syv. Tror ikke det har skjedd siden jeg var fjorten og (heldigvis) ikke hadde tilgang til stjernegivende sider.

Bøkene 

  1. Solar – Ian McEwan (lyd)
  2. Saga (Vol. 1) – Brian K. Vaughan & Fiona Staples (biblo)
  3. Jonathan Strange & Mr Norrell – Susanna Clarke (kindle/OTS)
  4. Saga (Vol. 2) – Brian K. Vaughan  & Fiona Staples (biblo)
  5. Saga (Vol. 3) – Brian K. Vaughan & Fiona Staples (biblo)
  6. The Age of Innocence – Edith Wharton (lyd/OTS)
  7. The Black Count: Glory, Revolution, Betrayal, and the Real Count of Monte Cristo – Tom Reiss (kindle)

Tallene 

To menn, to kvinner, og tre samarbeidsprosjekt. Bedre blir det ikke. Hvis vi ser bort fra at jeg lenge glemt å føre opp/tenke på Fiona Staples når jeg omtalte Saga, selv om kunsten jo er minst halve moroa (til mitt forsvar står hun i en slags parantes på goodreads også). Relativt konservativt geografisk utvalg: to (erke)britiske, fem amerikanske, tre canadiske.

Opplevelsene 

Det er nesten umulig å kåre månedens best, så jeg velger heller å starte med å påpeke at Solar uten tvil var månedens dårligste, selv om den egentlig ikke var noe annet enn middelmådig. Ellers er Jonathan Strange & Mr Norrell akkurat så god som alle hevder, selv om jeg i etterpåklokskapens lys nok burde ha funnet et mer passende tidspunkt å lese den på. Den er massiv (1006s) og det er mye oppbygging og en sakte stigende spenningskurve – og den opplevdes uten tvil sterkeste i de periodene hvor jeg hadde tid til å lese mer enn ti sider av gangen. Forøvrig er den en utpreget høstbok. Har allerede bestemt meg for å ta med denne på barnefri hyttetur en gang i framtiden. I 2035 eller noe.

I motsetning til gotiske mursteiner egner tegneserier seg helt perfekt til speedreading, og Saga kom som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting inn i hverdagen min. Jeg elsker alt ved opplegget: kunsten, fargene, humoren, det faktum at hovedpersonen er en nybakt mor som bære babyen sin rundt i sjal samtidig som hun forsvarer familien sin med tenner og klør. Tror jeg har gitt alle nummerene jeg har lest så langt fire stjerner på goodreads, – men føler for å påpeke at serien som en helhet fortjener fem. Forstå det den som kan.

The Age of Innocence traff meg en plass midt i sjela uten at jeg helt kan forklare hvorfor, alt jeg vet er at jeg gikk gråtende rundt på trilletur når jeg hørt det siste kapitelet, uten å skamme meg det minste. Austen kan ta seg en bolle, og jeg skal lese alt Wharton har skrevet. The Black Count kommer det (sannsynligvis) et eget innlegg om, – biosirkel og greier. Hvis jeg forter meg rekker jeg akkurat å poste omtalen før neste runde starter.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 4 av 7 innkjøpte lest så langt, har begynt å hamstre hardcore non-fiction for å tvinge meg selv til å lese den, kanskje ikke verdens beste plan
  2. 0 av langlånsbøkene lest
  3. 2 OTS  (hyllene mine er såå kjedelige)
  4. 0 Booker, men det er jo ikke min skyld
  5. 0 pre 1917, The Age of Innocence ble utgitt i 1920, skulle ikke vært lov
  6. 1 hardcore non-fiction, greven har fotnoter så jeg tar meg den frihet å telle den som hardcore
  7. 0 softcore non-fiction
  8. 0 Cormac McCarthy
  9. 5 av 24 innlegg

3 kryss på 7 bøker, kun tilgivelige i lys av det faktum at jeg har storkost meg + at alle vet at det er etter sommeren tvangslesingen egentlig starter.

Planer for mars

Lese ferdig det som har kommet ut av Saga, gråte en skvett, lese ferdig  Narnia, gråte litt mer. Og lese så mye som mulig av Iain Banks, inspirert av Labben  skal jeg også forsøke å Lese Et Helt Forfatterskap i løpet av en komprimert tidsperiode, valget falt på Iain Banks fordi han a) har skrevet to av favorittbøkene (The Crow Road, The Wasp Factory) mine og b) har skrevet mye nok og variert nok til at jeg forhåpentligvis ikke går lei. Mer om dette senere. Sitter blant annet i tenkeboksen ang å finne et forfatterskap til, helst noe annet enn en (død) hvit gubbe.

Hurra for kvinnedagen/ babywearing ftw!  Fiona Staples/ Brian K. Vaughan

Advertisements

Forsommerstatistikk

18 Jul

Tenkte jeg skulle forte meg å få all statistikken ut av verden før a) booker longlist eller b) babyen ankommer. Det fører til kjedelig blogging, men det er jo for så vidt bedre enn alternativet som er null blogging (?). Blir uansett ganske intenst nevrotisk når jeg tenker på at bokstatistikken ikke er ført, så here we go. Rekker akkurat å klemme inn mai/juni og en halvårsoppsummering før jeg må telle julibøkene.

  1. You’re Never Weird on the Internet (Almost) – Felicia Day
  2. Granta 133: What Have We Done
  3. The Return – Roberto Bolaño
  4. Charles Dickens: A Life – Claire Tomalin
  5. Ancillary Mercy (Imperial Radch #3) – Ann  Leckie
  6. Harry Potter and the Goblet of Fire – J. K. Rowling
  7. Dear Life – Alice Munro
  8. Spectacles – Sue Perkins
  9. Fables and Reflections
  10. Prins Caspian – C. S. Lewis
  11. Brief Lives (The Sandman #7) – Neil Gaiman
  12. World’s End (The Sandman #8) -Neil Gaiman
  13. A Gathering of Shadows (Shades of Magic #2) – V. E. Schwab
  14. Harry Potter and the Order of  the Phoenix – J. K. Rowling
  15. Orange is the New Black – Piper Kerman
  16. The Kindly Ones (The Sandman #9) – Neil Gaiman
  17. The Wake (The Sandman #10) – Neil Gaiman
  18. Missoula: Rape and the Justice System in a College Town – Jon Krakauer
  19. Too Much Happiness – Alice Munro

Det fine med nitten leste er at jeg fremdeles kan hevde at jeg er et lesende menneske, det triste er at det blir en helt uhåndterlig mengde hvis jeg skal skrive litt om alle (at månedsstatistikk burde føres hver måned? hæ?). Så, stikkordsform.

Hva har jeg lest 

  • 9 fantasy
  • 1 scifi
  • 5 non-ficiton
  • 4 tekstsamlinger
  • 0 romaner

eller

  • 4 lyd
  • 10 papir
  • 5 e-bøker

eller

  • 3 femstjerners
  • 7 firestjerners
  • 5 trestjerners
  • 3 tostjerners
  • 1 enstjerners

 

OK. Akkurat så mye fantasy som jeg trodde, men mye mer papir (legger skylda på Sandman  tegneserier på Kindle blir faktisk for dumt), og  en helt sjokkerende mangel på romaner (som ikke også er fantasy/sci-fi). Forøvrig mye høyere stjernesnitt (3,42) enn jeg forventet, sitter med et inntrykk av å ha lest sykt mye middelmådig, mens det i realiteten kun et er par bøker som har dratt ned.

