Cixi, en noe forsinket og oppstykket omtale

Jeg har lest Jung Changs Empress Dowager Cixi; The Concubine Who Launched Modern China (2013) i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Månedens tema er politikere og den godeste enkekeiserinne sklir rett inn (og all bes ignorere det faktum at jeg startet på Cixi i Januar, for å bli ferdig til februarrunden hvor temaet var kongelige). Jeg lest de 250 første sidene i februar og de resterende 120 i starten av juli, – husker lite, og har ennå mindre å si. Same procedure as every year. Enkekeiserinne Cixi satt ved makten i Kina i 47 år, stort sett bak kulissene – på vegen av sin sønn, og senere sin adoptivsønn. Hun var hersker i en turbulent tid, vesten stod på dørstokken og fremskrittets vinder blåste; skulle Kina la seg påvirke av vesten, eller forholde seg lukket? Ettertiden har stort sett beskrevet Cixi som despotisk, reformfiendtlig og i stor grad ansett henne som ene-ansvarlig for Qing-dynastiets fall. I denne biografien forsøker Jung Chang og nyansere dette bildet. Endringene ville ha kommet uansett, Qing-dynastiet ville uansett falt, og Cixi gjorde sitt beste i turbulent tid. Mye av svartmalingen som har klebret seg til Cixi, skyldes andres feiltrinn. Og offentligheten har aldri vært særlig glad i sterke, ledende kvinner. Boka tar, relativt detaljert, for seg hele Cixis politiske karrière, med islett av det lille man vet om hennes personlig liv (opera, små hunder, fine hager, photoshoppede portretter).

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i Jung Chang, og trykket i de tidligere tenår Ville Svaner (1991) usedvanlig tett til brystet. Sverget å lese alt damen produserte og skrev utallige særemner og skoleoppgaver om kulturrevolusjonen. Senere leste jeg også Maobiografien hennes (Mao: Den ukjente historien (2005)). 832 kompakte sider, og alt jeg satt igjen med var en vag følelse av at tittelen var misvisende: hva var ukjent, Mao var en førsteklasses drittsekk og massemorder og Hitler kunne ta seg en bolle.  Intet nytt under solen. Ellers husker jeg bare det faktum at Mao var kronisk obstipert, – og hver gang det kommer en skikkelig obstipert pasient på jobben tenker jeg fremdeles på Mao, – og på hvor mye bedre betalt jeg får for å tømme tarmer, enn det tjenerne hans gjorde. Senere leser jeg i Ruth Lillegravens Store stygge dikt at Mao hadde ALS, og jeg lurer på om det er sant – og om det i så fall stod i Maobiografien, og hvordan jeg klarte å gå glipp av det, og hvis det ikke stod – hvorfor?  Cixi dødde av gammel alder, og jeg klarer ikke en gang å huske om det stod  noe om avføringsvanene hennes (selv om det sikkert gjorde det).

Chang er like kategorisk pro Cixi som hun er anti Mao, og samtidig som det bidrar til å gjøre bøkene mindre nyanserte, klarer jeg ikke helt å irritere meg over det: hvem kan dømme henne? Hun vokste tross alt opp i folkerepublikken Kina, i Maos skygge – det ville vært merkelig hvis bøkene hennes ikke bar preg av det. Hadde jeg ønsket meg nøytralitet, hadde jeg valgt en annen forfatter. Men jeg må innrømme at jeg fant det lettere, mer naturlig, å forholde meg til Maohatet enn Cixikjærligheten, selv før jeg leste boka ville det aldri falt meg inn å se etter forsonende sider ved Mao. Cixi på den andre siden, har jeg aldri hørt om – og hvis det ikke var for alle gangene Chang selv nevner svartmalingen, hadde jeg ikke vist om den. Det aner meg at boka har mer slagkraft på hjemmebane, – eller for folk som har større kjennskap til Kinas historie i utgangspunktet. Det legges aldri direkte skjul på Cixis mangler, og hennes despotiske tendenser. Når Cixi stjeler fra statskassen for å gjenoppbygge en hage/tempel/ting unnskyldes det – hun gjorde det bare ut fordi hun elsker skjønnheten så høyt, og i det store bildet er summene små, alle andre gjør det også. Når Cixi får sin sønns yndlingskonkubine kastet i en brønn, nevnes det kun kort – og også denne gangen, hun hadde ikke noe annet valg. Det er helt tydelig at forfatteren vil at leseren skal føle sympati med Cixi. Noen ganger føler jeg nesten at Chang gjør Cixi en bjørnetjeneste, enkekeiserinnen kan forsvare seg selv, og trenger ingen hjelp. For hun fremstår  i hvert fall som usedvanlig intelligent og politisk begavet. Bare det at hun beholdt makten så lenge som hun gjorde, i datidens Kina, som kvinne, er imponerende nok.

Selv om boka har sine mangler er jeg glad jeg leste den, – den gir et fint innblikk i en historisk periode, og Cixi fremstår som en hersker som er verdig en bok. Men jeg må nok innrømme at jeg liker Chang best når hun befinner seg i landskap hvor det er mer riktig å skrive med følelsene på utsiden av brystet, som i fantastiske Ville Svaner hvor hun skriver om sin egen familiehistorie.  Les denne hvis du genuint er interessert i kinesisk historie, og les så en annen Cixi-biografi etterpå. Hvis ikke kan du godt stå over.