He’s away the Crow Road

For en tid tilbake vant jeg The Crow Road av Iain Banks i et lotteri hos Ellikken. Grunnen til at boka ble loddet ut var bloggbursdag, og favorittstatus, og seieren kom med innlagt omtaletvang. Jeg gjemte boka mellom Dickens og Graham Greene, og lovet meg selv å lese den i det stille. Etter litt overveielse fikk boka bli med på Veneziatur, med baktanke om at en eventuell skuffelse kunne sees i sammenheng med for overveldende bybilde, eller for mye vin.

Når jeg kom hjem beskyldte min mor meg for å være mer opptatt av boka enn byen. Ikke helt ubegrunnet. Det er lenge siden jeg har lest en bok som sugde meg så kraftig inn, jeg satt på vannbussen i Venezia og trodde jeg var i Skottland. Jeg bommet på Piazza San Marco med fem stopp, og kunne ikke brydd meg mindre og jeg satt i den samme tesalongen  i tre timer uten å merke at jeg hadde gått tom for vin. Og te. Dette er en av de ytterst få av mine favorittbøker jeg føler at jeg kan anbefale til alle jeg kjenner (hvis vi trekker fra de to menneskene jeg kjenner som ikke leser). Med sine 501 sider og skotske slang er boka ingen lettvekter – men jeg tar meg friheten uansett. Og det er sjeldent. Jeg har mange favorittbøker, men med unntak av Keiseren av Portugalia og The Road tar jeg sjeldent på meg misjonsjakka. Jeg har innsett at ikke alle skjønner hvor bra lotr er – og at Moby-Dick og Den Afrikanske Farm  kanskje er for spesielt interesserte.

Som vanlig er jeg etterlatt uten ord og formidlingsevne, og anbefaler alle å lese Ellikkens fantastiske omtale i stedet.

Tittelen, Crow Road, spiller på det gammle skotske utrykk å være “Away the Crow Road”, som er synonymt med det å være død. Og det er mye i død i Crow Road. Død, sex, drugs, kjærlighet, natur og håpløshet. Året er 1990 og plassen er det skotske høylandet/ Glasgow. Hovedpersonen er den noenogtuje år gamle Prentice McHoan (som i motsetning til hva jeg trodde de femti første sidene, ikke er en meget åpent lesbisk jente, men en gutt/mann. Skal aldri blande rødvin og bøker igjen. Æresord). Crow Road er både familiesaga, mordmysterium, kjærlighetshistorie og dannelsesroman. Historien hopper fram og tilbake i tid; Prentices barndom, farens barndom, fortid, nåtid, framtid. En ekte familiesaga med intriger, spøkelser i skapet og gamle herregårder. Men også så himla mye mer, vi snakker ikke Kar for sin kilt i bokform. Dels gjennom det spennende plottet, og de etiske problemene det tar med seg –  og dels gjennom hovedpersonens pågående krangel med sin far om eksistensielle spørsmål, får romanen en ekstra dybde. I den lille gule notisboken som jeg noterer boktanker i har jeg skrevet at “Banks får faen meg til det alle de gamle russerne prøver på”. De store spørsmålene som Guds eksistens og den eventuelle mangelen på liv etter døden diskuteres opp og i mente uten at det føles unaturlig. Sjelden vare. I den lille gule notisboka står det også “elsker dialogen, spesielt når folk er drita, sitater ++ kommer senere”, og det gjør de kanskje. Enn så lenge slenger jeg med et soundtrack i stedet: Glasvegas  – It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry.

Pst: trykk her.