Modern Girl

2 May

02-hunger-makes-me-a-modern-girl-carrie-brownsteinAprils (what) tema i biosirkelen er rockelegender, – sånn ca. den eneste kategorien jeg stiller blankere i enn sport. Jeg har aldri vært særlig musikkinteressert  og har gjennom oppveksten stort sett kopiert musikksmaken til div. personer som stod meg nære, – alt fra tysk techno-pop til svensk power-metal, uten den minste refleksjon over hva denne hoppingen hadde å si om min identitet (eller mangel på sådan). Nå hører jeg nesten utelukkende på ferdiglagde spillelister på Spotify, og ser først og fremst på musikken som et våpen i møte med offentlig transport. Ikke det beste utgangspunktet for å forelske seg i en rockebio altså. Igjen var det Mari som reddet meg, med Hunger Makes Me a Modern Girl (2015) memoarene til Carrie Brownstein, en tredjedel av punkrock gruppa Sleater-Kinney. Jeg hadde på forhånd verken hørt om Brownstein eller Sleater-Kinney, men Mari mente det burde være relativt problemfritt, noe som i grunn økte intressen min: en rockebio man kunne lese uten å være fan? Det måtte jo bety at boka inneholdt noe annet enn intriger, behinde the scenes og flaue sexhistorier -, og kanskje til og med var av litterær kvalitet? Color me intrigued.

Sleater-Kinney ble stiftet i 1994 og består av Carrie Brownstein (vokal og gitar), Corin Tucker (vokal og gitar) og Janet Weiss (trommer). I tidsrommet 1994-2005 produserte de syv album og var en viktig del av riot grrrl bevegelsen (wikipedia, for de av dere som i likhet med meg aldri har hørt om riot grrrl) før de slo opp i 2006. Nå i 2016, er de nylig gjenoppståtte, med sist første album på et tiår utgitt i fjor. Selv etter å ha lest boka sliter jeg med å definere en del av kjernebegrepene; riot grrrl, punkrock, indierock, – men tenker at det ikke er så farlig, det handler om musikk, rettferdighet, feminisme og følelser.

Portrait of Sleater-Kinney (L-R) Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker, backstage at The Fillmore in San Francisco, California, USA on 23rd September 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

Sleater-Kinney. Carrie Brownstein, Janet Weiss, Corin Tucker i 2002. (Photo by Anthony Pidgeon/Redferns)

En annen utfordring i denne omgangen av biosirkelen var at rundegeneral Anita i følge ryktet skulle være noe strengere enn den vanlig biosirkelstandaren (hvor munker er alternativere og man kan tegne på barter i paint i ettertid), det skulle ikke bare være ekte legender men også ekte rock ingen slingring i valsen eller snikpopifisering. Overraskende nok ser jeg ut til å truffet blink selv om jeg skøyt i blinde, det er i hvert fall ikke mye pop over det til dels rå lydbildet til Sleater-Kinney, og de var store i sin verden.

Hunger Makes Me a Modern Girl er ikke Sleater-Kinneys historie, men Brownsteins, barndommen med en anorektisk mor og skap-homofil far, forvirret ungdomstid, livet på veien med Sleater-Kinney, angst. Det er så klart mye musikksnakk (musikken har spilt en stor rolle i Brownsteins liv), til tider litt for mye for meg, hver enkelt plateinnspilling tas nøye for seg, hvem/hva/hvor/hvordan musikken hadde endret seg siden sist, hvordan tekstene oppstod. Brownstein skriver om musikk på en måte som for meg til å ønske at jeg var fan; intensiteten, tilhørigheten, budskapet. Hun skriver også bra om en del feministiske standpunkter, det uendelig fokuset på å være “jente i rockeband”, eller “et jenteband”, hvorfor ikke bare et band? Hvem spør gutta hvordan det føles å være gutt i et rockeband? Men aller best synes jeg hun skriver når hun skriver om rent personlig erfaringer, hun beskriver eget sjeleliv med oppsiktsvekkende klarhet,og det er så bra. Helst skulle jeg lest en hel bok hvor Brownstein bare snakker om sin egen barndom/tenår, uten å måtte få noe info om plateselskaper og musikkinnspilling, men jeg innser at dette nok skyldes at jeg ikke befinner meg helt i målgruppa. Jeg føler like fult at Mari hadde rett, dette er en bok du kan lese selv om du aldri har hørt om Brownstein (eller punkrock, for den saks skyld).

Konklusjon: Hvis du a) er fan av Sleater-Kinney og b) har høy nok litterær interesse til å lese bokblogger, har du med aller høyeste sannsynlighet allerede lest (og elsket) denne, og en anbefaling vil være overflødig, men hvis du i likhet med meg aldri har hørt om gruppa, men har en forkjærlighet for halvmørk, personlig og velskrevet non-fiction burde du slå til (og musikk/rock/punk/whatever, kommer helt garantert tilbake i biosirkelen).

10 Responses to “Modern Girl”

  1. Artemisia May 2, 2016 at 6:34 pm #

    “Overraskende nok ser jeg ut til å truffet blink selv om jeg skøyt i blinde, “-
    Du har gjort et meget bra valg, og dette er et helt ukjent band for meg, men uansett veldig rockete, og de er sikkert legender i sin fanklubb.
    Kvinner i rocken er det såpass lite av, i alle fall før i tia, og bare litt mer nå, (når Ida Maria kommer med selvbio, så kvalifiserer den til legendestatus, selv om vi nok vet det meste om hennes rus&rockn`roll p.dags dato) så det gir et ekstra pluss- og enda et for interessant lesing.:)

    (åh.. så streng er jeg vel ikke, Beethoven med rufsehåret gikk jo gjennom.;) )

    • Haruhi May 5, 2016 at 10:57 am #

      Jeg hadde helt glemt den godeste Beethoven!

      Ja, jeg er veldig fornøyd med valget selv altså, alt var helt nytt for meg men det skadet virkelig ikke. Mye bra feminisme her også.

  2. Ingalill May 4, 2016 at 7:44 am #

    (Altså, hvordan skulle jeg vite at Chaplin hadde løsbart, og dessuten er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde godtatt Beethoven, og, St.Anthony ble argumentert inn så ovebevisende som atlernativer at alle munkeaktivitet nå går inn i den kategorien.)

    Ok, Carrie:
    Etter jeg leste om Tommy Lee forrige gang det var musikk, og påstod ettepå at jeg ved neste korsvei skulle lese om noen hvis musikk jeg hadde et forhold til. Det gikk på rævva. Det ser faktisk ut som om de som ikke ante noe om rockerne sine hadde best leseropplevelser (bortsett fra Anita, kanksje). Jeg framsetter herved påstanden om at nullekspertiske på rockefronten gir en litterær ledestjerne, fangjengen mangler – og kommer framover kun til å velge folk jeg vet ingenting om. Så det så – for å sitere Prudencetrommisen.

    Jeg er ikke noe glad i pønk, men er nå nysgjerrig på både Carrie og Elisabeths Viv, så det så, Forresten, jeg tar tilbake det om Sue Perkins (gr), hva med Amy Schumer, hun høres morsom ut??

    • Haruhi May 5, 2016 at 11:01 am #

      (Så klart du hadde godtatt Beethoven…)

      Jeg liker nok heller ikke punk. Hadde jo en spilleliste på øre når jeg leste denne, og husker at jeg syntes det var SÅ bra, lastet ned og hadde med meg på bussen etc, – men når jeg fant igjen lista for å skrive innlegget ga det meg ingenting lenger (ble for bråkete, rett og slett). Det kan altså virke som boka gjorde musikken bedre.. Merkelig opplegg.

      Da sletter jeg tanken på bakedama, og noterer meg Schumer i stedet (,aldri hørt om, er hun amerikansk og nerdete?).

      • Ingalill May 6, 2016 at 9:03 am #

        (For syns skyld, jeg er opptatt av musikk altså, men ikke pønk, er mer ei sånn klassisk rock/country/rap bete). Jeg drømme om en eminem/wily nelson white thrash duett. )

        Over to business:
        Tror både Sue Perkins og Amy Shumer må leses, selv om sistenevnte ikke utgis før til høsten. Musikk er forresten den eneste kategorien jeg har visst noe som helst om biografiobjektene mine. De aller fleste har vært blind. Eller ihvertfall halvblind. Men nå blander jeg kommentarfelt igjen. Argh, jeg går i surr. Tror jeg tar en pause.

  3. Signe Braut May 5, 2016 at 7:49 pm #

    Takk for innlegget. Eg er kun berre passe interessert i musikk (ser på det som sountrack til turar og morgonmedisin), og er dårleg på å vera fan uansett kva det gjeld. Hadde nokre CD-er av Sleater-Kinney som eg høyrte i HJEL på vidaregåande, og då eg las innlegget ditt for nokre dagar sidan måtte eg sjølvsagt finne dei att på Spotify. Har altså følt meg ganske så tøff med vårsko på beina og Sleater-Kinney på øyret.

    • Haruhi May 6, 2016 at 4:46 pm #

      Sleater-Kinney og vårsko hørtes ut som helt rett måte å møte trøndervåren på.

    • Haruhi May 6, 2016 at 4:46 pm #

      Sleater-Kinney og vårsko hørtes ut som helt rett måte å møte trøndervåren på!

  4. Mari May 5, 2016 at 8:54 pm #

    Som jeg skrev på reddit forleden: “Carrie Brownstein is life.” Life goals or wife goals osv.

    Kult at du likte den. Tror jeg er bedre til å anbefale biosirkelbøker enn til å lese (og skrive…) om dem selv. Synes ellers det er helt sprøtt at så mange bokbloggere har så lite forhold til musikk. Hva brukte du/dere tenårene til, liksom? Er det ikke vanlig å skrive dårlige, angstfylte dikt mens man hører på Yo La Tengo og Brand New? Nei?

    • Haruhi May 6, 2016 at 4:49 pm #

      Jeg brukte tenårene på å lese vel, hallo.

      Det kan nok heves over en hver tvil at du er bedre på anbefaling enn fullføring sånn lesesirkelmessig..Du er til gjengjeld veldig god på anbefalingssiden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: