Tro mot leseårets faste sykluser, står jeg midt i januar uten å oppsummert forrige års statistikk, og følgelig uten evne til å sette mål for det nye. Mens jeg venter på at statistikken skal telle seg selv, og resten av lesemålene åpenbare seg; har jeg klart å lande på et mål, – nemlig å lese 12/15/25/50 bøker fra egen hylle. Pr. dags dato har jeg knappe 23% (70 bøker) uleste* titler i egen hylle. På ingen måte horribelt, men ille nok til at det vil utgjøre en økonomisk gevinst å gjøre et innhogg. I den forbindelser har jeg valgt å slenge meg med på årets Bokhyllelesing hos Hedda/ Bjørg. Kategorien i første runde er “bøker med grønne omslag”, og det var frustrerende nok den kategorien jeg hadde flest alternativer i – men valgt falt til slutt på Rainbow Rowells Fangirl, litt fordi den er så gjennomført grønn – men mest fordi den oser lettlest feelgood (problemet med den strategien er så klart at jo lettere en bok er å lese, jo vanskeligere er det å si noe om den: jeg beklager herved mangelen på fylde, og minner i samme slengen leseren om at jeg stort sett skriver samleinnlegg med tre linjer pr. bok).
![IMG_20150106_110206[1]](https://bokboble.files.wordpress.com/2015/01/img_20150106_1102061.jpg)
I Fangirl møter vi tvillingsøstrene Cath og Wren, som så langt i livet har gjort alt sammen og funnet mye styrke i sin felles kjærlighet til Harry Potter Simon Snow, de tapetserer veggen med helten sin, og skriver gayfanfic til krampa tar dem. Fantasiens verden hjelper dem gjennom mange tunge stunder i oppveksten: med en mor som forlater dem i ung alder og en bipolar far som står igjen som eneforsørger. Når fortellingen begynner har de nettopp startet på college og skal for første gang bo hver på seg – på samme campus, men forskjellige rom. Mens Wren tilsynelatende glir rett inn i guttegalskap og høye hæler, sliter Cath med å tilpasse seg og tilbringer dagene låst inn på rommet sitt (hvor hun såklart, på mystisk vis, – klarer å dumpe borti drømmeprinsen). Cath er akkurat passe sosialt utilpass og nerdete til å bli den perfekte bokheltinne, og sekstenårige Haruhi ville tisset på seg av glede av hele konseptet**. Tjuefireårige Haruhi derimot, foretrekker kjærligheten sin hakket mer tragisk (togskinner, takk), eller i en birolle godt gjemt bak alle dragene/hverdagsproblemene. Fangirl gjør meg trist på vegne av all ungdomsbøkene jeg ikke leste når jeg var tenåring. Og all fanficen jeg aldri utforsket, fordi jeg var for old school (jeg leste utelukkende Ginny/Harry og Lilly/James). Jeg noterer meg Rainbow Rowell som et godt botemiddel mot lesetørke, – og ser gjerne alle eventuelle filmatiseringer.
* men lesbare – jeg har eliminerte bøker jeg eier av utelukkende dekorative grunner, og bøker jeg har arvet fra div. filleonklers loft.
** borsett fra at sekstenårige Haruhi, mye i likhet med Cath, nektet å lese dragefrie bøker
BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN 
Jeg ser denne overalt på tumblr, jeg liker omslaget, og elsker tittelen. Er det gode dårlige grunner til å putte den på (den allerede altfor lange) leselista mi? Kanskje? (Ja)
Nå føler jeg meg for øvrig ganske eksperimentell – jeg leste massemasse Harry/Draco og Fleur/Hermione (og av og til Ron/Snape…). Slashfic er uansett verdens beste oppfinnelse, spesielt femslash (de tidlige tenårene mine hadde vært langt mer frustrerende uten Buffy/Faith).
Mange gode (dårlige) grunner til å lese denne altså. Mer enn noe annet er den DIGG. Hvis man kunne gitt både hjerter og stjerner på goodreads, så hadde denne fått tre stjerner og minst fire hjerter.
Jeg var, i mine tidlige tenår, så kjedelig at jeg ikke fortjente å ha internettilgang.
Denne bokmeldinga appellerte veldig til min indre fjortis. I så stor grad at eg måtte klikke heim lydboka. Takk for fin bokmelding! 🙂
Tror denne er prefekt som lydbok, hadde egentlig tenkt å høre den selv: men den var ikke tilgjengelig på audible sist jeg sjekket.
Nei, så rart. Hugsar ikkje kor eg kjøpte den, men fann den i alle fall… Og den er produsert av Audible? Snålt. Den egna seg godt som lydbok. Eg vart ikkje heilt frelst, det var så mange moment som ikkje vart tatt opp ordentlig (manisk far, fråverande mor, etc- alt dette er jo ting som er så interessant at det burde fått litt meir plass). Det narrative eg-et skriv sterkt, og skiftet mellom forteljarar/bokutsnitt fungerte veldig godt på lydbok.
Jeg tenkte på boka som en kjærlighetshistorie (nesten som en romantisk film), i så stor grad at jeg syntes det var helt ok at disse andre problemene havnet i bakgrunnen – de var bare med for å krydre Cath og gi henne mer dybde.
Aubible har en tendens til å ta bøker inn og ut av sortimentet (eller, i hvertfall av den delen av sortimentet som er tilgjengelig i Norge)
Min indre fjortis er så godt gjemt at jeg ikke kommer til å lese denne, selv om jeg mistet all selvkontroll, tidsbegrep og kritisk sans etter å ha lest Elanor&Park. Jeg er tydligen forsvarsløs mot enkelte ungdomsbøker, og kommer derfor ikke til å lese denne.
Hvis jeg sier det engang til kan det hende jeg til og med tror det selv.
– jeg kommer selvfølgelig IKKE til å lese denne.
But of course not,
og jeg kommer ikke til å lese Elanor+Park heller.
Hvor får du alle disse grønne bøkene fra? Med unntak av et par Wodehouse-eksemplarer, ser jeg knapt en eneste grønn bok i hyllen. Fargerasist er jeg visst! Men jeg gjør opp for det med mine fine rim.
Bokhyllelesing er et annet av de målene jeg egentlig går å gnager på, men som jeg prøver iherdig å ignorere. Vi får se hvordan det går utover året.
Når jeg teller på nytt har jeg egentlig ikke så mange uleste grønne jeg heller, seks stykker. Så, at grønt er kategorien jeg stiller sterkest i sier heller noe om hvor svakt jeg still ifht. nobelprisvinnere, russere etc. Blir faktisk mer og mer usikker på hva jeg faktisk har fylt hyllene mine med..