St. Anthony, en noe forsinket miniomtale

19 Oct

 

antonyJeg har lest St. Athanasius Life of st. Anthony of Egypt (ca. 360) i forbindelse med Ingalills biografisirkel, hvor månedens tema var alternativer; folk med (relativt ekstreme) alternative livsstiler/interesser, fjellklatrere nay, eremitter yay. Tidenes med omdiskuterte og omformulerte kategori, hva er egentlig alternativt, hva er normalt, hvem bestemmer hvor grensa går, etc etc. Den endelig konklusjonen ble at alt var lov, – så lenge det ikke var medfødt. Man blir alternativer etter eget valg.

Stort sett grunnet mangelen på bedre forslag, og litt fordi jeg vokset opp med en teolog som far, landet jeg på en munkebiografi. Så lenge som jeg kan huske har min far vært over gjennomsnittlig interessert i klosterlivet, – den eneste grunnen til at min far aldri valgte klosterveien selv er mangelen på sangstemme -. Min far slukte bøker om forskjellige munkeordener, og videreformidlet dem som nattahistorier. Klarest i minnet mitt står de såkalte ørkenfedrene; tidlige munker som levde asketiske liv i den egyptiske ørken. Eller, som jeg husker dem; gamle menn i kapper, som spiste sand, drakk kamelblod og uttalte visdomsord. Relativt alternativt; selv innenfor klosterlivets rammer.

Fordi tidsfristen for lesesirkelen nærmet seg, og fordi det å ringe min far å si hei jeg vil lese en ørkenfaderbok, hvilken anbefaler du? vil ledet til tretimers avhandling og uutholdelige forventninger til min nyoppståtte teologiinteresse, valgte jeg rett og slett den korteste boka som var tilgjengelig på kindle. I etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg kanskje burde ha valgt en biografi som ikke var skrevet av en annen munk, knappe fem år etter St. Anthonys død.

Anyhow. St. Anthony, eller Anthony the Great Father of All Monks som han også kalles ble født i år 251 av rike jordeiere, når han var rundt 18 år gammel døde begge foreldrene hans – og Anthony som selv fra barnsben av hadde vært en dedikert kristen, bestemte seg for å gi bort all sitt jordiske gods og plassere lillesøsteren sin i et nonnekloster. Han går så i lære hos en lokal eremitt, men begynner snart å kjede seg – det trenges større utfordringer, de allerede etablerte munkeordenen er for lite hardcore. Anthony stikker følgelig lenger og lenger ut i ørkenen, og bosetter seg på et tidspunkt i en grav, lokalbefolkningen senker brød ned til ham gjennom et hull, på et tidspunkt blir han så dehydrert at han besvimer; de graver ham ut av graven, han våkner og løper rett ned igjen. Folket valfarter til Anthonys holdested, både for å høre ham tale – og med håpe om helbredelse .Ikke akkurat ideelle forhold for stille eremittliv, men Anthony lar seg ikke skremme. Når noen spør ham om ikke menneskemengden plager ham, svarer han bare tørt at han har taklet det samme antallet djevler før. Etter tjue år i ørkenen returnerer han like fult til folket, for å spre det glade budskap  utbygge det gryende klosterlivet i Egypt, men han holder ikke ut lenge – og finner snart en ny krok ubebodd ørken. Biografien, som forøvrig er nesten den eneste kilden vi har om St. Anthonys liv, er skrevet av en annen helgen, nemlig biskop Anthanasius av Alexandria, og handler sort sett om St. Anthonys kamp mot demonene, inkludert ganske detaljerte beskrivelser av hvordan man skal avsløre og bekjempe demoner (be og faste), kurere sykdom (be og faste) og komme nærmere Gud (be og faste). Det blir også, til min store skuffelse, klart at ingen spiser sand (og langt mindre drikker kamelblod), et faktum som kun delvis gjøres opp for når det avsløres at St. Anthony ikke vasket føttene sine etter fylte 34 år (og han ble, som seg hør og bør, 105).

Nor let us think, as we look at the world, that we have renounced anything of much consequence, for the whole earth is very small compared with all the heaven

For ordens skyld må det nevnes at boka faktisk inneholder en del visdomsord, og Anthony fremstår egentlig som en særdeles fin blanding av ydmyk og badass. Sterk i troen og ydmyk ovenfor egne evner (Anthony helbreder ikke ved håndpåleggelse, han ber folk om å dra hjem og  be hardere – også blir de friske, – Guds mirakel, ikke Anthonys).