Øverst troner Sandman og Harry Potter min indre sekstenåring er totalt ekstatisk, og det faktum at jeg (snart) har fultført begge deler gjør meg uendelig trist. Jeg har gitt Sandman litt varierende antall stjerner på goodreads, og ganske ofte ikke mer enn tre, men holder fast ved at helheten står til fem stjerner og vel så det. Det er sammenhengene og alle de indre og ytre referansene som gjør det, jeg blir så imponert. Gleder meg allerede til å lese hele serien på nytt (tenker at det er realistisk å få tid en gang i løpet av tredveåra?). Ellers ble jeg overraskende glad i You’re Never Weird on the Internet, spesielt tatt i betraktning at jeg aldri hadde hørt om Felica Day før, – den sier så mye fint  og viktig om det å finne sin egen plass i verden og om det å være ung og angstfylt, uten at den mister sjarm og humor.  Nederst finner vi  Orange is the New Black og Sue Perkins Spectacles som skuffet like mye som You’re Never Weird on the Internet gledet, og bærer generelt bare preg av å prøve for hardt å være morsom. Fniste kanskje en gang.

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 0 1001bøker
  2. 4 OTS
  3. 5 non-fiction
  4. 0 booker (hopper glatt over den internasjonale og satser på 12/12 longlist)
  5. 1 sci-fi
  6. 1 Roberto Bolaño
  7. 0 Toni Morrison
  8. 2 HP
  9. 10% omtalerate, 1/19 i denne omgangen og 3/49 totalt, ehe.

13 kryss på 19 bøker, alt for lavt.

Planer for (siste del av) Juli 

Har endelig fått den fysiske boksamlingen ut av esker og opp i hyller og koser meg med å plukke tilfeldig (hva skal jeg lese nå, en blå bok, er denne blå nok, jada), uvant men forfriskende. I tillegg har jeg bare åtte timer i igjen av Harry Potter og gråter nesten ved tanken på hva jeg skal høre etterpå, det finnes helt garantert ingenting der ute som kan hamle opp med Rowling + Fry. Ingenting.  Optimistisk sett tenker jeg også at jeg skal få presset inn seksti sider til av Trolldomsfjellet. Og kanskje noe true crime.

 

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

Norsk sommer. Her leser jeg In Clod Blood som ga meg smaken på mer true crime

 

 

 

Blood, toil, tears and stupidity

23 Feb

Februars tema i biosirkelen er sport, – noe jeg innrømmer å lenge ha sett svært mørkt på (måtte jeg virkelig gi meg i kast med Zlatan? Jeg som ikke har sett et eneste sportsarrangement frivillig de siste fem årene, og fremdeles med gru husker tvungen ski-titting i skoletiden (kan jeg ikke heller få lese? nei, nå skal vi se NORGE VINNE)), helt til Mari påpekte at klatring også er en sport – blessing in disguise. Jeg elsker eventyrere og har alltid hatt en forkjærlighet for tragiske dødsfall, kanskje spesielt i isøde (selv om tropene også er akseptabelt). Valget denne gangen falt på Jon Krakauers Into Thin Air.

Into-Thin-AirInto Thin Air (1997), tar for seg Everesttragedien i 96 hvor åtte personer mistet livet i jakten på verdens høyeste fjell, og er det Ingalill ville kalt en tidsbegrenset selvbiografi, eller en øyeblikksbio (men som du kanskje ville kalt en dokumentar). I 96 er kommersialisering av mt. Everest i full gang fra elite, prestisje og ære,- til et oppnåelig prosjekt for alle med moderate klatrekunnskaper (og dype lommebøker), klatreguider gjør sitt beste for å få sine team til toppen og ned igjen, lover full kontroll og den ultimate opplevelsen mens  Sir Hillary gremmes og snakker om forsøpling, dette en gang så edle fjellet, dette en gang så edle kallet. For første gang er det mulig for noen andre enn de ytterste få å oppnå drømmen om verdens høyeste fjell, med den riktige guide er det meste mulig. En av disse guidene er Rob Hall (Adventure Consultants), som sammen med to andre guider og en haug med sherpas er ansvarlig for åtte klienter. Hall er en erfaren klatrer og har rykte på seg for være en av de mer seriøse aktørene på fjellet. En av hans klienter er Jon Krakauer; klatrer, journalist, forfatter – som er med på turen for å skrive en artikkel for Outside. Det som egentlig skulle være en artikkel om kommersialiseringen av Everest/opplevelsen av å nå toppen, – blir så klart noe helt annet når ulykken inntreffer.

rob-halls-team-1

 

Kort fortalt: for at det skal være noe vits i å bestige Everest som gruppe med guide, må guidens ord være lov – man mister dømmekraft i høyden (hvis man hadde den i utgangspunktet) og bør alltid lyte til erfarne fjellfolk, og guidens hovedansvar er tross alt ikke å få folk opp men å få dem ned, og en av grunnpillarene her som Hall selv nevner igjen og igjen er å snu i tidet, man opererer med en avtalt snu-tid før man starter bestigningen, kl. 14.o0 skal man snu om man så er bare et steinkast unna toppen, surt, bittert, livsviktig. 10 mai 1996, brytes denne regelen, Hall og annen guide fra et annet team, forsetter å guide,  lenge etter time-out, og blir fanget i en snøstorm med fatale konsekvenser. Denne boka er Krakauers beretning om hva som skjedde: hvem var hvor når, hvem sa hva, hvem kunne gjort noe annerledes, hvem sin skyld er dette, har en hver idiot som bestemmer seg for å bestige mt. Everest ansvar for eget liv eller er guidene guder som bør stå med det fulle og hele ansvaret. Krakauer heller mot alternativ to, og har i ettertid fått kritikk for å legge (uforholdsmessig mye av) skylden på Anatoli Boukreev second in comand på et annet team, som valgt å  bestige fjellet uten oksygen selvom han hadde guideansvar (uortodokst: er man oksygenløs tåler man kulde dårligere – og kan ikke stå i ro og vente på klientene, Boukreev gikk derfor ned fra fjellet lenge før mange av sine kunder). Boukreev redder senere samme kveld to liv, ved å gå ut i snøstormen alene på jakt etter overlevende. Det er ikke svart-hvitt. Selv er jeg litt team Boukreev, delvis fordi jeg alltid vil velge den tause barske russeren ovenfor den snakkesalige amerikaneren, – men mest fordi jeg mener, og det er i grunn opplagt (?), at folk begir seg ut på den idiotien det er å bestige verdens høyeste fjell på eget ansvar.

Uansett, hele Boukreev/Krakauer greia er ikke det viktigste. Det er mange faktorer som bidrar til at det gikk som det gikk, men først og fremst handler det jo om fjellet om menneskets fascinasjon med høyden, galskapen, æren. Det faktum at ingen mengde teknologi kan temme Everest. Krakauer er ikke en klatrer som tilfeldigvis skrev en bok, han er forfatter, og klarer å beskrive både fjellets makt og menneskets galskap godt. Det er saklig og faktabasert, men aldri tørt – selv om jeg vet nøyaktig hvordan det ender, leser jeg videre i spenning.

 

gc16417“Why did you want to climb Mount Everest? Because it’s there” – George Mallory (1886 -1924)

 

Novemberstatistikk

5 Dec

13 bøker lest i løpet av november (og bare to av dem er kryssfrie), noe som gir meg 99 bøker totalt, og ny personlig rekord – og da har vi ikke startet på årets sterkeste lesemåned ennå (mens andre gleder seg til jul, teller jeg ned til januar; det blir paranormal romance, dystopisk scifi og Harry Potter (lydbøkene er  blitt tilgjengelig på Audible dere, lest av Stephen fuckin Fry) for alle pengene (også skal jeg se de nyeste sesongene av Fargo, The Knick og Hannibal (tenk, jeg leser så mye at jeg ikke har sett den nyeste sesongen av Hannibal, er sykt usikker på om jeg burde være stolt ellers flau over det)).

Bøkene

  1. Havboka/Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider – Morten A. Strøksnes
  2. Ariel – Sylvia Plath (OTS)
  3. Fortellingen om øde – Ida Hegazi Høyer (biblo)
  4. Tellemarck – Morten Øen (biblo)
  5. Mystery and Manners: Occasional Prose – Flannery O’Connor (kindle)
  6. Frances and Bernard – Charlene Bauer (OTS/kindle)
  7. We Should All Be Feminist – Chimamanda Ngozi Adichie (kindle)
  8. Vingebelastning – Helga Flatland (biblo)
  9. The Secret Place (Dublin Murder Squad #5) – Tana French (lyd)
  10. The Sandman, Vol. 5: A Game of You – Neil Gaiman, Shawn McManus, Colleen Doran, Bryan Talbot, George Pratt, Stan Woch, Dick Giordano, Todd Klein
  11. The Lord of the Flies – William Golding (OTS)
  12. Det usynlige barnet – Tove Jansson (OTS)
  13. Yes Please – Amy Poehler (lyd)

Kjønn

Ni kvinner, fire menn.

Stjernedryss/ hjertebank

Ok, vet ikke helt hvem som er oktobers beste, burde jo si Havboka (som jeg først ga fire stjerner på goodreads, så fem, så fire igjen, så fem igjen), men lurer på om jeg faktisk synes Lord of the Flies var bedre (selv om jeg bare ga fire stjerner, og lot det være med det). Frances and Bernard var også opp til fem-stjereners vurdering, og gir meg lyst til å bruke fy-ord som perle og vidunderlig. Forøvrig er Sandman som en samlet enhet og ikke hvert nummer for seg også en fem-stjerners greie, tror jeg. Er halvveis nå, og det blir bare bedre og bedre. Det dummeste lesevalget i år var kanskje å begynne på Sandman i vinterhalvåret, mitt inni all tvangslesingen – burde ha kjøpt alle sammen og slukt dem i januar.

Tellemarck er nøyaktig like bra som Ingalill hevder og Vingebelastning likte jeg også veldig godt. Spår 50% sjans for BBP15 samleinnlegg, og gidder ikke å si noe mer sånn i farta. Ellers er Amy Poehler nesten like kul som Lesilie Knope og Tove Jansson like kul som alltid, mens The Secret Place er Tana Frenchs dårligste så langt og Mystery and Manners ikke er Flannery på topp heller (mest fordi det ikke er mulig, selv for Flannery, å toppe Flannerys noveller).

Månedens dårligste? Overraskende nok (eller kanskje ikke) Ariel, som virkelig ikke snakket til meg. En kombinasjon av at det er en del jeg rett og slett ikke forstår og at jeg blir mer sint/oppgitt enn rørt/trist over alt mørket. Kanskje det er lik så greit at jeg aldri ble psykiatrisk sykepleier. Månedens neste dårligste, når vi først holder på, We Should All Be Feminist. Selv om jeg pleier å klage over at Adichie heller burde skrive non-fiction enn å pakke argumentene sine inn i fiksjon, synes jeg ikke det var særlig revolusjonerende (eller interresant), men så er det jo bare en TED-talk gjort om til skrift, og hva skal man forvente. Håper fremdeles Adichie gir ut essaysamling snart. Og når jeg tenker meg om er Fortellingen om øde svakere enn begge disse to.

Land

Fire norske, fire amerikanske, to britiske, en finsk, en nigeriansk, en irsk.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 1 1001-bok, Lord of the Flies
  2. 4 non-fiction
  3. 4 OTS
  4. 1 diktsamling
  5. 0 internasjonal 2015-bøker
  6. 4 norske 2015-bøker, on fire!
  7. 0 booker
  8. 0 japanske
  9. 3 omtaler (tre-i-en telles som tre, så det så)

14 kryss, på 13 bøker.

Hva jeg skal lese resten av vinteren 

Slightly edited versjon av den jeg serverte forrige måned, litt større fokus på lavere sideantall, og litt lavere fokus på leseglede. Jeg er for nære til å gi opp nå.

  1. Reisen til nattens ende –  Louis-Ferdinand Celine (påbegynt, 1001 + OTS)
  2. The Givenness of Things – Marilynne Robison (påbegynt, non-fiction)
  3. Bossypants – Tina Fey (påbegynt, non-fiction, hattedame)
  4. Fotturar i Norge – Gaute M. Sortland (påbegynt, BBP15)
  5. Tegnehanne – Tegnehanne (BBP15)
  6. Bluets – Maggie Nelson (non-fiction + poesi)
  7. Nativity Poems – Joseph Brodsky (poesi)
  8. Furiously Happy – Jenny Lawson (non-fiction)
  9. Behind the Beautiful Forevers – Katherine Boo (non-fiction + OTS)
  10. Rites of Passage – William Golding (1001)
  11. The Island of dr. Moreau –  H. G. Wells (1001)
  12. The Art of Asking – Amanda Palmer (non-fiction)
  13. Billedhuggerens datter – Tove Jansson (non-fiction + OTS)
  14. Leaving Before the Rains Come – Alexandra Fuller (non-fiction)
  15. Journey Without Maps – Graham Greene (non-fiction)
  16. The Third Man – Graham Greene (1001)

Peace_25569_2560x1600[theAnimeGallery.com]

 

 

 

Dickensdilla

22 Nov

Jeg er litt usikker på om jeg elsker Dickens, eller om jeg bare elsker tanken på å elske Dickens. Det eneste jeg er 100% sikker på er at jeg elsket Dickens når jeg var seksten, og leste David Copperfield for første gang. Og at jeg etter dette første møte med Dickens, aldri riktig har nådd opp til det samme nivået av begeistring, selv om det ikke stod på mangelen på forsøk. Til attenårsdagen min stod Dickensromaner jeg ennå ikke har lest øverst på ønskelista, og når jeg flyttet hjemmenfra for første gang hadde jeg med fire stk uleste Dickens på lasset. Den forrige Dickensboka jeg leste (pre2015) var The Mystery of Edwin Drood i 2011, jeg kan vagt huske at jeg likte noen av skildringene og stemningen, men ellers intet (jeg husker ikke en gang hvem som dør). Når jeg året etterpå leste Wilkie Collins The Moonstone  husker jeg at jeg motvillige tenkte at dette er faen meg bedre enn Dickens, etter det la jeg Dickens på hylla. Fram til i år.  Så langt i 2015 har jeg lest tre bøker av Dickens. En jeg likte, en jeg elsket, og en jeg virkelig mislikte. Vet ikke helt hvor det plasserer meg, men vet at jeg skal fortsette å lese Dickens.

 

Bleak_House_frontispiece2 Bleak House (1853)

En kompleks bok med mange lag, hvor den evigvarende arverettsaken Jarndyce vs Jarndyce står i sentrum. Bitende satire over rettsvesenet, blomstrende kjærlighet, uskyldsrene heltinner, forviklingar og drap. 1070s hvor trådene aldri sklir for langt fra hverandre, og alle brikkene til slutt faller på plass. Jeg kan skjønne hvorfor mange hevder at dette er Dickens sterkeste. Selv synes jeg ikke den er den best, selvom jeg kanskje synes den er den smarteste. Satiren er eksellent, og det er akkurat passe med intriger og personlig drama til at man aldri mister interessen.

Best like jeg heltinnen Esthers totale mangel på selvinnsikt, og Mrs. Jellyby som gir alle pengene og oppmerksomheten sin til fattige stammer i Afrika, mens hennes egen mann sitter med hodet vendt inn i et hjørne ute av stand til å snakke og hennes egne barn løper sultne rundt i filler. Og språket så klart. Tror kanskje starten på Bleak House er min favorittdickensstart (og det sier ikke så lite):

“London. Michaelmas Term lately over, and the Lord Chancellor sitting in Lincoln’s Inn Hall. Implacable November weather. As much mud in the streets as if the waters had but newly retired from the face of the earth, and it would not be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet long or so, waddling like an elephantine lizard up Holborn Hill. Smoke lowering down from chimney-pots, making a soft black drizzle, with flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes — gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.”

Elsker det. Jeg ga denne fire stjerner på goodreads, og var generelt sett veldig fornøyd med leseropplevelsen, jeg ble både underholdt og imponert. Bare aldri engasjert, kom ikke inn under huden på karakterene, brydde meg ikke om hvordan det gikk med dem. Beundrende, ikke begeistret. (En måneds tid etter at jeg hadde lest  ferdig Bleak House plukket jeg opp The Woman in White som lydbok, og ga den tre stjerner – fordi jeg av en eller annen grunn følte det var viktig å gi den færre enn Bleak House. Sannheten er at jeg elsket The Woman in White og ikke kunne huske siste jeg leste enn så morsom bok. Tror rett og slett jeg elsker Wilkie Collins, og burde snart gi han et eget innlegg, i stedet for alle disse parentesene).  Les også hva Silje har å si om den.

 

tale-of-two-cities-illustration01A Tale of Two Cities (1859) 

En av Dickens mest kjente, og høyst elskede. London, Paris, den franske revolusjonen, ung udødelig kjærlighet, enorme ofre, hevn, blodtørst og klassekamp. Sikkelig høydramatisk. Trodde egentlig ikke jeg kom til å like denne (mest fordi jeg til stadighet er ute av stand til å lese ferdig Les Mis). Jeg hørte denne som lydbok, mesterlig innlest av Anton Lesser, og valgt den helt ærlig utelukkende fordi den kort til Dickens å være (ca. 400s) og ga 1001poeng. Til min store overraskelse elsket jeg den, med en intensitet jeg trodde hørte tenårene til. Sikkelig hjerter-i-øynene-emoji. Fyrverkeri. En gliende overgang fra å lyte med et halvt øre til lange skildringer av interaksjoner jeg ikke helt viste hva førte til, til å sitte med hjerte i halsen fem timer i strekk. Denne er sikkelig over-the-top, og det spares virkelig ikke på noe slags form for krutt: alle tilfeldig møter endrer skjebner, alle hjerter svulmer ved tanken på vår heltinne, blodet spruter og kjærligheten blomstrer. Burde kanskje ikke like det så godt som jeg gjør, – men jeg tenker at det er lov til å dra fram de skarpeste fargene når man skriver om den franske revolusjonen, det er akkurat så dramatisk som omstendighetene tilsier. Den unge kvinnen i sentrum, Lucie, er riktignok et platt dydsmønster, som ikke gjør stort annet enn å utstråle godhet og dåne, men jeg synes ikke det spiller noen rolle når man på andre siden presenteres for Madame Defarge, stålkvinnen over alle stålkvinner (som jeg fremdeles nekter å kalle skurk), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si (det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre blind kjærlighet). Slenger med starten på denne også, selv om dere sikkert kan den utenatt:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Heidi har også lest (og er en fin motvekt til alt mitt snakk om hjerteemojier).

 

119-1Hard Times (1854) 

Nyfrelst som jeg var, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe smartere enn å hoppe rett inn i en ny Dickens (og ny Anton Lesser). Burde ha gjort bedre research. Det er ingen som hevder at dette er Dickens beste, og relativt mange som nevner den som en av de dårligste. Jeg trodde denne skulle handle om arbeidsforhold for fabrikkarbeider, fattigdom, fagforeninger, klassekamp – men det er betraktelig mye mer fokus på ekteskap/utroskap og fornuft vs. følelser (men såpass karikert at det er vanskelig å engasjere seg). Det beste med å ha lest denne er muligheten til å si I had a hard time getting through Hard Times. Jeg hørt ferdig boka for en knapp måned siden, men sliter allerede med å huske særlig mye av handlinga. Det beste argumentet for å lese denne (bortsett fra I had a hard time getting through Hard Times (man får overraskende få sjanser til å si dette i hverdagen, og må lage sine egne muligheter) må vel egentlig være at den er veldig kort (Dickens korteste, antall sider varierer litt, men ca 300) og at den (merkelig nok) gir 1001poeng. Lurer litt på hvor Dickens befant seg i livet når han publiserte denne, og kjenner at jeg har behov for å lese en dickensbio asap (mao. jeg venter på neste passende tema i biosirkelen), i håp om å få svar. Starten, for syns skyld:

“Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!”

Labben og Elida har også lest (og himlet med øynene).

 

Neste Dickens ut? Martin Chuzzlewit fordi den står i hylla (og gir 1001poeng, dobbeltkryss dere). Tviler på at noe kan nå opp til opplevelsen Two Cities ga meg, men tenker at det ikke skader å prøve (og at jeg sikkert kan ha mye moro på veien).

Champagne & isbjørnblod

22 Oct

Søndag 11. juli 1897 letter hydrogenballongen Örnen fra Danskeøya med kurs mot Nordpolen.  Dette er Örnens jomfrutur. I følge beregningene skal turen ta seks døgn. Ingen har klart å holde en hydrogenballong i lufta mer enn et døgn før. Ingen har vært på Nordpolen før heller. I ballongen sitter tre menn; Salmon August Andrée (42), Knut Frænkel (27) og Nils Strindberg (24). Dette er deres første polarferd.  Med seg i bagasjen har de broderte lommetørkler og champagne.

