Februars tema i biosirkelen er sport, – noe jeg innrømmer å lenge ha sett svært mørkt på (måtte jeg virkelig gi meg i kast med Zlatan? Jeg som ikke har sett et eneste sportsarrangement frivillig de siste fem årene, og fremdeles med gru husker tvungen ski-titting i skoletiden (kan jeg ikke heller få lese? nei, nå skal vi se NORGE VINNE)), helt til Mari påpekte at klatring også er en sport – blessing in disguise. Jeg elsker eventyrere og har alltid hatt en forkjærlighet for tragiske dødsfall, kanskje spesielt i isøde (selv om tropene også er akseptabelt). Valget denne gangen falt på Jon Krakauers Into Thin Air.
Into Thin Air (1997), tar for seg Everesttragedien i 96 hvor åtte personer mistet livet i jakten på verdens høyeste fjell, og er det Ingalill ville kalt en tidsbegrenset selvbiografi, eller en øyeblikksbio (men som du kanskje ville kalt en dokumentar). I 96 er kommersialisering av mt. Everest i full gang fra elite, prestisje og ære,- til et oppnåelig prosjekt for alle med moderate klatrekunnskaper (og dype lommebøker), klatreguider gjør sitt beste for å få sine team til toppen og ned igjen, lover full kontroll og den ultimate opplevelsen mens Sir Hillary gremmes og snakker om forsøpling, dette en gang så edle fjellet, dette en gang så edle kallet. For første gang er det mulig for noen andre enn de ytterste få å oppnå drømmen om verdens høyeste fjell, med den riktige guide er det meste mulig. En av disse guidene er Rob Hall (Adventure Consultants), som sammen med to andre guider og en haug med sherpas er ansvarlig for åtte klienter. Hall er en erfaren klatrer og har rykte på seg for være en av de mer seriøse aktørene på fjellet. En av hans klienter er Jon Krakauer; klatrer, journalist, forfatter – som er med på turen for å skrive en artikkel for Outside. Det som egentlig skulle være en artikkel om kommersialiseringen av Everest/opplevelsen av å nå toppen, – blir så klart noe helt annet når ulykken inntreffer.
Kort fortalt: for at det skal være noe vits i å bestige Everest som gruppe med guide, må guidens ord være lov – man mister dømmekraft i høyden (hvis man hadde den i utgangspunktet) og bør alltid lyte til erfarne fjellfolk, og guidens hovedansvar er tross alt ikke å få folk opp men å få dem ned, og en av grunnpillarene her som Hall selv nevner igjen og igjen er å snu i tidet, man opererer med en avtalt snu-tid før man starter bestigningen, kl. 14.o0 skal man snu om man så er bare et steinkast unna toppen, surt, bittert, livsviktig. 10 mai 1996, brytes denne regelen, Hall og annen guide fra et annet team, forsetter å guide, lenge etter time-out, og blir fanget i en snøstorm med fatale konsekvenser. Denne boka er Krakauers beretning om hva som skjedde: hvem var hvor når, hvem sa hva, hvem kunne gjort noe annerledes, hvem sin skyld er dette, har en hver idiot som bestemmer seg for å bestige mt. Everest ansvar for eget liv eller er guidene guder som bør stå med det fulle og hele ansvaret. Krakauer heller mot alternativ to, og har i ettertid fått kritikk for å legge (uforholdsmessig mye av) skylden på Anatoli Boukreev second in comand på et annet team, som valgt å bestige fjellet uten oksygen selvom han hadde guideansvar (uortodokst: er man oksygenløs tåler man kulde dårligere – og kan ikke stå i ro og vente på klientene, Boukreev gikk derfor ned fra fjellet lenge før mange av sine kunder). Boukreev redder senere samme kveld to liv, ved å gå ut i snøstormen alene på jakt etter overlevende. Det er ikke svart-hvitt. Selv er jeg litt team Boukreev, delvis fordi jeg alltid vil velge den tause barske russeren ovenfor den snakkesalige amerikaneren, – men mest fordi jeg mener, og det er i grunn opplagt (?), at folk begir seg ut på den idiotien det er å bestige verdens høyeste fjell på eget ansvar.
Uansett, hele Boukreev/Krakauer greia er ikke det viktigste. Det er mange faktorer som bidrar til at det gikk som det gikk, men først og fremst handler det jo om fjellet om menneskets fascinasjon med høyden, galskapen, æren. Det faktum at ingen mengde teknologi kan temme Everest. Krakauer er ikke en klatrer som tilfeldigvis skrev en bok, han er forfatter, og klarer å beskrive både fjellets makt og menneskets galskap godt. Det er saklig og faktabasert, men aldri tørt – selv om jeg vet nøyaktig hvordan det ender, leser jeg videre i spenning.
“Why did you want to climb Mount Everest? Because it’s there” – George Mallory (1886 -1924)
BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN 
(Ignorerer det under kladdestreken: Jeg har respekt for utstrykninger og små og/eller usynlig skrift, slikt skal aldri leses, og en førstepersonsberetning er en tidsbegrenset øyeblikksbio. Dokumentar er uansett bare sånn som er på tv.)
Som en person blottet for eventyrlyst og uten reisetrang. Det er ingen menneskerett å se verden! Lurer jeg: Fikk du lyst til å klatre i vakre fjell? Kanskje ikke så høyt, men sammen med fornuftige mennesker i storslagen natur? Eller IKKE! Jeg hadde tenk, før jeg husket på syklisten min, å lese om han som fant opp utstyret som gjorde det mulig for slike ekspedisjoner å bli allemannseie, dvs, etter jeg droppet Zlatan…, se der er en han kunne lagt skylda på. Vet ikke hva det var han fant opp (oksygentank?), men en djevelsk oppfinnelse var det, som man kanskje kan argumentere om mange (de fleste?) oppfinnelser. Her kunne jeg sagt flyet – men sier det ikke siden jeg skal ut å fly idag.
Alle denne fingerpekingen høres ut som en ekstra bonus – det er alltid viktig med hvem som har skylda – og jeg er enig med deg. Er du først så dum at du vil opp på Everest bare fordi noen som tjener penger på at du blir med, sier det er trygt, har du hoveddelen av ansvaret selv – til tross for at man i århundrer har henrettet kapteiner som forlater skuta først. (Det ville Hornblower aldri gjort.)
Boka skal så fort som mulig letes opp på storytel!
Hm, det må ha vært O2-kolbe, eller, det er i hvert fall det mest revolusjonerende klatreutstyret jeg kommer på, – minner meg på at en “rydd opp Everest”-plan går ut på å forby O2, = bli kvitt alle de mindreverdige krypene, fjellet tilbake til gentlemennen, men planen fungerte bare helt til gentlemennene komm på at de bruker O2 selv.. (Innrømmelse: jeg synes det barskeste som finnes er menn som går opp på Everest uten O2, mmm).
Apropos fingerpeking: like etter at jeg fullførte boka husker jeg at var litt irritert fordi jeg syntes det ble respektløst, men nå i ettertid har jeg innsett at boka hadde vært tannløs uten, det er veldig mange juciy detaljer jeg ikke har tatt med her. Har sett filmen basert på ulykken også, og den er mye mer sentimental og mye mindre detaljfokusert, alt er bare fjellet sin skyld lissom – kjedelig. Boka er bedre.
Først og fremst fikk jeg lyst til å LESE mer om fjell, og kanskje mindre lyst til å klatre dem, men samtidig…lyst til å..se dem? Vet ikke helt. Drømmer om Kilimanjaro (supersnilt fjell, i et veldig fint land).
Jeg så filmen “Everest” for ikke så lenge siden, som jo handler om denne ulykka. Den fascinerte meg veldig, så det er fristende å lese “Into thin air” også! Jeg prøver å forstå hvordan mennesker er villig til å ta så store sjangser – jeg kan se noe av fascinasjonen, men allikevel, jeg blir aldri en av de som finner risikoen verdt det.
Filmen har jeg også sett, hadde tenkt og nevne det i innlegget men glemte det vist helt. Jeg synes filmen var mye svakere enn boka (selv om den så klart er veldig slående visuelt), litt fordi jeg ikke fikk tak på omstendigheten rundt på samme måte, mer fokus på diverse ektefeller og tårepressing.
Seriøst. Jeg har ikke tid til å lese denne også. Du må holde opp med disse fristerinne-greiene dine.
Kjenner for øvrig at jeg sikkert burde skrive noe om boksere og surfere og sånt. Snart.
Prøver å begrense fristeriene, en omtale annenhver måned må gå ann. Og, ja, det må du – når man er senere ute enn meg, er man sent ute.
Denne har jeg veldig lyst å lese, hatt lenge, samt se filmen.. Elsker høye fjell og fascineres av fjellklatring. Selv kommer jeg nok aldri på Everest by my self.,.astma og formen så som så, er ikke noe poeng å tenke på det en gang. Men jeg har vært på flere norske topper over 2000 m, men der er det mer luft, da.. Og over 4000 m i Peru, men dit gikk det buss..tungt nok å gå i gatene i Cuzco feks..
Ja, les den – den er såpass medrivende at jeg tipper det vil ta deg fem sekunder. Har sett filmen også, men var ikke like glad i den – selv om den er veldig visuelt fin. Selv er jeg kun fascinert av fjell på avstand, fra sofakroken. Apropos astma, så en tv-serie fra Everest en gang, det var det blant annet en ung danske med astma som insisterte på klatre opp UTEN O2, helt dødsdømt prosjekt, veldig sta fyr, kom så klart ikke opp.
Jepp, shall do, and take the time. % seconds? O:;
Uten =2- det finnes sååå mange menn som overvurderer seg selv der ute, til det hinsidige, jepp.
BTW- hvis du vil lese bok om Fjell (så du skrev det lenger opp), så ha rjeg en bok som heter Bergtatt av geologen Henrik Svendsen. Har ikke elst den enda, men var på bokforedrag med ham den gangen boka var fersk, på Finse fjellitteraturfestival.
http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/07/boken-pa-vent-42-bergtatt.html
Så filmen i går og ble veldig nysgjerrig på å få mer detaljer for det er en veldig spennende historie. I filmen fremstod guidetemet som veldig uproft med manglende oksygenbeholdere og tau som ikke var festet og misforståelse om hvem som skulle hjelpe han texaneren ned osv. Det var også noe uklart dette med hvem som gikk over kl 14, for det virket nesten som det bare var Rob Hall, men det var vel egentlig flere. Han fremstod jo så seriøs og sindig i den filmen, men det kan han jo umulig ha vært når han holdt på med det han gjorde. Hvis man først har regler og folk betaler masse penger for å komme seg “trygt” opp og ned, så bør ihvertfall de reglene opprettholdes på strengeste vis synes egentlig jeg. Så kan man alltids diskutere verdien av å ha nådd toppen med så mye hjelp av guider og når du må bli hentet av helikopter på vei ned (med hjelp fra kone og ambassade).
Den tøffeste i filmen var uten tvil helikopterpiloten! Ellers var ikke filmen så Hollywood som jeg fryktet, men de konene var irriterende, og ikke minst krangelen om barnets navn som la så opp til tåredryppende scener.
JA! Hadde helt glemt nøyaktig hvor forvirrende alt var i filmen, dette med manglende O2-tanker f.eks…svaret finnes i boka. I boka slipper man også fokus på gravide koner etc (herregud, navne-krangelen..), og det er jo greit. Les, les.
(Skjønner ikke hvordan jeg helt glemte å nevne filmen i omtalen…)