Fool me once shame on you, fool me twice shame on me

1 Oct

colourlesstazaki-coverJeg har lest Haruki Murakamis nyeste, Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage (2013). Stort sett av overfladiske grunner (den engelske hardback versjonen er helt sykt lekker, det følger med klistremerker, den gir asiakryss og handlingen foregår i Tokyo (♥)), og i grunn mot bedre viten. Når jeg tenker tilbake er jeg usikker på om jeg noensinne trodde jeg kom til å like boka, – eller om jeg bare leste den på grunn av den gleden det noen ganger gir å mislike bøker “alle andre” elsker. I bedre øyeblikk tenker jeg at jeg plukket opp Colorless i et bevist forsøk på å, en gang for alle, avklare mitt eget forhold til Murakami.

En gang i tiden elsket jeg Murakami. Jeg var nitten år gammel og trodde jeg hadde funnet forfatteren i mitt liv. Jeg elsket Murakami fordi jeg elsket Japan og all things japanese, fordi jeg var storkonsument av anime og fordi folk hvisket nobelpris i hjørnene. Jeg hamstret, leste og vekslet mellom å late som jeg forstod alt – og hardnakket hevde at man ikke trengte å forstå, alt handlet om atmosfære og følelser – og uansett, jeg ante jo at det var noe mer der,alt det abstrakte hang helt sikkert sammen og ga en dypere mening. Etterhvert kom tvilen, etter å ha fullført The WindUp Bird Chronicle  uten ha forstått noe særlig, – og deretter Kafka on the Shore (som jeg jo forstod mer av, men fremdeles ikke riktig fikk taket på). Jeg begynte å tro det var meg det var noe galt med, alle fortalte meg at bøkene var fantastiske, og det var jo tidvis godt, magisk, flytende, forvirrende – men på samme tid: tomt. Når jeg innimellom fikk tak på dette noe var det skremmende likt budskapet i den ene Paulo Coelho boka jeg hadde lest. En snikende følelse av å ha blitt lurt. I starten av 2013 leste Lines lesesirkel  Kafka på stranden, og blant annet Elisabeth satte fingeren på alt som hadde irritert meg, – og jeg bestemte meg for å legge mannen fra meg for godt.

Helt til jeg en høstdag i 2014, etter å ha blitt urettmessig beskyldt for nasking i dagligvarebutikken, gikk rett inn på senterets bokhandel, og plukket opp den peneste boka jeg fant. Og faen meg leste den. Hensikten med dette innlegget må derfor sies å primært være å unngå å gjøre den samme feilen et år fram i tid. Note to future self: du er så over Murakami.

Coloroless starter med at Tsukuru Tazaki mottar en telefon fra en av sine nærmeste venner, som kort forteller at han, og de tre andre som utgjør en sammenknyttet vennegjeng, ikke ønsker noe mer kontakt med Tsukuru. De vil verken se, snakke eller høre noe fra Tsukuru igjen. Noensinne. Ingen forklaring oppgis. For Tsukuru kommer dette helt ut av det blå. Selv om han har flyttet til Tokyo for å starte på college mens resten av vennegjengen; to jenter og to gutter, som alle har etternavn som inneholder farger, (rødt, blått, hvit, svart) har blitt igjen i hjembyen – har forholdt deres forsatt å være svært nært og varmt. Tsukuru synker ned i en depresjon, og kommer etterhvert til å se på seg selv som en fargeløs og tom person. Han holder seg flytende gjennom studiehverdagen, uten venner eller andre interesser enn studiene (, – eller målet med studiene, han går ingeniørlinje for å kunne jobbe med utformingen og byggingen av togstasjoner, hans store pasjon). Når boka starter har Tsukuru blitt 36 år gammel og dater den to år eldre Sara, som oppmuntrer ham til å oppsøke sine tidligere venner – for å finne ut hva som virkelige skjedde den gangen.

Til Murakami og være er det lite magi i Colorless Tsukuru Tazaki, det er mer Norwegian Wood enn WindUp Bird ChronicleDet som finnes av magiske elementer/andre dimensjoner, forekommer i drømmer eller muntlige fortellinger; det antydes, så klart, at grensene mellom drøm og virkelighet er tynnere enn de normalt antas å være – uten at noen av personene i boka synes at dette er spesielt merkelig. Det er også en tendens til at faktiske handlinger og hendelser antar at preg av å være mer drøm/symbolikk enn virkelighet. Igjen, uten at dette ser ut til å plaget bokas innbyggere nevneverdig. Og det her det begynner å skurre for meg. Jeg har ingen problemer med magisk realisme, og det er vel i grunn de magiske aspektene i Murkamis univers som har gjort at jeg har holdt fast ved ham så lenge. Jeg er himla enkel å forføre via alternative universer og flyvende griser, med gang en annen verden/dimensjon trer inn i en bok har jeg en tendens til å lukke øynene, ignorere alt jeg ikke forstår (og evnetulle plotsvakheter eller eller rene logikkbrister) og bare nyte. Og selv når jeg ikke direkte nyter, og kun forvirres (hei, WindUp Bird Chronicle) kommer jeg som regel lykkelig og tilgivende ut på den andre siden. Hadde jeg bare tatt meg tid til å forstå symbolikken i dette universet, så ville alt ha blitt krystallklart. Minuspoeng til meg selv, plusspoeng til forfatteren.

I Colorless tar det aldri riktig av, men hendelser som skjer i den virkelige verden får ikke de konsekvensene de burde få, politiet etterforsker ikke mord skikkelig, og når Tsukuru oppdagere at enkelte av drømmene han har hatt kanskje ha foregått i virkeligheten – blir han ikke på langt nær nok stressa. Urealistiske fortellinger fortelles helt plutselig, uten verken for eller etterspill – eller innvirkning på handlinga. Hele persongalleriet fremstår i grunn som unaturlige laidback og følelsesløse. En ufo kunne ha ødelagt Tsukurs yndlingsstasjon, alle ungdomsvennene hans og Sara med  på kjøpet uten at han ville ha hevet et øyenbryn, – han ville bare ha konkludert med at det som måtte skje måtte skje, og funnet seg en ny togstasjon. Jeg innser at mye av det som plager meg med denne boka, og Murkamai generelt sett, kan skyldes det faktum at den er japansk, – denne kalde høfligheten, mangelen på synlig følelser i samtaler, skjulte meninger i abstrakte historier. Jeg innser også at denne stillferdigheten er ment å gjenspeile Tsukurus karakter, men det hindrer meg dessverre ikke i å bli irritert.

Hel til sist, to fun facts.

  • Den andre engelske (amerikanske?) hardback versjonen av Colorless har en oversikt over Metrolinjene i Tokyo på forsiden under smussomslaget, – og er faktisk ennå finnere enn den prikkete utgaven min. Og tar i tillegg mindre plass i hylla.
  • En av de medfølgende klistremerkene er en Marlboro røykpakke og noe jeg antar er en ølboks av et japansk merke. Dårlig forsøk på skjult reklame?

4 Responses to “Fool me once shame on you, fool me twice shame on me”

  1. Ingalill October 2, 2014 at 9:09 am #

    Perfekt timet. For sitter ikke jeg her på gjerdet og vurderer opp og ned om jeg skal gi godeste Haruki en ny sjanse, til tross for vårt betente og ambivalente forhold. Etter å ha lest anmeldelsen snur jeg ryggen til med lett samvittighet. Jeg får bare ikke mannen til, har slitt med de samme skammen som deg, og har nå nådd et innsiktspunkt der jeg innser at jeg rett og slett er rasende på han for den følelsen av utilstrekkelighet han alltid har gitt meg.

    En følelse jeg aldri har greid å jage vekk selv om jeg avslørte han for flere år siden.
    : Han velger seg en sang – og fyller følelesen den gir med ord. Finner du sangen bak boka blir alt platt og innlysende -)

    Etter litt snoking på leselista di ser jeg også har du er igang med Americanah
    , hva synes du – hvordan leser hun. Jeg har lastet ned, må bare gjøre meg ferdig med Renberg først.

    • Haruhi October 4, 2014 at 10:06 am #

      Da anser jeg årets gode gjerning som utført. Det gjør godt å se flere som er oppgitte og irriterte. Sangteorien er forøvrig den beste jeg har hørt om forfatterskapet hans så langt… Neste så du burde lese alle, og avsløre sangene/illusjonen. Samfunnstjeneste.

      Americanah ble jeg nettopp ferdig med. Helt fantastisk innleser! Ellers mer skeptisk. Boka tar opp mye viktig, og er på sitt beste både skarp og morsom, men, Gud, så langdryg. Så noen på goosreads beskrev den som en rekke eassys som rase/identitet forkledd som en roman. Spot on! Gleder meg til du har hørt (og blogget).

  2. stjernekast October 2, 2014 at 8:58 pm #

    Du er himla god på å skrive. Virkelig.

    • Haruhi October 4, 2014 at 8:35 am #

      Åh, takk! Søte, snille du.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: