Tag Archives: fangirling

Mai

2 Jun

Mai har gått fem ganger så fort som alle andre måneder så langt i år. Sommeren har kommet, og mammapermisjonen tar (snart) slutt – uten at jeg har fått med meg noen av delene. Jeg lovet jo i friskt overmot å a) bare lese bøker fra egen bokhylle og b) ikke kjøpe noe nytt. Begge deler har godt så-som-så, 2/6 av leste kom fra biblioteket og 1/6 var nykjøpt (dog kjøpt før jeg startet Prosjekt Bokkjøpestopp). I tillegg kan jeg ikke huske sist jeg hadde så lyst til å kjøpe bøker, har allerede brutt kjøpestoppen en gang – og tror egentlig jeg avlyser hele greia – slik at jeg slipper å shoppe hysterisk mye når jeg endelig har lov.  Har alltid vært sykt mye bedre på planlegging enn gjennomføring.  Lover dog å få lest bøkene dere valgte ut til meg, selv om jeg ikke lenger er sikker på om før utgangen av  juni er helt realistisk. Før nyttårsaften?

Bøkene

  1. Making Babies: Stumbling into Motherhood – Anne Enright (kindle)
  2. The Old Man and the Sea – Ernest Hemingway (OTS/kindle)
  3. Swamplandia! – Karen Russell (OTS)
  4. Red Country (First Law World #6) – Joe Abercrombie (OTS/kindle)
  5.  The Old Curiosity Shop – Charles Dickens (OTS/lyd)
  6. Døden i Venezia og andre noveller -Thomas Mann (biblo)

Tegneseriene 

 

  1. Ms. Marvel, Vol. 6: Civil War II – G. Willow Wilson (biblo)

Tallene

Tre damer, fire menn. Tre amerikanske, to britiske, en irsk og en tysk. To romaner, en nesten-novelle, en novellesamling, en essaysamling og en tegneserie. Grei spredning. Det eneste som mangler er litt hardere non-ficiton og kanskje noe lyrikk.

Opplevelsene 

Månedens beste er uten tvil Swamplandia! som sklir rett inn på årets tre-på-topp. Burde ha blogget om den like etter endt lesing, for nå sitter jeg stort sett bare igjen med en følelse av fy faen så god uten at jeg helt klarer å beskrive hvorfor. Lover å gjøre et forsøk senere (ha ha), kanskje en samleomtale ( ❤ ) med årets beste?

Red Country kommer på en sterk andreplass. Akkurat passe mørk fantasy western, og helt min type humor. Blir mo i knærne og får hjerter i øynene. Mer takk! Ms. Marvel holder koken, og er i ferd med å bli min favorittunderholdning. Thomas Mann er jeg litt usikker på hva jeg synes om, på sitt beste (Døden) er han brilliant – men på sitt verste er han pompøs og skravlete. Ble dog fristet til å finne fram Trolldomsfjellet igjen.

Making Babies elsket jeg mesteparten av når jeg leste den (traff meg sikkert i mammahjertet), selv om kvaliteten på eassyene var noe varierende. Prøvde å skrive en omtale av den her om dagen, og husket absolutt ingenting. Vel, vel. Er uansett fan av Enright.

The Old Curiosity Shop likte jeg overraskende godt (den har ikke akkurat det beste ryktet). Klart den er sentimental som fy, fryktelig forutsigbar og så svart-hvit at det  borderline eventyr/fantasy – men den er også sprudlende og hjertevarm. Tror kanskje Dickens på sitt mest sentimentale er min guilty pleasure, type – jeg føler ikke at jeg kan lese løkkeskriftbøker, så jeg går for 1800tallsversjonen. Anton Lesser er forøvrig den perfekte Dickens-innleser (sagt det før og sier det igjen).

Månedens dårligste (faktisk den eneste jeg ikke likte), er The Old Man and the Sea. Har forsøkt meg på Hemingway før, uten hell – og tenker jeg gir opp nå. Digger jo vanligvis sånne machofester, men finner bare ikke tonen med Hemingway. Plusspoeng for at den tok type tre minutter å lese (og ga OTS-kryss).

Måloppnåelse 

 Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
  1. 10 av 16 innkjøpte lest, over halvparten! Det går framover, nå må jeg bare ha full kjøpestopp en stund (og komme meg gjennom den ambisiøse non-fictionen jeg kjøpte i januar)
  2. 0 av langlånsbøkene lest
  3. 4  OTS (over halveis!)
  4. 0 Booker (gleder meg til juli, er det noen der ut som har longlistfavoritter? Har ikke lest en eneste 2017-bok så langt i år)
  5. 2 pre 1917 (over halveis!)
  6. 0 hardcore non-fiction
  7. 1 softcore non-fiction (6 av 6 fullført, men jeg plukker til stadighet opp soft og ikke hard non-ficiton)
  8. 0 Cormac McCarthy
  9. 14 av 24 innlegg

Bonusmål 

  1. 2  Banks
  2. 0 Ishiguro

7 kryss på 7 leste, innafor. Burde kjøre en ordentlig telling snart, for å se hvordan jeg ligger an. Tror jeg realistisk sett kan klare alt bortsett fra hardcore non-ficiton.

Planer for juni

Vel, først og fremst starter jeg på jobb igjen på mandag –  noe som drastisk vil kutte ned på lesetiden. Fabulerer i tillegg om å sykle i stedenfor å busse til jobb, og i så fall mister jeg den daglige lydbokdosen. Realistisk sett kommer jeg nok til å bruke juni på å fullføre bøkene jeg allerede leser (Ship of Magic er evig lang) + en hel haug med tegneserier. Fullfører jeg Ship of Magic (eller går lei…), tipper jeg at går for noe av Banks, noe hardecore non-fiction, noe av Cormac McCarthy noe steampunk eller et par ungdomsbøker (The Hate U Give, Asking for It og Blodskraft står øverst på ønskelista akkurat nå). Lover dog å gi Notre-Dame et forsøk til når jeg har hørt ut lydkrimmen min (hei Labben).

Mammaperm ❤

The Chimes

7 Aug

Hvert år gjør jeg et smått patetisk forsøk på lese meg gjennom longlisten for Man Booker Prize før shorlisten publiseres, og hvert år feiler jeg spektakulært, men hvert år finner jeg like fult gode bøker jeg aldri ville ha lest hvis det ikke var for nominasjonen (og som ikke nødvendigvis kommer seg videre til shortlist), og hvert år finner jeg nye forfatterskap jeg vil følge videre. Følgelig gjør jeg et nytt, tappert, forsøk. Når årets longlist ble publisert, valgte jeg å starte med New Zealandske Anna Smaills (f. 1979) dystopiske The Chimes. En liten stemme i bakhodet sier at det er fordi den fremstår som listens mest lettleste, men jeg velger å tro at jeg genuint syntes boka hørtes lovende ut

23523012The Chimes (2015) er forfatterens romandebut, hun har tidligere utgitt en diktsamling og bringer mer enn et snev av poesi med seg inn i bokas univers. Vi befinner oss i et fremtidig London hvor minner og skreven tekst har sluttet å eksistere og er erstatte med musikk. Innbyggerne våkner opp hver morgen med kun en vag følelse av egen identitet og verden rundt seg, klokkene kimer, musikken starter, symfonien vever verdensbildet, vever menneskene, vesper kommer, klokkene kimer, alt nullstilles, tid oppløses, musikk er alt.  Når historien starter møter vi unge Simon Whythern som er i ferd med å forlate Essex i retning London – , hans mor har nettopp dødd, og han husker, vagt, at det er noe viktig han må gjøre i London, med seg på ferden har han en liten bag med objectmemories (fysiske gjenstander som inneholder etterklangen etter spesifikke minner) og en sangsstubb (in the quiet days of power, seven ravens in the tower)

Boka er oppkalt etter en av Dickens julehistorier med samme navn, og selv om jeg ikke har lest denne -føler jeg et drag av Dickens London i Smaills utgave, de mørke trange gatene, tåken, gjørmen (the arrival in London was mud). Det er et ambisiøst prosjekt forfatterne har begitt seg ut på, og Dickens-referansen kler boka. Smaill benytter seg hyppig av låneord fra musikkens verden i teksten, subtio, lento, tacet. I starten er dette uvant, men så fort man har lest et par kapitler – kunne man ikke tenkte seg det på at annet vis, for hva er vel mer naturlig en verden lagd av musikk? I det hele tatt synes jeg boka er overraskende lett å komme inn i, omstendighetene tatt i betraktning. Smaill lykkes godt i å bygge en troverdig verden i løpet av relativt få sider. Det kollektive hukommelsestapet er den perfekt unnskyldning for å innvie leseren i tingens tilstand, uten at det på noe tidspunkt fremstår som for lettvint. Man blir bedre og bedre kjent med bokas karakterer, i takt med at de blir bedre kjent med seg selv – og hverandre, man får gleden av å se gryende vennskap og glede. Bokas 291 sider rommer mye (og det var med ektefølt gleder jeg oppdaget at boka ikke er første del av en planlagt triologi, verden trenger flere fantasyforfattere som evner å skrive enkeltstående bøker), men deler av fortellingen kunne med hell ha vært utbrodert ennå mer – og avslutningen fremstår som litt for lettvint.

Selv om boka er original og sjarmerende, føler jeg dessverre at den ikke når opp til shortlist-nivå, like fult ville intet glede meg mer enn å se den der når september kommer. Ikke minst fordi jeg med letthet kan se for meg forfatteren gjøre en dans av pur forudring og glede når hun hører nyheten, og fordi nerden i meg syns det ville være kult med litt fantasy på lista.  Jeg håper uansett at longlistplasseringen bidrar til at boka finner mange lesere, – den er virkelig et friskt pust mellom alt familiedramaet og de tyngre titlene på lista, og jeg gleder meg til å følge Anna Smaill videre.