9 Responses to “St. Anthony, en noe forsinket miniomtale”

  1. Ingalill October 20, 2014 at 10:28 am #

    (Først, før jeg overhode nevner Anthony, for jeg kommer meg ikke helt over faren din og sangstemmen, at hele din eksistens avhenger av at faren din ikke var godkjent sølvgutt. Flaks skal man ha her i livet. Jeg finner det og svært fornøyelig at du leser om ørkenfedre i hemmelighet, det viser jo bare at den strategien han hadde på sengekanten virket. Det er bare å be hardt (og faste hardere) om at også du mangler sangstemme, hvis ikke er fremtiden svært usikker. Advarsel er herved sendt samboeren din.)

    Valg og viljestryke ja. Eller splitter pine?
    Det er beroligende at ikke alle Munker er som The Monk, som falt som et korthus ved første demonmøte. Muligens er ikke ørkendemoner like overbevisende som Mathilda. Jeg finner det oppløftende at alt som skal til her i verden, både når det gjelder helse og velsignelse er å be og faste. Bare jeg får lest ferdig Marshmallowtesten skal dette bli lekelett. Montro om det finnes en app for bønn og sult?

    Svært lærerrikt og underholdende Haruhi
    , og du har selvfølgelig helt rett, kategorier som ingen skjønner seg på
    , gir kreative og mer spennende bokvalg.

    • Haruhi October 20, 2014 at 9:17 pm #

      Sangstemmen min er helt forferdelig, og fasteevnene mine ennå verre. Heldigvis (?). Ja, min eksistens er nesten på mirakelnivå: en mor som er mann, og en far som skulle vært munk.

      Splitter pine er en alternativ tolkning, innser det. Ingen av de virkelige kule munkene/nonnene ville ha unngått skjermet avdelingen og piller i dagens Norge. Noen av demonene materialiserte seg kun i form av bugnende sølvtallerkener midt i ørkenen; – mens andre hadde både bryster og overtalelsesevner på Mathildanivå. Athony > Ambrosio.

  2. Artemisia October 20, 2014 at 12:17 pm #

    Så mye sært folk finner på, eremitt i ørken, regner med det var ekstremt varmt også. Og hvordan så de føttene ut til slutt?
    Å gå i munkekloster og vie seg til Gud og bønn er det jo ganske mange som gjør, men dette er jo ekstremt.. Så sterk og lidenskaplig i troen er han nok denne Anthony. Artig å lese.:)

    • Haruhi October 20, 2014 at 9:19 pm #

      Føttene ble jeg også nysgjerrig på – har sett føtter som ikke har blitt vasket på 8 måneder – og det var ille nok. Det beste er likevel hvordan manglende fot (og kroppsvask) helt naturlig hylles som en dyd..

      • artemisia October 21, 2014 at 8:23 pm #

        Ja, ikke sant.. merkelige dyder..

  3. Pia October 21, 2014 at 9:25 pm #

    Haha, jeg tror jeg liker familien din! Og St. Anthony! Og enn så kjedelig denne boka hørtes ut, fikk jeg faktisk litt lyst til å lese den …
    Det var en komplisert kategori, og jeg skulle nok ønsket jeg hadde snakket mer med både deg og Artemesia først, for da hadde jeg kanskje bestått denne runden også … (selv om IngaLill forsiktig innrømmer at hun ikke er så diktatorisk streng som hun fremstår, og egentlig ikke har disket noen!)
    ha en glad dag🙂

    • Haruhi October 22, 2014 at 6:57 pm #

      En komplisert men også veldig artig kategori. Jeg var superskeptisk i utgangspunktet, men er glad jeg hang med meg – dette er ikke en bok jeg kommer til å glemme, selv om den var gammel og grå.

      Ha en kveld videre🙂

  4. Lindis October 27, 2014 at 4:51 pm #

    Hei! En utrolig fin blogg du har! Ryddig, morsom og koselig lesing! Kommer helt sikkert til å plukke opp noen lesetips her fra deg!

    • Haruhi October 27, 2014 at 6:12 pm #

      Hei du! Så hyggelig å høre, tusen takk.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: