Kleopatra, en raceranmeldelse

Jeg har lest Stacy Schiffs Kleopatra: Et liv (2010) i forbindelse med runde 3 av Ingalills biografisirkel hvor månedens tema er driftige kvinner, kickass females – og jeg velger å skylde på bibliotekets noe lunkne utvalg for at jeg endte opp med Kleo (og tar dermed ingen selvkritikk for manglende research, eller forsinket sirkeldeltagelse).

BOKA

Er en klassisk, lettlest biografi – kildene plassert bakerst, passelig mengde bilder, knappe 300s lang. Den tar et oppgjør med mange av vår tids Kleopatramyter og bekrefter andre (det var aldri noen slange, ingen perledrinker – og på tross av at kvinnen på omslaget ser vakker ut, finnes det ingen grunn til å anta at Kleopatra var noe annet enn gjennomsnittlig utseende (om noe fremstår hun, når alt kommer til alt, som litt lubben med en litt for markant nese)).  Det kan også sås tvil om hvem som forførte hvem, etc etc. Vi ser Kleopatra gjennom de øynene historien har overlat oss, og står stort sett igjen med et romersk bilde – i praksis eksistere hun bare så lenge det er en romer til stedet. Og ikke alltid da heller, den godeste Julius Cæsar nevner henne bare en gang i sine omfattende memoarer. Eldgammel historie, er nettopp det, og propaganda var ikke et mindre kjent fenomen for 2000 år siden, enn det er den dag i dag.

 Kleopatras historie skiller seg fra de fleste andre kvinners historie ved at mennene som formet den, hver med sine motiver, om noe forstørret hennes rolle, ikke det motsatte. Hennes forhold til Antonius var det lengste hun hadde, men forholdet til rivalen hans, Augustus, var det mest bestandige. Han skulle beseire både Antonius og Kleopatra. Til romerne serverte han, for å gjøre historien enda mer ærerik, tabloidversjonen av en egyptisk dronning, umettelig, svikefull, blodtørstig, maktgal.

Bokas misjon er, som seg hør og bør, og fjerne de seksuell lagene ettertiden (og datiden) har hyllet Kleopatra inn i, denne reduksjonen av dyktighet til sluhet og evner til brystvorter. Og den gjør en strålende jobb. Kleopatra fremstilles som en dyktig monark, en sterk kvinne (fra et land med sterke kvinnelige tradisjoner), og en meget intelligent og talefør person. Men en liten, nokså skamfull, del av meg savner den tabloide Kleopatra, den eksotiske sexgudinnen, forførersken, som med sin kvinnelist trollbandt to romerske generaler og sikret sitt folk.

Det har alltid vært å foretrekke å si at en kvinnes suksess skyldes hennes skjønnhet, ikke hennes intelligens, å redusere kvinnen til summen av hennes seksualliv. Stilt overfor en mektig forførerske er saken klar. Mot en kvinne som fanger menn ved hjelp av sin slangeaktige intelligens eller perlekjeder, burde det i hvert fall finnes et motmiddel. Kleopatra er mer skremmende som intelligent og klok enn forførerske

FORFATTEREN 

Stacy Schiff (f. 1961) er en amerikansk journalist, biografiforfatter og tidligere Pulitzervinner, med en forkjærlighet for sterke kvinner. Hun vet hvordan hun skal utføre kildekritikk, og hvordan hun skal selge bøker.

og helt til sist;

FIRE GRUNNER TIL Å LESE 

• På sitt beste er den ganske morsom, spesielt når den tar et oppgjør med datidens tabloider og propagandamestre.
• Du får et mer nyansert bilde av en historiens mest markerte kvinneskikkelser.
• Og minst ti kule fakta som er velegnet til pubkviss og/eller sofistikert vinddrikking.
• Den er sykt lettlest.

og

FIRE GRUNNER TIL Å STÅ OVER 

• Den gir ingen bonuspoeng på bussen, omslaget gjør at den ser ut som en dårlig dameroman.
• Mytene er kulere enn historien.
• Og hvis du er interessert i egyptisk historie, burde du heller lese Mika Walataris Egypteren Sinuhe. Fordi fakta smaker så mye bedre ispedd litt fiksjon.
• Den er sykt lettlest.