This time for Africa

3 Nov

Et av årets lesemål var å lese 6 afrikanske bøker (og selv om jeg aldri skrev det hadde jeg intensjoner om å lese seks bøker fra det svarte Afrika: En natt drømte jeg at jeg var på jobbintervju for Leger Uten Grenser, og at de avslutningsvis spurte hva min afrikanske favorittbok var, og jeg svarte Out Of Africa eller kanskje Alexandra Fullers Cocktail Hour Under the Tree of Forgetfulness, hvorpå jeg kjølig, men høflig, fikk beskjed om at jeg ikke var den de lette etter for øyeblikket). Jeg ligger foreløpig på 4/6, året går mot slutten og kommer aldri til å oppnå 6/6. Jeg benytter derfor anledningen til et samleinnlegg.

 

Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie (2013)

51L3ktA41ZL

I Americanah følger vi Ifemelu fra oppveksten i Nigeria til studietiden og voksenlivet i USA og tilbake igjen til Nigeria. Underveis i boka får vi også en del kapitler fra Obinze, Ifemelus tapte collegekjærste; han som ble i Nsukka når hun fløy til statene, på den andre siden av verden: men aldri glemt. Dette er en klassisk fortelling om rase, kulturforskjeller, håp/drømmer/realitet.  Noen ganger føler jeg at fire av fem afrikanske bøker er støpt i akkurat denne formen, Afrika/USA/Afrika. Andre ganger tenker jeg at jeg bare er for dårlig til å lete. Jeg er i utgangspunktet glad i Adichie, selv om jeg noen ganger føler  at det blir litt for mye romantisk kjærlighet. Jeg har flere ganger sett Americanah beskrevet som hennes sterkeste, – og hadde store forhåpninger(selv om kjærlighetshistorien hørtes farlig klissete ut). Jeg ble skuffet, og er faktisk usikker på om jeg i det hele tatt hadde fullført boka hvis det ikke var fordi jeg hørte lydbokversjonen, helt fantastisk innlest av Adjoa Andoh.

På goodreads så jeg boka beskrevet som en rekke essays om rase, forkledd som en roman – og jeg kunne ikke vært mer enig. Hele historien, og alle karakterene bortsett fra Ifemelu selv – føles som et rent rammeverk for observasjoner om rase og kultur. Middagsselskap etter middagsselskap, hvor Ifemelu sier sannheten om rasisme i USA og ingen hører etter. Endeløse bipersoner med egne standpunkt og historier; livløse illustrasjoner og sparingspartnenere for Ifemelu og hennes sannhetessverd.  Jeg blir sliten. Og jeg blir trist. For det er så mye her som er bra, som kunne ha fungert så godt – hvis forfatterens agenda hadde blitt tonet ned. Boka starter godt, og når vi følger Ifemelu gjennom den første tiden i USA skildres noen helt hjerteskjærende scener. I tillegg er Adichie, så klart, veldig god på rase. Hun skildrer hverdagsrasismen i USA med presisjon og skarphet, – på sitt beste  er boka uendelig morsomme, – og uendelig sår. Det er en viktig bok, som setter fingeren hardt og presist på mange problemer i dagens USA. Og jeg hadde elsket å lese en non-fiction utgave. Virkelig. Når blir jeg bare irritert. Og, kanskje ubegrunnet, får jeg følelsen av at Adichie egentlig ville ha skrevet en essaysamling, eller kanskje sine egne memoarer – men, at hun velger å pakke det inn i romanform (med medfølgende star crossed lovers!) fordi hun vet hva som selger.

Andre har likt den bedre: Monika, Rose-Marie, Randi og (forsåvidt) Linn

 

We Need New Names – NoViolet Bulawayo (2013)

15852479

We Need New Names  er forfatterens debut og ble shortlistet for Bookerprisen i 2013. Den er støpt i noe av den samme formen som blandt annet Americanah, men har et større fokus på den afrikanske delen. I del en av boka blir vi kjent med 10 år gamle Darling som vokser opp i en shantytown i Zimbabwe. Vi følger Darling og vennegjengen i deres hverdag, og får høre en rekke historier; ungene går på Guava-slang i den hvite forstaden, er med på frelsespregede gudstjenester på fjelltopper, forøker å utføre en abort på deres 11 år gamle venninne, samler seg rundt en AIDS-syk fars seng og er vitne til et opprør. Barneperspektivet gjør at det som ellers kunne ha blitt en endesløs lidelsessorgie blir akkurat passe friskt; uten at det mister noe av styrken i budskapet. Til tider får jeg en følelse av at forfatteren har en liste over afrikanske problem hun vil belyse, – og jeg ser for meg at hun sjekker av punkt for punkt mens Darling beveger seg gjennom historien. Ellers har jeg ingenting og utsett på del en: jeg elsker det. I del to følger vi Darling når hun flytter til USA som tenåring. Boka mister mye av gnisten: vi har hørt det før, og vi har hørt det bedre. Det drar ned helhetsopplevelsen av boka, – men gir meg like fult håp for Bulawayos forfatterskap.

Andre har sagt det bedre: Clementine, Linn, Monika  og Elida

 

Arrow of God – Chinua Achebe (1964) 

7698504

Chinua Achebe er en av disse forfatteren jeg har akseptert at er å store, at jeg aldri riktig kommer til å forstå dem. Noe som dessverre betyr at uansett hva jeg leser av mannen, føler meg forpliktet til å genierklære. Selv om jeg til dels kjeder meg, og/eller ikke husker særlig mye av handlingen etter endt lesning. En gang i tiden leste jeg Things Fall Apart og jeg husker bare dette ene; den var sykt godt. Handling, budskap, innhold? Nei. Arrow of God leste jeg ut i midten av april, og jeg kjenner at det samme er i ferd med å skje. Jeg ser at jeg ga den fire stjerner på goodreads, men klarer ikke helt å huske hvorfor. Vi befinner oss i 1920tallets iboland, i skjæringspunktet mellom nytt og gammelt. Hovedpersonen er den gamle ypperstepresten Ezeulu, en av de siste av sitt slag. En stor mann som fortviler når han ser sitt folk trekkes inn i kristendommen, og de hvites makt. Selv om boka er langt fra handlingsløs, fremstår den, i hvert fall for meg – mest som et tidsbilde. Beskrivelser av hverdagsliv og religion i en utdøende kultur.  Jeg innser at det er helt urimelig av meg å legge skylden for egen teflonhjerne på forfatteren, men tar meg selv i å undre over om grunnen til gullfisktendensene – er at settingen i boka er så fremmed for meg, mangelen på knagger gjør at den glir bort.  Eventuelt må jeg innse at jeg ikke husker stort fra resten av bøkene jeg leste i april heller.

Ingen (jeg vet om)  har sagt noe.

 

(Nr. 4 Alexandra Fullers Scribbling the Cat har jeg allerede sagt tre ord om)

 

7 Responses to “This time for Africa”

  1. ellikken November 4, 2014 at 9:46 am #

    Du er stadig vekk litt sånn der heltinne. Du leser slike bøker som jeg skulle ønske jeg leste, så får jeg heller et pluss i margen for å være mer Skram-belest enn deg.

    • Haruhi November 4, 2014 at 6:09 pm #

      Tror vi må være hverandres heltinner altså. Du med Skram, Undset og Márquez. Jeg med disse litt søkte bøkene, som ikke alltid er verdt tiden de tar – men er gøy uansett.

      • ellikken November 5, 2014 at 8:55 am #

        Å ja! Marquez! Jeg gir meg selv litt stjerne i margen der, assa. – Men siden du har fått relevante og saklige tilbakemeldinger fra andre (herrefreeeeeeeeeeed så Afrika-beleste alle er!) trekker jeg meg stille og rolig vekk i skam.

        (For øvrig har jeg lest Blixen. EOS. Blir mao definitivt ikke noe Leger uten grenser-jobb på meg)

  2. labben November 4, 2014 at 4:48 pm #

    Jeg har lovet Ingalill å lese En Halv Gul Sol selv om jeg egentlig ikke følte noe behov for å lese mer av Adichie etter å ha lest Dyprød Hibiskus. Hvis ikke jeg husker helt feil var problemet mitt med henne at det ble mye tell og lite show, jeg synes rett og slett ikke at hun skrev så godt, selv om historien var interessant.

    Bulawayo kommer jeg neppe til å lese mer av, jeg var ikke spesielt begeistret for We Need New Names og synes den var den svakeste fra fjorårets shortlist av de jeg leste. Hun glimtet til innimellom, men barnestemmen irriterte meg, jeg synes ikke det funket. Nøyaktig hvorfor husker jeg ikke lenger. Du er ikke den eneste med gullfiskhukommelse.

    Achebe derimot, han skammer jeg meg fremdeles over at jeg ikke har lest, og Things Fall Apart har stått klar i bokhyllen lenge. Jeg har virkelig ikke vært flink til å lese fra eksotiske land i år, bør ha et stort mål om det til neste år.

    Hva synes du om Blood River forresten? Når jeg så at du leste den på Goodreads ble jeg veldig nysgjerrig på den og så at noen hadde sammenlignet den med The Lost City of Z som jeg elsket.

    • Haruhi November 4, 2014 at 6:17 pm #

      En halv gul sol er klart hennes beste. Det er en god stund siden jeg leste den, men jeg likte den ganske godt. Husker ingenting om forholdet mellom show/tell, men husker at jeg syntes hun var litt for rund i kantene; litt for opptatt av kjærlighetshistorier og dramalama, – humanitære kriser pakket inn i såpeopera/chick-lit.

      Jeg husker at du mislikte Bulawayo; og at jeg var sykt skeptisk i utgangspunktet selv – noe som sikkert i sin tur bidro til at jeg ble så glad i den. Og, ja, vær så snill og les Achebe; og fortell meg hva jeg skal synes.

      Har ikke kommet så langt i Blood River ennå, men er en smule skeptisk. Er jo sykt glad i det hvite afrika (nytt og gammelt) og reiseskildringer. Også har jeg en svakhet for mannlige halvgamle, halvslitne, hvite krigsreportere. Men foreløpig fremstår Butcher som hakket for politisk korrekt for min smak – det blir litt dvaskt. Samtidig er han også litt for pompøs..vet ikke helt hvor jeg skal plasser ham. The Lost City of Z husker jeg at du omtalte! Den burde jeg forsøke meg på.

  3. Ingalill November 4, 2014 at 5:36 pm #

    Helt enig med det ang. Americanah. Den var fryktelig lang, kjærlighetshistorien kunne vært luket, eller ihvertfall forkortet og, for egen regning – bloggpostene var best, og hadde det vært opp til meg hadde det vært kun bloggposter – med påfølgende diskusjoner. – som kanskje er akkurat det samme som du sier – når du ville ha sakprosa. Når det klaffer skriver hun fantastisk – og Andoh holder det hele sammen.
    Jeg er fremdeles på mission – høre – alt hun har lest inn.

    Labben: Solboka er selvfølgelig fremdeles et must.
    (jeg er nå halveis i løftet mitt om å lese trebok, som vil si at jeg har lest Fowler, dessuten skal jeg også lese Burial Rites. Sticking strengt to the bargain.

    Achebe og New Names har jeg ikke lest, dvs jeg har lest Things Fall Apart, som jeg, som dere andre, likte godt, uten å huske en ting. (Voldtekt?)

    • Haruhi November 4, 2014 at 6:23 pm #

      Ja, bloggpostene var jo fantastiske! Jeg er også på Andoh-misjon, hun er den eneste innleseren jeg har hørt som har fiksa afrikanske aksenter – uten at det blir uhørlig. Hvis jeg går tilbake og editerer reglene (slik at bøker hvor handlingen foregår i Afrika også er godkjent) kan jeg snike inn Ghana Must Go som et afrikakryss.

      Achebe ja. Forsøker å huske, – og kommer på dette ene: forvisning.
      Kanskje voldtekten var årsaken?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: