Salman, en statusoppdatering

16 Aug

Og et tappert forsøk på biografilesning, sirkeldeltagelse og miniomtale.

joesph-anton2

Jeg har kommet til s. 233 av 642 av Joseph Anton, Salman Rushdies memoarer.  Startet en gang i Juli, og synes å huske at jeg var voldsomt begeistret, skulle bare lese ut romanen jeg holdt på med – og så sluke Joseph i et jafs. Så tok ferien slutt, og jeg ble nyforelsket i Zadie Smith og begynte å trene igjen. Jeg har med andre ord lest ca. en tredjedel av boka, – og det for ca en måned siden. Burde egentlige utsette alle omtale til Oktober, men det gir meg ingen sjanse til å avbryte i stillhet (og forøvrig er Oktober dristig – det er mulig vi snakker Januar) så jeg gjør et forsøk.

Fra før av hadde jeg et særdeles godt, men noe stillestående, forhold til Rushdie. Midnight’s Children (1980) er noe av det beste jeg har lest, og Shame (1983) var nesten like god. På et punkt genierklærte jeg mannen, slapp ham inn i hjertet mitt og kalte ham favorittforfatter. Siden har jeg ikke lest noe av ham, forventningene (både til forfatteren, og meg selv) ble for store. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lånt The Satanic Verses (1988), uten å lese den. Alle forteller meg hvor vanskelig mannen er å lese, – og mine egne minner fra midnattsbarna blekner. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for å gå løs på mannens selvbio.

Etterpå, da verden eksploderte rundt ham og de dødelige svarte fuglene flokket seg på klatrestativet i skolegården, irriterte han seg over at han hadde glemt navnet på den kvinnelige BBC-reporteren som hadde fortalt ham at hans gamle liv var over og en, mørkere tilværelse er i ferd med å begynne

Naturlig nok sirkler Rushdies memoarer i stor grad rundt fatwaen som den dødende Ayatollah Khomeini utstedte mot ham, og hvordan denne endret livet hans totalt. Selv tittelen henger direkte sammen dette, Joseph Anton er dekknavnet Rushdie levde under når fatwaen var gjeldende, sammensatt av to av hans litterære helters navn Joseph (Conrad)  og Anton (Tsjekhov).

Memoarene starter som seg hør og bør i barndommens daler, men alt som trekkes fram er biter i puslespillet som skulle bli forfatteren, som skulle lede til versene. Alt henger sammen, pent flettet, og tilsammen skapes bildet. Jeg syns Rushdie er best når han skriver om disse andre trådene, om barndom, ungdom, India, England, skrivingen, India/England/India, øst, vest, litteraturen. For det blir litt mye fatwa-preik til tider. Misforstå meg rett, jeg finner temaet veldig interessant – og jeg liker å følge med på sidelinjen, og lese Rushdies forsøk på forsvar, møte hjelpeløshet han må ha følt,  se verdens reaksjoner (avsky, frykt, stolthet), og følge hans kamp for å være seg: forfatteren, faren, ektemannen,  Salman.  Men det blir litt for mye sladder og detaljer. Og jeg går litt lei. Jeg ser behovet for å fortelle om smerten med å måtte flytte fra hus til hus, alltid i det skjulte, aldri i sitt eget hjem – om å måtte være avhengig av venner og bekjentes hjelp for å kunne ha steder å sove, om å politi rundt seg 24/7. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg må høre om hver bidige lokalisasjon. Hver flytting. Ennå mindre skjønner jeg hvorfor jeg må høre om alle svik og vennskap Rushdies møte i den harde tiden, navn etter navn etter navn. Jeg kjeder meg. Jeg vil ha det store bildet, ikke alle disse detaljene, disse navnene, men det er like fult et driv i fortellingen, og jeg leser videre (men på en liten rosa post-it skriver jeg – “hold deg unna selvbiografier, ingen er så stor at de ser forbi trivialitetene i sitt eget liv”).  Det virker som det er viktigste målet for Rushdie med disse memoarene er å, en gang for alle, forklare hvordan (og hvorfor) The Satanic Verses ble til, forklare at han aldri prøvde å provosere – og at han heller ikke forutså det som skulle komme. Fatwan. Opptøyene. Bokbrenningene. Truslene. Sinnet. Og selv om han noen ganger sporer av, får han budskapet fram. 