Under tre døgn etter avgang konstanterer  Andrée at ballongen ikke lenger er flyvedyktig. De befinner seg 48 km fra start, under en tredjedel av veien til Nordpolen er tilbakelagt. 220 km unna på Sjuøyane befinner det seg et depot med proviant og utstyr til å overleve en overvintring. Tre menn med svært begrensede polarkunnskaper. 220 km. Ingen ballong. Åtte uker senere har de kommet 22,5 km nærmere målet.  5. Oktober 1897, etter 87 dager på isen, ser de land. Kvitøya. Kort tid etter at ekspedisjonen har gått i land dør alle medlemmene. Likene blir funnet 33 år senere, ved en ren tilfeldighet. Alle dagboknotater slutter fire døgn etter at de ankom øya. Kun Strindberg har fått en grav. De hadde nok proviant, ammunisjon og parafin til å overleve en hel vinter. De hadde allerede klart seg over all forventning. Så døde de. Ingen vet hvorfor. Hovedteorien var lenge Trinkieforgiftning (en form for rundorm) fra uunderkokkt isbjørnkjøtt. I dag vet man at det er nesten umulig å dø av Trinkieforgiftning.

1606152626

1978, en 12 år gammel jente skriver sitt eget Melodi Grand Prix bidrag Trinkier i det! Jenta heter Bea Uusma, og MGP-bidraget er bare starten på en livslang  besettelse med  Andréeekspedisjonen.  En besettelse som skal lede til flere polarferder og en Augustpris for beste sakprosabok. Jeg har lest Bea Uusmas Ekspedisjonen: Min kjærlighetshistorie (2013) I forbindelse med Ingalills biosirkel, hvor denne rundens tema er eventyrere (og jeg bare er en uke forsinket).

Ekspedisjonen følger vi  forfatteren i jakten på det store spørsmålet: hva døde de av? Ingen vet, og teoriene er mange (karbonmonoksidforgiftning, oksygenmangel, algesuppforgiftning, skjørbuk, trinkier, a-vitaminforgiftning, botulisme, nedkjøling, blyforgiftning, skuddskade, isbjørnangrep, morfin). Likene er kremert, faktaene envendt og åstedet (Kvitøya) nesten utilgjengelig grunnet is,  men ingenting skremmer Bea Uusma. Det som starter med intervjuer og museumsbesøk ender med legestudier (!), polferder og sesjon med sannsigerske. Eventyrånd? Håpløs besettelse? Vanskelig å si. Hadde hun vært født 100 år tidligere og som mann – hadde hun sikkert vært først i køen for å bli med Örnen.

Til å være så personlig engasjert i historien er det overraskende lite spekulasjon i boka. Det er kalde harde fakta og teorier belyst fra alle mulig sider (Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt. Bortsett fra side 271 og 272). I et forsøk på å kartlegge eventuelle tidlige symptomer på sykdom, eller avdekke forgiftning/mangelsykdom, får vi en oversikt over hva ekspedisjonens medlemmer spiste hver eneste dag (for det meste isbjørnkjøtt (rå nyre med salt smakt som østers og dem vil vi vel neppe steke. Rå hjerne er også svært godt og bjørnekjøttet spises med letthet rått), og eventuelle klager de hadde (det er særdeles lite sladder og klaging, en del diare og føtter som er “litt i ulage”, og et par referanser til “synkende moralsk styrke”, ellers intet). I tillegg til å være lege og forfatter har Bea Uusma også bakgrunn som illustratør, og det merkes veldig godt: boka er virkelig veldig visuelt vakker. Og her skulle jeg limt inn tusen bilder for å illustrere, men sola har gått ned, mobilkameraet mitt suger, og du skal uansett låne denne på biblioteket senere.uusma_bea_1

Bea Uusma: eventyrer og dame i hatt. Just sayin’.

(Pst: les også Annes omtale, hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri funnet fram til denne skatten).

Bookerbonanza

3 Sep

Det som måtte skje har skjedd. Jeg er helt tom for omtalekrutt,  og kommer neppe til å skrive en eneste fullstending omtale igjen før året er omme. Heldigvis er samleomtaler i økende grad en sosial akseptabel greie. Så la oss ignorerer det faktum at disse bøkene fortjener egne innlegg (og det faktum at det har rukket å gå en stund siden de ble lest; og at jeg aldri tar notater).

 

A Little Life – Hanya Yanagihara 

ALittleLifeHvis det ikke var fordi jeg nettopp hadde lest Yanagiharas fantastiske debutbok The People in the Trees (2014),  hadde jeg nok hoppet over denne. Jeg har aldri vært særlig glad i overgrepsofferbøker, de har en tendens til å være forutsigbare. Jeg er glad jeg ga den en sjanse allikevel, for selv om det var mye som irriterte meg her, kjedet jeg meg aldri. Hovedproblemet mitt når det kommer til A Little Life (2015),  er at jeg renner over med ting jeg har lyst til å si – men mangler evne til å si dem.

A Little Life forteller Jude St. Francis livshistorie hvor de første femten, uendelig mørke, årene farger de resterende årene særdeles mørkegrå. Når vi møter Jude er han en tilsynelatende suksessfull og lykkelig advokatspire i New York, mørket anes, men fattes ikke, – selv ikke hans nærmeste venner vet noe om hans fortid, etterhvert løftes gardinene og vi får via tilbakeblikk gradvis servert Judes historie, som ikke bare er nesten gjenomført forferdelig, men også bekrefter alle fordommer man måtte ha om hvor pedofile befinner seg.  Fokuset i boka er ikke på selve overgrepene, men på livet etterpå: overlevelsesstrategier og etterdønninger. Boka er også en hyllest til gode vennskap og det faktum at selve om summen av et liv havner på den negative siden – sletter det ikke de gode øyeblikkene. Det er mye elendighet her, men ikke så mye at det blir spekulativt eller uleselig. Eller, selv om mengde overgrep og elendighet Jude utsettes for er nesten helt ute av proposjoner, klarer boka likevel og fremstå som både realistisk og rørende.

Selv om jeg uten å nøle vil kalle språket godt –  er det en overvekt av tell og ikke show, vi får bestandig vite akkurat hva alle tenker, klart og tydelig. Og det slår meg forøvrig at et hvert overgrepsoffer som klarer å redegjøre så klokkeklart for sine handlingsmønstre, også vil kunne klare å finne begynnelse av en vei ut. Ikke Jude. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at tv-serien ville ha vært bedre enn boka, men jeg er usikker på om det er fordi de detaljerte beskrivelsene av karakterenes indre gjør at jeg ser allerede – og derfor får lyst til å se dem rent fysisk, eller fordi jeg skulle ønske beskrivelsene var vagere (eller, en tredje mulighet, fordi boka er veldig opptatt av fysisk skjønnhet, eller en fjerde litt stusselig men skremmende reel mulighet at alle bøker på over 700 sider automatisk omgjøres til tv-serier i hodet mitt, I blame netflix). Jeg bruker mye krefter på å irritere meg over småting; som at nesten hele bokas persongalleri er helt idiotisk suksessfulle, smått snobbete, nesten utelukkende mannlige og en merkelig blanding av sterkt engasjert i Judes velferd og totalt ute av stand til å forsøke å tvangsinnlegg ham (og dette inkluderer Judes doktor, som jeg faktisk blir direkte sint på et par ganger). For, ja, jeg blir sint, jeg blir rørt, jeg gråter, jeg banner. Og uansett hva jeg sier kan jeg ikke snakke meg rundt det faktum at A Little Life traff meg midt i hjertet. Shortlist? Jatakk. Vet ikke om den fortjener det, men vet at jeg blir glad.

 

Satin Island – Tom McCarthy

satin_island_cover_3212907a

Der hvor A Little Life var vanskelig å skrive om fordi jeg har for mye jeg skulle sagt, er Satin Island utfordrende av helt andre grunner. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg irriterte meg, jeg kjedet meg. Jeg orker ikke å bruke krefter på finne ut hvorfor jeg kjedet meg, eller på å fundere over muligheten for at jeg misforstod hele poenget. Alt jeg vet er at jeg kjedet meg så hardt at jeg måtte belønne meg selv med sjokolade for hvert fullførte underkapitell, og nå er det over.

Sosialantropologen U har fått i oppdrag av sin arbeidsgiver å skrive Den Store Rapporten om vår tid. I Satin Island (2015) får vi servert historien om denne rapportens tilblivelse (eller forsøk på tilblivelse) fra U selv. Det er diverse refleksjoner over first world problems, sosialantroplogiens rolle og søte konspirasjonsteorier (U er en stor fan), ispedd glimt fra Us hverdag. Det er ikke noe klar progresjon eller historie, og alle karakterene bortsett fra U er rene statister, eller rekvisita for å fram poeng i Us tankespinn. Vi hopper fra refleksjon til refleksjon, fra bilde til bilde, men zoomer aldri ut – får aldri se helheten, og selv om hele poenget kanskje nettopp er mangelen på en helhet (eller menneskets manglende evne til å se helheten), er det ikke særlig givende å lese disse bruddstykkene. Ikke for meg, i alle fall. Det later til at dette er en bok man enten bergtas av, eller forkaster totalt.

På goodreads ser jeg at noen har foreslått at boka rett og slett er en godt kamuflert parodi, og jeg tenker at jeg i såfall kan tilgi noe av de mer pretensiøse tankerekkene U legger fram, men at jeg uansett ikke ville syntes boka var morsom. Og selv om jeg åpner opp for en mulighet for at jeg rett og slett ikke klarte å trenge dypt nok inni materien, og at det befinner seg et vel av sannhet godt gjemt i Us skriblerier, velger jeg å tro at det rett og slett ikke er noe særlig å forstå. Jeg føler dog, til bokas forsvar, at den lykkes  i å si noe om det iboende selvsentriske i mennesker, og vanskeligheten av å skulle observere nåtiden.

 

The Green Road – Anne Enright 

Green-Road_9780393248210Jeg har tidligere lest og likt Enrights The Gathering (2007) og har lenge tenkt at jeg må få lest noe mer av henne og litt derfor og litt fordi jeg elsker irsk litteratur (og når jeg sier irsk litteratur mener jeg irske lydbøker, eller, lydbøker lest inn av irer #overfladisk) valgte jeg denne som siste bookerbok ut før shortlisten kommer.

The Green Road (2015) får vi høre historien til familien Madigan. Stykkevis og delt. Boka er delt inn i to hoveddeler, i del en møter vi hvert enkelt familiemedlem (mor og fire barn) på forskjellige tidspunkt i historien. Yngste datter Hannah i barndommen, eldstesønn Dan i 90tallets HIV-herjede NY, eldstedatter Constance i irsk husmorshverdag, midt-i-mellom Emmet som hjelpearbeider i et hungernødsrammet Mali og til sist: Rosaleen, moren, i 2005 – enke, barna har forlatt redet, hun er ensom og biter, og hun bestemmer seg for å selge barndomshjemmet og informerer troppene “kom hjem til jul, jeg selger huset”. Det er lite teknisk sammenheng mellom kapitelene i del en, som nesten kan leses som enkeltstående noveller.

Del to er jula 2005.  Søskenflokken samlet på irsk jord for første gang på lenge. Selv nå blir det ikke høydramatisk, det handler mest om det indre – vi får høre alle søsknenes stemmer igjen, og ser dem i nye livssituasjoner. Jeg synes boka er elegant, alle delen kommer sammen uten at det føles anstrengt, og selv om jeg ikke får helt tak på alt, tenker jeg at slik er jo livet også – ting skjer. Ellers likte jeg nok Constances del aller best, og når jeg sier det – slår det meg at jeg for to år siden ville foretrukket Emmets eksotiske Afrikadel, eller kanskje til og med Dans ville liv som homofil i New York (nå liker jeg Dan best senere i livet, roligere). Alt i alt synes jeg boka er veldig god, selv om jeg aldri blir overbegeistret. Den er stødig. Velskrevet. Vakker. Men ikke særlig nyvinnende, eller – i mitt tilfelle, engasjerende. Jeg står på utsiden og observerer familiens opp og nedturer, jeg noterer meg poetiske vendinger, tenker det var smart skrevet, og glemmer det i neste sekund. Kanskje ville jeg ha følt at boka hadde mer substans hvis jeg hadde lest den i papirform (det skjer), kanskje ikke. Uansett, jeg håper å se denne på shortlist, men ikke øverst.

 

(Ja, jeg innser at jeg jeg nesten har skrevet langt nok om alle bøkene til å kunne dele opp, få ekstrapoeng og glemme hele samleopplegget, men jeg er trøtt, og orker ikke å skrive nye innledninger, og håper i all ærlighet at lengden kommer til å skremme bort alle potensielle leser fra dette innlegget).

Maistatistikk

17 Jun

Mens jeg venter på å endelig få lest ferdig Hilary Mantels (fantastiske) Wolf Hall, og/eller få flyttet et par omtaler ut fra de evige kladders hengemyr, mens jeg venter på sesong tre av Orange Is The New Black, og nok en gang vurderer å lese hele A Song of Ice and Fire på nytt – i rene tv-abstinenser, mens jeg venter på skrivelysten, skapergleden og sommeren. Så kan jeg jo lik så godt fortsette min tvangsmessige (og noe forsinkede) statistikkføring.

Bøkene

  1. Black Dogs – Ian McEwan
  2. Donnybrook – Frank Bill
  3. Alberte og Jakob – Cora Sandel (♥)
  4. Intet nytt fra Vestfronten –  Erich Maria Remarq (♥)

Kjønn

3 menn, 1 fantastisk kvinne.

Stjernedryss/ hjertebank 

Hvis er nødt til å velge mellom Alberte og Vestfronten, ville valget til slutt falt på Alberte Selmer, rett og slett fordi hun krøp seg inn i sjelen min på en mye mer behagelig måte enn det Paul Baumer gjorde, – gryende liv og håp om bedre dager. Kanskje er jeg større disneyfan enn jeg liker å innrømme.  Begge bøkene får forøvrig ubetinget favorittstatus, og gjør mai til en av de beste lesemånedene på lenge, på trass av få leste sider.

Black Dogs, ble for opplagt og skoleflink til at jeg virkelig klarte å engasjere meg (og det hjalp sikkert ikke at jeg leste den i samboerens familiehjem, med bunadssølv i alle kroker, katter bak sofaputene og kake langt opp i halsen). McEwan fortjener bedre. Donnybrook var ikke like intens som Franks Bills debut, Crimes in Southern Indiana, og ikke like godt komponert som McCarthy- men jeg klager ikke så lenge jeg får min porsjon med rednecks og methheads. Elsker denne delen av USA mer enn jeg burde. Mer enn noen burde.

Land

En brite, en amerikaner, en tysker og en nordmann.

Måloppnåelse 

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

  1. 3 1001bøker, Black Dogs, Alberte og Jakob og Intet nytt fra Vestfronten (3/4 dere, 75%).
  2. 0 non-fiction
  3. 2 klassikere
  4. 1 bookerbok, Black Dogs
  5. 1 europeisk
  6. 0 Tolkien
  7. 0 fantasy
  8. 0 Poe OG 0 Conan Doyle. What.
  9. #fml

Juni/juli/resten av sommeren
Fullføre alt påbegynt. Gå ned fem kg. Kanskje få lest noe skikkelig fantasy. Dra til Tokyo.

Jenny/ kunsten å beskrive kjærlighet/ en smakebit

10 Feb

I forbindelse med Bjørgs bokhyllelesning, har jeg lest Sigrid Undsets Jenny (1911). Tidligere har jeg bare lest Kristin Lavransdatter av Undset – og den var så god at jeg nesten ikke turte å lese noe mer av henne, fallhøyde og forventninger har ødelagt mange gode leseropplevelser. Bokhyllelesningen ble sparket bak jeg trengte. Heldigvis.  Som så ofte etter å ha møt stor litteratur sitter jeg igjen uten formuleringsevne. Det er, for meg, så opplagt at dette er avsindig bra – at det blir helt fjernt for meg å skulle definere hvordan eller hvorfor. Dette blir derfor mer en litt fomlende kjærlighetserklæring enn en faktisk omtale. Consider yourself warned. 

wpid-IMG_20140210_103348.jpg

Jenny var Undsets store gjennombrudd, og den vakte både misnøye og begeistring når den kom ut. Drøye 100 år senere er boka og temaene den tar opp fremdeles relevante. Og om de så ikke hadde vært det; hadde det faen meg vært verdt det bare på grunn av språket. Historien starter i datidens Roma, kunsten og kjærlighetens by, det er vår og livet er godt og vi følger vår heltinne Jenny Winge gjennom hennes gryende kjærlighet til den unge Helge Gram. Videre tar historien oss tilbake til Norge, til hverdag og virkelighet. Forholdet til Helge tar slutt, og Jenny innleder et kortvarig men skjebnesvangert forhold til han som skulle ha vært hennes svigerfar. Det er mørkt og det er realistisk. Jenny er sta og stolt mens også usikker og sår. Som i tidligere møter med Undsets persongalleri klarer jeg ikke helt for å bestemme meg for om jeg liker henne eller ikke – hun fremstår ikke som en karakter jeg kategorisk kan velge å like/ ikke like, men som et fullstendig menneske. Denne evnen Undset har til å skildre slik at jeg virkelig tror, evnen til å forflytte leseren helt og holdent, om det så er til norsk middelalder eller et blomstrende Roma er noe av det som imponerer meg mest i bøkene hennes.  Spesielt synes jeg Undset overgår de fleste når det kommer til å fange kjærligheten på papiret, slik den er i det virkelig liv, bare klarere. Ikke så hverdagslig og traust at det ikke er verdt å lese om – men heller ikke av Anna Karenina proposjoner, det blir aldri for mye – alltid troverdig.  Denne dybden, og evnen til å elske og bli elsket, som vi alle har i oss – disse forholdene vi roter oss bort i, valgene vi tar, det er jo slik det er. 

Hvorfor skulle ikke kjærligheten kunne komme slik – langsomt, som en varme, som steg fra dag til dag og gav seg til å tine og lune – . Fordi om hun før hadde trodd den kom som et uvær, som i ett skapte henne om til et menneske hun selv ikke kjente – som hennes gamle vilje ingen makt hadde over

Jeg tror det jeg finner mest fasinerende med Jenny er hvordan er så realistisk og spot on, og samtidig er så himmla poetisk og gir meg lyst til å dra til Roma nå, med en gang, leve livet, oppleve våren, være ung, være elsket –

Å, det var jo kommet så langsomt og umerkelig – som våren her. Like jevnt og sikkert – ingen brå overgang. Ingen kalde og stormfulle dager, som gjorde hjertet vilt av lengsel etter sol og overflommende lys og fortærende hete. Ingen av de uhyggelige klare, endeløse, fortærende vårkveldene der hjemme. Når soldagen var forbi, så falt natten så rolig og jevnt – kulden kom i følge med mørket og lokket bare til trygg og rolig søvn mellom de varme, blanke dager – hver dag litt varmere enn den forrige, hver dag med litt flere blomster over kampanjen, som ikke var grønnere enn i går – og allikevel så meget grønnere, og bløtere enn for en uke siden.

Sukk. Mørkt og lyst, hånd i hånd. Forøvrig har andre allerede sagt alt det jeg ikke klarer å si og vel så det: Karin, Rose-Marie, Nora, EllikkenElida.

 

The Beggar Maid / Lives of Girls and Women

27 Jan

the-beggar-maid-alice-munroAlice Munro (f. 1931) er en forfatter jeg lenge har vært glad i, en forfatter jeg leser fordi mine foreldre leser henne, fordi hun alltid har stått i bokhylla hjemme: en trygg havn i dårlig leseperioder og langvarig regn. I løpet av vinteren har jeg lest to bøker av henne: The Beggar Maid (1978) opprinnelig publisert under tittelen Who Do You Think You Are? og Lives of Girls and Women (1971). Begge er skrevet relativt tidlig i Munros forfatterskap (Girls and Women var det andre verket hun fikk utgitt, og Beggar Maid det fjerde) og begge er både strukturmessig og tematisk veldig like. De svever i grenselandet mellom novellesamling og roman. Beggar Maid ble bookershortlistet når den kom ut, en pris som utelukkende gies til romaner, og min utgave av Girls and Women har underteksten “A Novel” mens wikipedia kaller den en short story cycle. I begge bøkene følger vi en kvinnelig hovedperson fra historie til historie gjennom hennes oppvekst i en canadisk småby, Del i Girls and Women og Rose i Beggar Maid.

