Tag Archives: UK

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act?