Tag Archives: samleomtalerforthewin

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act? 

Advertisements

Dickensdilla

22 Nov

Jeg er litt usikker på om jeg elsker Dickens, eller om jeg bare elsker tanken på å elske Dickens. Det eneste jeg er 100% sikker på er at jeg elsket Dickens når jeg var seksten, og leste David Copperfield for første gang. Og at jeg etter dette første møte med Dickens, aldri riktig har nådd opp til det samme nivået av begeistring, selv om det ikke stod på mangelen på forsøk. Til attenårsdagen min stod Dickensromaner jeg ennå ikke har lest øverst på ønskelista, og når jeg flyttet hjemmenfra for første gang hadde jeg med fire stk uleste Dickens på lasset. Den forrige Dickensboka jeg leste (pre2015) var The Mystery of Edwin Drood i 2011, jeg kan vagt huske at jeg likte noen av skildringene og stemningen, men ellers intet (jeg husker ikke en gang hvem som dør). Når jeg året etterpå leste Wilkie Collins The Moonstone  husker jeg at jeg motvillige tenkte at dette er faen meg bedre enn Dickens, etter det la jeg Dickens på hylla. Fram til i år.  Så langt i 2015 har jeg lest tre bøker av Dickens. En jeg likte, en jeg elsket, og en jeg virkelig mislikte. Vet ikke helt hvor det plasserer meg, men vet at jeg skal fortsette å lese Dickens.

 

Bleak_House_frontispiece2 Bleak House (1853)

En kompleks bok med mange lag, hvor den evigvarende arverettsaken Jarndyce vs Jarndyce står i sentrum. Bitende satire over rettsvesenet, blomstrende kjærlighet, uskyldsrene heltinner, forviklingar og drap. 1070s hvor trådene aldri sklir for langt fra hverandre, og alle brikkene til slutt faller på plass. Jeg kan skjønne hvorfor mange hevder at dette er Dickens sterkeste. Selv synes jeg ikke den er den best, selvom jeg kanskje synes den er den smarteste. Satiren er eksellent, og det er akkurat passe med intriger og personlig drama til at man aldri mister interessen.

Best like jeg heltinnen Esthers totale mangel på selvinnsikt, og Mrs. Jellyby som gir alle pengene og oppmerksomheten sin til fattige stammer i Afrika, mens hennes egen mann sitter med hodet vendt inn i et hjørne ute av stand til å snakke og hennes egne barn løper sultne rundt i filler. Og språket så klart. Tror kanskje starten på Bleak House er min favorittdickensstart (og det sier ikke så lite):

“London. Michaelmas Term lately over, and the Lord Chancellor sitting in Lincoln’s Inn Hall. Implacable November weather. As much mud in the streets as if the waters had but newly retired from the face of the earth, and it would not be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet long or so, waddling like an elephantine lizard up Holborn Hill. Smoke lowering down from chimney-pots, making a soft black drizzle, with flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes — gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.”

Elsker det. Jeg ga denne fire stjerner på goodreads, og var generelt sett veldig fornøyd med leseropplevelsen, jeg ble både underholdt og imponert. Bare aldri engasjert, kom ikke inn under huden på karakterene, brydde meg ikke om hvordan det gikk med dem. Beundrende, ikke begeistret. (En måneds tid etter at jeg hadde lest  ferdig Bleak House plukket jeg opp The Woman in White som lydbok, og ga den tre stjerner – fordi jeg av en eller annen grunn følte det var viktig å gi den færre enn Bleak House. Sannheten er at jeg elsket The Woman in White og ikke kunne huske siste jeg leste enn så morsom bok. Tror rett og slett jeg elsker Wilkie Collins, og burde snart gi han et eget innlegg, i stedet for alle disse parentesene).  Les også hva Silje har å si om den.

 

tale-of-two-cities-illustration01A Tale of Two Cities (1859) 

En av Dickens mest kjente, og høyst elskede. London, Paris, den franske revolusjonen, ung udødelig kjærlighet, enorme ofre, hevn, blodtørst og klassekamp. Sikkelig høydramatisk. Trodde egentlig ikke jeg kom til å like denne (mest fordi jeg til stadighet er ute av stand til å lese ferdig Les Mis). Jeg hørte denne som lydbok, mesterlig innlest av Anton Lesser, og valgt den helt ærlig utelukkende fordi den kort til Dickens å være (ca. 400s) og ga 1001poeng. Til min store overraskelse elsket jeg den, med en intensitet jeg trodde hørte tenårene til. Sikkelig hjerter-i-øynene-emoji. Fyrverkeri. En gliende overgang fra å lyte med et halvt øre til lange skildringer av interaksjoner jeg ikke helt viste hva førte til, til å sitte med hjerte i halsen fem timer i strekk. Denne er sikkelig over-the-top, og det spares virkelig ikke på noe slags form for krutt: alle tilfeldig møter endrer skjebner, alle hjerter svulmer ved tanken på vår heltinne, blodet spruter og kjærligheten blomstrer. Burde kanskje ikke like det så godt som jeg gjør, – men jeg tenker at det er lov til å dra fram de skarpeste fargene når man skriver om den franske revolusjonen, det er akkurat så dramatisk som omstendighetene tilsier. Den unge kvinnen i sentrum, Lucie, er riktignok et platt dydsmønster, som ikke gjør stort annet enn å utstråle godhet og dåne, men jeg synes ikke det spiller noen rolle når man på andre siden presenteres for Madame Defarge, stålkvinnen over alle stålkvinner (som jeg fremdeles nekter å kalle skurk), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si (det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre blind kjærlighet). Slenger med starten på denne også, selv om dere sikkert kan den utenatt:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Heidi har også lest (og er en fin motvekt til alt mitt snakk om hjerteemojier).

 

119-1Hard Times (1854) 

Nyfrelst som jeg var, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe smartere enn å hoppe rett inn i en ny Dickens (og ny Anton Lesser). Burde ha gjort bedre research. Det er ingen som hevder at dette er Dickens beste, og relativt mange som nevner den som en av de dårligste. Jeg trodde denne skulle handle om arbeidsforhold for fabrikkarbeider, fattigdom, fagforeninger, klassekamp – men det er betraktelig mye mer fokus på ekteskap/utroskap og fornuft vs. følelser (men såpass karikert at det er vanskelig å engasjere seg). Det beste med å ha lest denne er muligheten til å si I had a hard time getting through Hard Times. Jeg hørt ferdig boka for en knapp måned siden, men sliter allerede med å huske særlig mye av handlinga. Det beste argumentet for å lese denne (bortsett fra I had a hard time getting through Hard Times (man får overraskende få sjanser til å si dette i hverdagen, og må lage sine egne muligheter) må vel egentlig være at den er veldig kort (Dickens korteste, antall sider varierer litt, men ca 300) og at den (merkelig nok) gir 1001poeng. Lurer litt på hvor Dickens befant seg i livet når han publiserte denne, og kjenner at jeg har behov for å lese en dickensbio asap (mao. jeg venter på neste passende tema i biosirkelen), i håp om å få svar. Starten, for syns skyld:

“Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!”

Labben og Elida har også lest (og himlet med øynene).

 

Neste Dickens ut? Martin Chuzzlewit fordi den står i hylla (og gir 1001poeng, dobbeltkryss dere). Tviler på at noe kan nå opp til opplevelsen Two Cities ga meg, men tenker at det ikke skader å prøve (og at jeg sikkert kan ha mye moro på veien).