Jeg kjenner at jo mer jeg skriver om boka, jo mer vil jeg ta opp lesningen – jeg vil følge kampen videre, og jeg vil finne ut hvordan Rushdie blir gift med sin siste kone (jeg har sett bilder, og er imponert).  I tillegg har boka sine vittige øyeblikk, Rushdie har en skrap penn – og han er ikke redd for å bruke den. En del av morsomhetene går meg riktig nok hus forbi, min kjennskap til den litterære verden, og forskjellige skikkelser – er for snever, noen ganger kan jeg lukte at anekdotene egentlig er veldig morsomme, selv om jeg ikke ser det. Når jeg startet på Joseph var jeg redd hele boka skulle gå  over hodet på meg, – og jeg var også redd at Rushdie skulle fremstå som i overkant pompøs, – i stedet sitter jeg igjen med et (foreløpig) inntrykk av å faktisk ha blitt kjent med mannen, av å ha tatt en titt i en ekte dagbok, og kommet smartere ut på den andre siden (dog synes jeg mannen er noe pompøs, men det er han jo også i sin fulle rett til å være).

Avslutter meg et sitat om Midnight’s Childrenbare fordi jeg kan.

Han hadde funnet skjæringspunktet mellom det private og det offentlige, og han skulle bygge boken sin på den korsveien. Det politiske og personlige kunne ikke lenger holdes fra hverandre. Dette var ikke lenger Jane Austens tid, hun som kunne skrive hele sitt verk under napoleonskrigene uten å nevne dem, og kunne fremstille det som om den britiske hærens fremste rolle var å opptre i gallauniform og ta seg flott ut i selskaper. Han skulle heller ikke skrive boken sin på kjølig engelsk i Forsters stil. India var ikke kjølig. Det var hett. Det var hett og overbefolket og vulgært og høylytt og det trengte et språk som sto i stil, og han skulle prøve å finne det språket.

Linker til flere biografiomtaler kan finnes på bloggen til Ingalill.

12 Responses to “Salman, en statusoppdatering”

  1. Birthe (Melusinesplace) August 16, 2013 at 9:23 pm #

    Denne boken ble jeg oppmerksom på hin dagen i en søndags-smakebit (tror jeg det var) så det var ekstra interessant dette du skriver om memorarene så langt du har lest🙂

    • Haruhi August 20, 2013 at 6:42 pm #

      Ja, hos Frøken Vims. Gleder meg til hun skal omtale boka🙂

  2. Ingalill August 17, 2013 at 7:22 am #

    Excellent!!
    Jeg lurer på: Hvis du bare er på side 233, det er 400+ sider igjen barndom/ungdom og tidlig forfatterskap er over og du er allerede lei fatwasnakket – hva handler resten av boka om? Er det 400 sider mer med fatwa eller skjer det bemerkelsesverdige ting etter alt det sataniske er over, eller blir det aldri over? I feel curious. (hvis jeg rambler er det fordi jeg nilytter på casual vacancy mens jeg leser dette, må høre boka i negativ tid for å unngå nok et purregebyr.)

    Humret litt til den rosa postitlappen, akkurat det samme tenkte jeg under TommyLee, men så skriver du at det er som ei dagbok og at du blir kjent med mannen og da er det jo alledeles ikke Tommy – men en suksess. Spørsmålet er om du fortsetter med de siste 400?
    Visste ikke engang at dette var en selvbiografi

    (kindlesample av Midnattsbarn er forøvrig allerede lest)

    • Haruhi August 20, 2013 at 6:46 pm #

      Jeg tipper det er er minst 344 fatwasider igjen, også 50s med klokke ord om livet etterpå og berømmelsens kaffegrut / frukter. Skal (såklart) lese resten, men er veldig usikker på når. Orker ikke å tvangslese, men venter til jeg går lei av skjønnlitteraturen igjen.

