Nicola Fuller of Central Africa

6 Aug

10338691

Jeg har lest Alexandra Fullers Cocktail Hour Under the Tree of Forgetfulness, tilfeldig plukket opp – fordi jeg vagt kunne huske å ha likt Don’t Lets Go to the Dogs Tonight Fullers debutbok og barndomsmemoarer. Dette er to’eren, drøye ti år senere, – morens memoarer i Bobos (Alexandras) penn. Etisk uforsvarlig, og ganske litterært risky. Med forbehold om at jeg leste Hundene når jeg gikk på videregående, er bokas største styrke barneblikket, – hvor krigers herjinger havner i bakgrunnen av mødres alkoholisme, og kjæledyrs død er viktigere enn regjeringers fall.

Det er umulig å omtale den ene, uten å omtale den andre, men amazon er trege – og jeg venter fremdeles på min utgave av Hundene, som må leses på nytt – med eldre øyne. Og jeg får ikke Cocktail Hour ut av hodet, jeg lukker øynene og jeg er i Kenya, Rhodesia, Malawi, jeg henger opp gamle svart-hvit bilder av  Karen Blixen på do, og jeg vet ikke en gang hvorfor jeg er forelsket.

Det jeg husker fra nr. 1: maskingevær under hodeputene, alkohol i frie strømmer, en mulig bipolar mor, de hvites godgiven right to rule, og likeså – de svartes plikt til å slave. Men også; og gå på skolen i for små klær, og vite hva sult var i en alder av fem, og kunne skyte i en alder av seks. Det er ikke lenger lett å være  hvit i Afrika. Og det er heller ikke lett å ha en alkoholisert, mentalt ustabil mor. Cocktail Hour kan leses som en slags semioffisiell unnskyldning, fra datter til mor.  Den kan også lese som en kjærlighetserklæring til Afrika, fra en av Afrikas døtre – som nå bor i fuckings Wyoming. Eller som en humoristisk skildring av kolonitidens storhet og fall.

Uansett.

Our Mum – Or Nicola Fuller of Central Africa, as she has on occasion preferred to introduce herself – has wanted a writer in the family as long as either of us can remember, not only because she loves books and has therefore always wanted to appear in them (the way she likes large, expensive hats, and likes to appear in them) but also because she has always wanted to live a fabulously romantic life for which she needed a reasonably pliable witness as scribe

I boka følger vi Nicola Fuller, fra lykkelig barndom i det hvite Kenya til ung kjærlighet, og de svartes overtall driver henne videre og lenger ned i Afrika. Trikset med å holde seg langt nok unna det urbane til å unngå flertallsherredømme, men ikke så langt unna at det blir mangel på britiske naboer og gin. Rhodesia, det perfekte stedet å være hvit i Afrika på 1960tallet, blir den unge familiens hjem. De har en farm, så klart, det er alltid en farm, og det er dyr og det er babyer, og det er lykke, og det er dødsfall og fattigdom og det er Afrika. Og Nicola Fuller holder hodet over vann, på tross av en “genetic predisposition to funny moods, depression, mental wobbliness“, og de hvite holder tak i herredømme med fingerneglene. Det går som det alltid går. Og det er himla vondt å lese, Fuller jr. beskriver sin mors smerte og mot med en inderlig innsikt. Hun verken forsvarer foreldrenes valg om å bli i Rhodesia til the bitter end, – og deres medfødte rasisme, eller fordømmer den. Hun bare forteller. Vi har ikke annet valg her i livet, enn gjøre det beste med den tiden vi har fått. The Fullers flytter flere ganger enn jeg kan huske, og det er flere tragedier enn jeg orker å nevne, og det er evig mørke og tunge depresjoner, men det er også humor og varme.

Boka er skrevet i en lett og humoristisk tone, det spares ikke på kruttet mot verken Nicola eller de andre britene i Afrika, allikevel vil jeg ikke beskrive boka som morsom (selv om det er det jeg oftest ser den beskrevet som på internett), litt fordi jeg ikke liker morsomme bøker (eller bøker som beskrives som morsomme, jeg liker jo å le), men også fordi det er så mye alvor. Humoren glir over i alvor, og det er alltid en undertone av mørke.

Kenya, in Mum’s telling, was a land of such sepia loveliness, such fecundity, such fulfillment that it was worth dying for if you were white (if you were black and you wanted to die for Kenya, that was another matter altogether. Then you were an unplesant, uppity Kikuyu anarchist).

Siden det er så lenge siden jeg leste Hundene, husker jeg ikke lenger hvilke tap som venter meg – og enhver ny krig, og ethvert dødsfall, går like mye inn på som første gang. Og jeg lurer på om ikke dette er en fordel, – det at jeg har glemt så mye, blanke ark og null fordommer. Jeg husker ikke lenger Bobos stemme fra Hundene klart, den såre beskrivelsen av en vond barndom, med en fraværende mor. Internettet prøver å fortell meg at Cocktail Hour er dårlig, i egenskap av å være seg selv. Et patetisk forsøk på å stifte fred med sin egen mor, og tjene penger i samme slengen. Selv husker jeg ikke en gang om Fuller var så fryktelig streng mot sin mor i Hundene. Og jeg bryr meg ikke. Cocktail Hour står utmerket på egen bein. Og jeg vet bare at jeg elsker det hvite Afrika, på en inderlig, men abstrakt og litterær måte – og jeg vil mest sannsynlig elske en hver bok om løveskytting, farmdrift og rød jord. Jeg elsker Karen Blixen, jeg elsker Nicola Fuller, og jeg elsker Alexandra Fuller, og jeg bryr meg ikke om det er galt av meg. Jeg vil bare ha mer.

No one starts a war warning that those involved will lose their innocene – that children will definitely die and be forever lost as a result of the conflict; that the war will not end for generations and generations, even after cease-fires have been declared and peace treaties have been signed. No one starts a war that way, but they should. It would at least be fair warning and an honest admission: even a good war – if there is such a thing – will kill anyone old enough to die.

10 Responses to “Nicola Fuller of Central Africa”

  1. stjernekast August 6, 2013 at 7:32 pm #

    HERRIGUD. DU SKRIVER BRA. ALT DETTE ER SKREVET MED CAPSLOCK FORDI JEG ER BEGEISTRET. TA MEG SERIØST FORDI.

    DU BURDE BLITT BETALT FOR DENNE TEKSTEN. SÅ GOD ER DEN. DU BURDE LEGGE UT KONTONUMMERET DITT (og nå slår jeg av capslock fordi store bokstaver skremmer meg i lengden men les resten med store bokstaver) under teksten så vi som leser den kan overføre en latterlig sum av 10 kroner hver, rent symbolsk.

    Du er flink flink flink flink flink flink.

    • Haruhi August 15, 2013 at 9:57 pm #

      Jeg får nesten pustevansker av alle CAPSEN, tror det hadde vært mindre pressende om du faktisk brølte.

      Tar like fult til meg komplementet, og rødmer her jeg sitter. Seriøst. Takk!

  2. Anne / Bokofilia August 8, 2013 at 6:45 am #

    For en fantastisk omtale! Du skriver så levende og personlig om bøkene, og jeg er så glad jeg kom over disse anbefalingene! Jeg er midt i en (Sør-) Afrika-lesebølge selv, og det du skriver gjorde meg veldig nysgjerrig🙂 Du er ikke alene om fascinasjonen for det hvite Afrika. Jeg liker Blixen veldig godt, men for tiden tiltrekkes jeg veldig av det litt mer “moderne” Afrika; Skillelinjene som fortsatt eksisterer, dobbeltheten, brutaliteten og ikke minst skammen. Har du lest noe av Coetzee, f.eks Barndom? Jeg tror “Don’t let us go… ” passer veldig godt inn her. Tusen takk for tips!

    • Haruhi August 15, 2013 at 10:03 pm #

      Takk!

      Jeg har bare lest en av Coetzee (Life & Times of Michael K), og likte den godt (så vidt jeg husker). Usikker på hvorfor jeg ikke har lest mer, – tror jeg var inne i periode hvor jeg jaktet på det autentiske (og svarte) Afrika, – kom aldri lenger enn til Achebe og Chimamanda Ngozi Adichie, før jeg ga opp. Har Disgrace + Barndom stående i hylla, – skal få lest. Snuser også litt på Nadine Gordimer, på tross av at hun ga hele bloggnorge traumer for en stund siden (i fjor?).

      Jeg tror det NYE Afrika (hvit/svart) fascinerer og interessere meg mer enn det gamle hvite, – men det er kolonitidens evige teatime jeg er håpløst forelsket i. Akk.

      • Anne / Bokofilia August 17, 2013 at 8:20 pm #

        Jeg gikk glipp av det kollektive bloggtraumet og Gordimer…Hva skjedde?🙂 Og hvilken bok?:) Selv er jeg nettopp ferdig med Damon Galguts The Good Doctor som var veldig interessant!

        • Haruhi August 20, 2013 at 6:22 pm #

          Det var Labben som hadde en liten samlesning, The Conservationist’s tror jeg boka het. Mulig det har vokst i hodet mitt, – men syns å huske at samtlige kjedet seg i hjel, – og at nesten ingen klarte å lese ferdig boka i tide, da det bare var endeløs beskrivelser av jord (og fyll? gamle gubber? husker ikke). Moro å lese omtalene da.

          Galgut har jeg ikke hørt om, men jeg skriver ham nå opp OVER Gordimer på lista over must-reads.

  3. Ingalill August 11, 2013 at 5:20 am #

    Henger meg på omtalerosen, og hadde jeg ikke knotet på brett, hadde det blitt cspslock her også, til tross for at jeg gikk litt i Afrikabaklås etter Gordimer, der var det forresten overflod SV rød jord og hvite menn,,,,,,

    • Haruhi August 15, 2013 at 10:06 pm #

      Jeg vurderer å lese noe av Gordimer, – føler jeg ikke kan droppe henne hvis jeg akter å framstå som genuint interessert in the whiteness of Africa. Samtidig husker jeg med gru (og litt skadefryd) Labbens samlesning. Jeg trenger løvedrap og eksentriske alkoholikere for å kunne nyte den røde jorden til det fulle.

      • Ingalill August 17, 2013 at 7:33 am #

        Geitekjøtt og drunken madwoman-messing
        må vel friste? (Gordimer selvfølgelig -)
        – jeg hadde også engang en afrikaperiode, olden days, du var vel knapt født, min samboer at the time, var afrikaentusiast av den typen som kom hjem far feltarbeid (antropologi) og kun kledde seg i ‘afrikakjoler’ og kalott, til stor glede for mine besteforeldre som elsket alt outrert. Uansett, han kom hjem fra dette feltarbeidet med en koffert full av Afrikapocket – som til og med LUKTET Afrika, De var dekket i et slags fettlag som jeg regnet med fra sol, salt og fett fra svette fingertupper og var et eventyr både og ta og sniffe på. Tobakksrusk.Ør i hodet.
        Tanken var god, men resultatet ble at jeg uansett lånte på biblioteket.
        Bøkene står fremdeles i hylla, antropologen er longgone.
        Tror faktisk jeg skal plukke fram en og se om den nå – etter snart 16 år har tørket inn og blitt lesbar.

        • Haruhi August 20, 2013 at 6:27 pm #

          Det høres faktisk fristende ut, – men jeg har Gordimeromtalene i friskt minne, og vet ikke om jeg tørr å prøve. Salman skryter riktignok mye av damen i selvbioen sin, – uten at jeg helt vet hva det skal bety.

          Jeg har faktisk et par ekte afrikapocket i hylla jeg også (selve bøkene er ikke afrikanske (Innsirkling 1 og en kinesisk essay samling), men har stått så lenge på et misjonssykehus i Tanzania at de både lukter, smaker og telles som afrikanske). Ellers mistet jeg stort sett smaken på Afrika etter å ha vært der, – og skal kun dra tilbake for full harrytur. Kilimanjaro, ti dagers safari og solslikking på Zanzibar.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: