Salman, en statusoppdatering

Og et tappert forsøk på biografilesning, sirkeldeltagelse og miniomtale.

Jeg har kommet til s. 233 av 642 av Joseph Anton, Salman Rushdies memoarer.  Startet en gang i Juli, og synes å huske at jeg var voldsomt begeistret, skulle bare lese ut romanen jeg holdt på med – og så sluke Joseph i et jafs. Så tok ferien slutt, og jeg ble nyforelsket i Zadie Smith og begynte å trene igjen. Jeg har med andre ord lest ca. en tredjedel av boka, – og det for ca en måned siden. Burde egentlige utsette alle omtale til Oktober, men det gir meg ingen sjanse til å avbryte i stillhet (og forøvrig er Oktober dristig – det er mulig vi snakker Januar) så jeg gjør et forsøk.

Fra før av hadde jeg et særdeles godt, men noe stillestående, forhold til Rushdie. Midnight’s Children (1980) er noe av det beste jeg har lest, og Shame (1983) var nesten like god. På et punkt genierklærte jeg mannen, slapp ham inn i hjertet mitt og kalte ham favorittforfatter. Siden har jeg ikke lest noe av ham, forventningene (både til forfatteren, og meg selv) ble for store. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lånt The Satanic Verses (1988), uten å lese den. Alle forteller meg hvor vanskelig mannen er å lese, – og mine egne minner fra midnattsbarna blekner. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for å gå løs på mannens selvbio.

Etterpå, da verden eksploderte rundt ham og de dødelige svarte fuglene flokket seg på klatrestativet i skolegården, irriterte han seg over at han hadde glemt navnet på den kvinnelige BBC-reporteren som hadde fortalt ham at hans gamle liv var over og en, mørkere tilværelse er i ferd med å begynne

Naturlig nok sirkler Rushdies memoarer i stor grad rundt fatwaen som den dødende Ayatollah Khomeini utstedte mot ham, og hvordan denne endret livet hans totalt. Selv tittelen henger direkte sammen dette, Joseph Anton er dekknavnet Rushdie levde under når fatwaen var gjeldende, sammensatt av to av hans litterære helters navn Joseph (Conrad)  og Anton (Tsjekhov).

Memoarene starter som seg hør og bør i barndommens daler, men alt som trekkes fram er biter i puslespillet som skulle bli forfatteren, som skulle lede til versene. Alt henger sammen, pent flettet, og tilsammen skapes bildet. Jeg syns Rushdie er best når han skriver om disse andre trådene, om barndom, ungdom, India, England, skrivingen, India/England/India, øst, vest, litteraturen. For det blir litt mye fatwa-preik til tider. Misforstå meg rett, jeg finner temaet veldig interessant – og jeg liker å følge med på sidelinjen, og lese Rushdies forsøk på forsvar, møte hjelpeløshet han må ha følt,  se verdens reaksjoner (avsky, frykt, stolthet), og følge hans kamp for å være seg: forfatteren, faren, ektemannen,  Salman.  Men det blir litt for mye sladder og detaljer. Og jeg går litt lei. Jeg ser behovet for å fortelle om smerten med å måtte flytte fra hus til hus, alltid i det skjulte, aldri i sitt eget hjem – om å måtte være avhengig av venner og bekjentes hjelp for å kunne ha steder å sove, om å politi rundt seg 24/7. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg må høre om hver bidige lokalisasjon. Hver flytting. Ennå mindre skjønner jeg hvorfor jeg må høre om alle svik og vennskap Rushdies møte i den harde tiden, navn etter navn etter navn. Jeg kjeder meg. Jeg vil ha det store bildet, ikke alle disse detaljene, disse navnene, men det er like fult et driv i fortellingen, og jeg leser videre (men på en liten rosa post-it skriver jeg – “hold deg unna selvbiografier, ingen er så stor at de ser forbi trivialitetene i sitt eget liv”).  Det virker som det er viktigste målet for Rushdie med disse memoarene er å, en gang for alle, forklare hvordan (og hvorfor) The Satanic Verses ble til, forklare at han aldri prøvde å provosere – og at han heller ikke forutså det som skulle komme. Fatwan. Opptøyene. Bokbrenningene. Truslene. Sinnet. Og selv om han noen ganger sporer av, får han budskapet fram. 

Jeg kjenner at jo mer jeg skriver om boka, jo mer vil jeg ta opp lesningen – jeg vil følge kampen videre, og jeg vil finne ut hvordan Rushdie blir gift med sin siste kone (jeg har sett bilder, og er imponert).  I tillegg har boka sine vittige øyeblikk, Rushdie har en skrap penn – og han er ikke redd for å bruke den. En del av morsomhetene går meg riktig nok hus forbi, min kjennskap til den litterære verden, og forskjellige skikkelser – er for snever, noen ganger kan jeg lukte at anekdotene egentlig er veldig morsomme, selv om jeg ikke ser det. Når jeg startet på Joseph var jeg redd hele boka skulle gå  over hodet på meg, – og jeg var også redd at Rushdie skulle fremstå som i overkant pompøs, – i stedet sitter jeg igjen med et (foreløpig) inntrykk av å faktisk ha blitt kjent med mannen, av å ha tatt en titt i en ekte dagbok, og kommet smartere ut på den andre siden (dog synes jeg mannen er noe pompøs, men det er han jo også i sin fulle rett til å være).

Avslutter meg et sitat om Midnight’s Children, bare fordi jeg kan.

Han hadde funnet skjæringspunktet mellom det private og det offentlige, og han skulle bygge boken sin på den korsveien. Det politiske og personlige kunne ikke lenger holdes fra hverandre. Dette var ikke lenger Jane Austens tid, hun som kunne skrive hele sitt verk under napoleonskrigene uten å nevne dem, og kunne fremstille det som om den britiske hærens fremste rolle var å opptre i gallauniform og ta seg flott ut i selskaper. Han skulle heller ikke skrive boken sin på kjølig engelsk i Forsters stil. India var ikke kjølig. Det var hett. Det var hett og overbefolket og vulgært og høylytt og det trengte et språk som sto i stil, og han skulle prøve å finne det språket.

Linker til flere biografiomtaler kan finnes på bloggen til Ingalill.