Jeg føler jeg for syns skyld må inkludere det vanlige unnskyldningsavsnittet: Jeg er alt for sent ute med å skrive disse omtalene (Beggar Maid ble lest ut i midten av november, og Girls and Women ble påbegynt like etterpå), og notatene mine er en spøk. Jeg leste begge bøkene på kindle, og i motsetning til resten av verden synes jeg det er vanskeligere å navigere i en ferdiglest e-bok enn en fysisk bok. Samme hvor flittig jeg bruker diverse notatfunksjoner står jeg kun igjen med et par halvgode sitater og ingen oversikt. Så lenge jeg faktisk leser går det greit med e-bok: det er meg, teksten og kaffekoppen. Men med en gang jeg runder 100% og skal finne tilbake igjen er jeg lost og boka transformeres til en uendelig datafil, en labyrint av tapte passasjer og forsvunne ideer. Det blir grovt skissert og skuffende sitatfritt. 

Begge bøkene er oppvekstskildringer med feministisk anstrøk. Historien om å vokse opp litt på utsiden av et klaustrofobisk bygdesamfunn, om å ville ut, vekk, bli noe, bli hva som helst. Om å være den eneste som leser bøker, om å elske og hate sin intelligens – om kom seg vekk, bort, ut – men samtidig aldri føle seg hjemme noen annen plass. Om å være smart og suksessfull som kvinne, – men allikevel til stadighet defineres som person av mennene rundt seg.  I begge bøkene kan alle historiene/novellene/kapitlene i prinsippet leses som enheter, med begynnelse, hoveddel og slutt – selv om de best fungerer som en del av en helhet. Og det er ikke bare i de grove linjene at bøkene er like, Del og Rose møter de samme guttene, har den samme lillebroren (men ikke den samme moren), går i den samme skoleklassen, leser de samme bøkene og drømmer de samme drømmene. Det er veldig mye likt, uten at dette på noe tidspunkt blir plagsomt eller gjentakende (og, det er faktisk først nå, når jeg sitter meg begge bøkene foran meg – at jeg ser alle likheten, hvordan to forskjellig gutter kan være den samme, en grapefrukt symbolisere det samme som et teaterstykke), og jeg tar meg i å tenke at det ikke kan stemme at jeg virkelig liker den ene, men ikke den andre – at alt kan være en illusjon, et resultatet av at jeg leste Beggar Maid først og i et drag, mens jeg somlet meg gjennom Girls and Women.

Men det er forskjeller. Tematikken/grunnhistoriene som er en gjenganger i hele Munros forfatterskap, finner jeg interessant nok – selv om det på ingen måte er nyvinnende, men det er gjennomførselen og detaljene det handler om, som gjør at jeg forelsker meg i den ene og nærmest forkaster den andre. Den største forskjellen ligger kanskje i at Beggar Maid er fortalt i tredjeperson mens Girls and Women er fortalt i førsteperson. Slik at Girls and Women rent teknisk sett blir den mest personlige av de to. Vi får skildret forskjellige episoder fra Dels liv i kronologiske rekkefølge, og selv om noen av novellene/kapitlene har klare spenningskurve, oppleves de fleste av dem som rene skildringer, det hele føles veldig realistisk, nesten selvbiografisk, til det punktet at jeg inntil jeg fikk vite hovedpersonens navn (i det tredje eller fjerde kapittelet) kalte henne Alice i hodet mitt. Og selv om dette i og for seg er en styrke – denne evnen til å skrive så overbevisende, og ta livet så på kornet, funker det ikke helt for meg denne gangen. På tross av den selvbiografiske følelsen er jeg hele tiden veldig klar over at det jeg leser er fiksjon; noe med blandingen mellom roman og novellesamling, gjør at teksten hakker litt. Kapitlene (novellene?) står ikke alene, man må kjenne Del, vite hva som skjedde på forrige side, huske bipersoner for å henge med, få noe ut av historiene. Samtidig blir det for mange gjentakelser og for lite rød tråd til at det hele kan leses som en tekst. Hull i strikketøyet. Det plager meg, og jeg klarer ikke å leve meg inn i historien slik jeg ønsker. Og selv om noen av kapitlene er glitrende, og fanger essensen i det å være ung, blir det for ujevnt. Og jeg vet hele tiden at Munro kan så mye bedre.

I motsetning til Girls and Women følger ikke Beggar Maid en slavisk kronologi, flere av historiene starter med at fremtidens Rose ser tilbake, og forteller om barndommen sin – mens man i andre fortellinger igjen sitter godt plantet i selve barndommen. Vi ser Rose gjennom hennes egne øyne, bygdedyrets øyne, stemorens øyne og hennes elskeres øyne – med og uten etterpåklokkskapens skjær. Det blir nært, uten å bli navlebeskuende. De første historiene i Beggar Maid fokuserer på Roses oppvekst, og skildrer godt smertene og gledene ved å vokse opp i relativ fattigdom, men vi følger også Rose videre i livet inn ekteskap, skilsmisse, karrière, barnefødsel – boka fortsetter forbi oppvekstskildringen, og klarer å fange et helt liv mellom to permer. Og selv om jeg til dels føler at Rose/Del er støpt i samme form, er Rose mer kompleks, hun har større karakterfeil men også mer varme. Der hvor hver bolk i Girls and Women tar for seg en tidsperiode, starter de fleste novellene i Beggar Maid med en ide eller tanke, som utbroderes ved hjelp av minner, øyeblikk og historier. Den amerikanske utgaven min har undertittelen “stories of Flo and Rose”, og det er veldig passende. Dette er historiene som utgjør livet til Rose (og Flo, som jeg i all min entusiasme helt har glemt å presentere, som Roses stemor og tilnærmet ene-oppdrager, en nødvendig og vakker motsetning til Roses utferdstrang og nymotens feminisme. Fantastiske sterke Flo, som minner meg om en annen essensiell forskjell mellom de to bøkene. Del er ustyrt med en mor som er støpt i en moderne feministisk form, som kjører fra bondegård til bondegård med kofferten full av leksikon, som skriver leserbrev om prevensjon til lokalavisa – en mor Del skammer seg over, og nekter å sammenligne seg selv med, mens stemoren til Rose er kvinne fra en annen generasjon, tradisjonelle kjønnsroller, tilsynelatende underlegen sin mann i alt, – samtidig som hun er himmla sterk, selvstendig og smart. Rose velger sin feminisme, mens Del påtvinges den).

Alice-Munro

Alice Munro. Bildet er lånt fra The Independent, fotograf ikke oppgitt.

Helt til sist, en liten fun fact: Grunnen til at valgte akkurat disse to bøkene av Munro på tampen av 2013: de er de eneste bøkene hennes som gir 1001kryss (nettopp fordi de ligger å dupper i grenselandet mot romaner, 1001lista elsker romaner.) Jeg har også, helt fram til Girls and Women hatt ståltro på at Munro fremfor alt er stabil. Det spiller ingen rolle hvilken samling du velger, – alt er likt. Du plukker opp en samling og du vet akkurat hva du får, og det er ikke det beste du noensinne har lest – men det er gjennomført, stilsikkert og gjenkjennelig. På et merkelig vis gir skuffelsen med Girls and Women  meg større, og ikke mindre, tro på forfatterskapet til Munro – skuffelse betyr at det også er rom for positiv overraskelse, daler betyr at det må finnes topper. Neste samling ut blir Dear Life (2009) eller Too Much Happiness (2012), jeg gleder meg.