  3. Clementine August 17, 2013 at 12:28 pm #

    Veldig god omtale! Jeg er veldig enig i mye av du skriver. Det blir mye name dropping, og jeg husker at jeg nevnte i omtalen min av boken at det ble litt mye politikk i midtpartiet. Det ble også mye om fatwaen. Samtidig syns jeg det var veldig interessant å lese hans svært grundige forklaring på Sataniske Vers. Jeg har faktisk aldri forstått de som mener Rushdie er vanskelig å lese, i mine øyne er han totalt ikke det, og jeg tror Rushdie selv finner noe av svaret i biografien hans. Det var en eller annen form for reaksjon eller propaganda mot ham i Storbrittania fra pressen, at han var sær, vanskelig osv. Kanskje en måte å forsøke å innkapsle problemet – at det var ham selv som fremprovoserte fatwaen og bragte trøbbel inn i landet, og ikke noe som gjaldt hele samfunnet. I dag vet vi jo at det er feil, men merkelappen om at han var “vanskelig” sitter limt fast.

    Rushdie er en av mine favoritt forfattere, tidlig Rushdie vel og merke, og Midnattsbarn er den flotteste boken jeg vet. Fantastisk utdrag du kommer med!

    • Haruhi August 20, 2013 at 6:48 pm #

      Det med at stempelet som utilgjengelig, også er en del av propagandaen – har jeg aldri tenkt over. Men det høres jo veldig logisk ut. Jeg synes jo heller ikke at mannen er vanskelig å lese, – men har noen ganger tatt meg selv i å tenke at grunnen til at jeg ikke syns han er vanskelige, – er at alt går over hodet på meg.

      Når jeg en gang blir ferdig med memoarene skal jeg lese The Satanic Verses, og kanskje den med klovnen. Gleder meg.

  4. Pia August 21, 2013 at 8:34 pm #

    SÅ fint du skriver, selv om du verken er ferdig eller sikker på hvor fornlyd du er. Men jeg merker engasjementet ditt, og håper du leser ferdig (og skriver en omtale til😛 )
    Salman Rushdies Midnattsbarn står høyt på leselisten min, så kanskje jeg skal sette den på høstlisten min, for nå ble jeg smittet av engasjementet ditt🙂
    Ønsker deg en glad dag🙂
    Pia

    • Haruhi August 25, 2013 at 5:40 pm #

      Takk! Så hyggelig å høre.

      Jeg regner med at jeg kommer til å skrive en omtale til, men frykter det blir lenge til. Salman kryper lenger og lenger ned i bunken på nattbordet, – selv om jeg fremdeles tror jeg egentlig liker den.

      Hadde vært veldig spennende å høre hva noen andre synes om den🙂

  5. Frøken Vims August 27, 2013 at 10:17 pm #

    Veldig kjekt å lese omtalen din! Liker veldig godt det du skriv om bitene i puslespillet som skulle bli forfatteren:) Eg likte også godt måten han flettar alt saman på. Men enig med deg; det blir for mange detaljer om livet i dekning…

    Har no endeleg somla meg til å skrive om boka eg også… Det kom eit huskjøp og oppstart av “selge rekkehusleilighet-prosjekt” i vegen for blogginga og lesinga her, så fokuset har ikkje vore heilt på Rushdie i det siste…

    Alt i alt så vil eg anbefale boka (og det er ikkje sikkert du treng lese alle 643 sidene for å få eit godt utbytte av den…).

    • Haruhi August 28, 2013 at 3:32 pm #

      Jeg har bestemt meg for å lese ut boka, – men orker ikke å stresse. Kommer til å bruke den som en innimellom-bok, noe å lese mellom romanene🙂

      Nå gleder jeg meg til å lese din omtale!

  6. stjernekast January 25, 2014 at 8:18 pm #

    Sataniske vers er utfordrende, men til gjengjeld er den utrolig bra.Den eneste grunnen jeg kan finne for at mange kan finne på å legge den fra seg er at den er lang. Og etter å ha lest bloggen din og sett hva du leser av litteratur vil ikke Sataniske vers være noe som helst problem for deg å lese🙂 Jeg leste den ut på tre eller fire dager…

Trackbacks/Pingbacks

  1. Joseph Anthon: Memoarer. Av Salman Rushdie | Draumeverda - August 27, 2013

    […] Haruhi […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: