Jenny/ kunsten å beskrive kjærlighet/ en smakebit

I forbindelse med Bjørgs bokhyllelesning, har jeg lest Sigrid Undsets Jenny (1911). Tidligere har jeg bare lest Kristin Lavransdatter av Undset – og den var så god at jeg nesten ikke turte å lese noe mer av henne, fallhøyde og forventninger har ødelagt mange gode leseropplevelser. Bokhyllelesningen ble sparket bak jeg trengte. Heldigvis.  Som så ofte etter å ha møt stor litteratur sitter jeg igjen uten formuleringsevne. Det er, for meg, så opplagt at dette er avsindig bra – at det blir helt fjernt for meg å skulle definere hvordan eller hvorfor. Dette blir derfor mer en litt fomlende kjærlighetserklæring enn en faktisk omtale. Consider yourself warned. 

Jenny var Undsets store gjennombrudd, og den vakte både misnøye og begeistring når den kom ut. Drøye 100 år senere er boka og temaene den tar opp fremdeles relevante. Og om de så ikke hadde vært det; hadde det faen meg vært verdt det bare på grunn av språket. Historien starter i datidens Roma, kunsten og kjærlighetens by, det er vår og livet er godt og vi følger vår heltinne Jenny Winge gjennom hennes gryende kjærlighet til den unge Helge Gram. Videre tar historien oss tilbake til Norge, til hverdag og virkelighet. Forholdet til Helge tar slutt, og Jenny innleder et kortvarig men skjebnesvangert forhold til han som skulle ha vært hennes svigerfar. Det er mørkt og det er realistisk. Jenny er sta og stolt mens også usikker og sår. Som i tidligere møter med Undsets persongalleri klarer jeg ikke helt for å bestemme meg for om jeg liker henne eller ikke – hun fremstår ikke som en karakter jeg kategorisk kan velge å like/ ikke like, men som et fullstendig menneske. Denne evnen Undset har til å skildre slik at jeg virkelig tror, evnen til å forflytte leseren helt og holdent, om det så er til norsk middelalder eller et blomstrende Roma er noe av det som imponerer meg mest i bøkene hennes.  Spesielt synes jeg Undset overgår de fleste når det kommer til å fange kjærligheten på papiret, slik den er i det virkelig liv, bare klarere. Ikke så hverdagslig og traust at det ikke er verdt å lese om – men heller ikke av Anna Karenina proposjoner, det blir aldri for mye – alltid troverdig.  Denne dybden, og evnen til å elske og bli elsket, som vi alle har i oss – disse forholdene vi roter oss bort i, valgene vi tar, det er jo slik det er. 

Hvorfor skulle ikke kjærligheten kunne komme slik – langsomt, som en varme, som steg fra dag til dag og gav seg til å tine og lune – . Fordi om hun før hadde trodd den kom som et uvær, som i ett skapte henne om til et menneske hun selv ikke kjente – som hennes gamle vilje ingen makt hadde over

Jeg tror det jeg finner mest fasinerende med Jenny er hvordan er så realistisk og spot on, og samtidig er så himmla poetisk og gir meg lyst til å dra til Roma nå, med en gang, leve livet, oppleve våren, være ung, være elsket –

Å, det var jo kommet så langsomt og umerkelig – som våren her. Like jevnt og sikkert – ingen brå overgang. Ingen kalde og stormfulle dager, som gjorde hjertet vilt av lengsel etter sol og overflommende lys og fortærende hete. Ingen av de uhyggelige klare, endeløse, fortærende vårkveldene der hjemme. Når soldagen var forbi, så falt natten så rolig og jevnt – kulden kom i følge med mørket og lokket bare til trygg og rolig søvn mellom de varme, blanke dager – hver dag litt varmere enn den forrige, hver dag med litt flere blomster over kampanjen, som ikke var grønnere enn i går – og allikevel så meget grønnere, og bløtere enn for en uke siden.

Sukk. Mørkt og lyst, hånd i hånd. Forøvrig har andre allerede sagt alt det jeg ikke klarer å si og vel så det: Karin, Rose-Marie, Nora, Ellikken, Elida.