Tag Archives: Bokomtale

McEwan x 3

5 Mar

Det er et paradoks i min lesing at de forfatterene jeg har lest mest av (høyst % av forfatterskapet), ikke er mine favorittforfattere. Mens jeg fremdeles mangler godt over halvparten av Toni Morrisons og Cormac McCarthys verker, har jeg lest (nesten) alt Ian McEwan og John Irving har skrevet. Ingen av dem er i nærheten av å befinne seg på min topp-ti-liste en gang. Så kan man jo så klart spørre seg om grunnen til at jeg ikke elsker dem nettopp er at jeg har lest så mye av dem. Kanskje ville jeg ikke trykket Morrison og McCarthy like tett til brystet hvis jeg hadde lest deres forfatterskap fra A til Å?  Ikke alt som kommer fra gullhånd er gull, og både Irving og McEwan er ujevneKanskje spesielt McEwan. Jeg har lest 14 romaner av McEwan, fordelt over en tidsperiode på drøye 10 år. Noen har jeg likt veldig godt (On Chesil BeachThe Cement Garden, The Innocent, The Comfort of Strangers), noen har jeg primært funnet underholdende (Sweet Tooth, Enduring Love) andre igjen nesten utelukkende pompøse (Amsterdam, Saturday) eller så intetsigende at jeg har glemt dem (Black Dogs, The Child in Time) like fult har jeg fortsatt å lese, dels av gammel vane – og dels i håp om at han har en ny Cement Garden på lager. I løpet av vinteren har jeg lest tre av hans nyere romaner.

Advarsel: jeg næret ingen sterke følelser for noen av disse bøkene, og fullførte en av dem for tre måneder siden, – den eneste grunnen til at  jeg velger å trykke publiser er at jeg har et (hemmelig) mål om å skrive minst en omtale pr statistikk, og jeg gleder meg sånn til å skrive februarstatistikken (den er ganske god) at jeg ikke har noe valg. Forøvrig er dette innlegget skrevet over en tre ukers periode, en setning her, en setning der mellom pupper og dupper. #sorrynotsorry

 

41gpizm61vl-_sl300_

Nutshell (2016)

En slags moderne Hamlet fortalt fra perspektivet til et ufødt foster. I utgangspunktet en fiffig ide – men ikke særlig godt gjennomført. Får litt følelsen av McEwan våknet opp en dag og tenkte Fosterperspektiv! Hurra! også ble han så glad i den tanken at han ikke klarte å legge den fra seg, selv om hovedpersonen egentlig er en hvit middelaldrende mann. Det stakkars fosteret er velbevandret i alt fra politikk til vinsmaking, og avsporer til stadighet fra fortellingen for å gi utrykk for verdenssynet sitt (McEwans eget, mistenker jeg), dette forklares, noe halvhjertet, med at den gravide hører mye på podcasts. Jeg innrømmer at jeg liker tanken på at morens podcastvalg kan påvirke fosteret, – selv hørte jeg HP i lydform gjennom svangerskapet, og hun i magen ble bestandig så rolig av det (samboeren min liker å påpeke at dette sannsynligvis skyldtes at jeg brukte å gå tur når jeg hørt på HP, jeg lukker ørene). Uansett. Denne var ingen inner-tier her, men jeg antar at den kan funke som grei underholdning, – hvis det er alt man forventer.

 

childrenact_uk_200 The Children Act (2014)

Vi møter Fiona som er dommer i familieretten, hun har viet livet sitt til karrieren, og er i en alder av 60 fremdeles barnløs selv. Boka starter med at hennes ektemann forteller at han ønsker å innlede en affære med en yngre kvinne – da sexlivet innad i ekteskapet er i ferd med å dø ut. Jeg rekker akkurat å tenke å nei, ikke enda en utroskapsbok, før det heldigvis introduseres en annen plottlinje, Fiona må dømme i en sak hvor et 17 år gammelt Jehovas Vitne nekter å ta i mot livsviktig blodoverføring, siden han er mindreårig faller avgjørelsen på familieretten, – Fiona velger å selv ta turen til sykehuset for å besøke pasienten og hjulene begynner å snurre. Dette er den av de tre jeg likte best, og faktisk den beste McEwan-boka jeg har lest på flere år. Litt fordi jeg alltid er interessert  i medisinsk etikk (jeg har sett de fleste episodene av House minst fire ganger), men også fordi jeg opplever den som mer helstøpt enn de andre to. Mer historie, mindre essay. Fiona og de andre karakterene føles levende, og dette er en bok som er fin på en slik måte at jeg føler at jeg kan anbefale den både til McEwanfans og folks om rett og slett vil ha med seg en god bok på hytta. Føler dog at det bør nevnes at jeg sikkert ville funnet den dypt skuffende hvis den var min først McEwan etter The Cement Garden. 

 

s-l225Solar (2010)

Michael Beard er en nobelprisvinnende fysiker, han er også notorisk utro, ekstremt selvsentrert og mer enn litt overvektig. I denne boka følger vi Beard gjennom tyve år av livet hans, fra ekteskapstrøbbel til internasjonale skandaler, alt i et forrykende tempo. Jeg tar meg selv i å tenke at en omtrent hvert kapitel inneholder nok stoff til en hel roman, han har levd et innholdsrikt liv den godeste Beard.  McEwan satser hardt på humor her, og boka er tidvis ganske fornøyelig – fysikeren som vil redde verden fra global oppvarming ved hjelp av solenergi, samtidig som han ikke klarer å redde sin egen forfallende kropp fra chips og øl – selv om jeg i lengden finner den litt vel skravlete. Boka lykkes heller ikke helt, i mitt tilfelle, med å få fram budskapet om, nettopp, global oppvarming, jeg spacer ut når den forsøker å være seriøse, og våkner igjen når den er vittig. Det eneste konkrete jeg husker er noe en av Beards (mange) damer sier om at hvis man virkelig tar global oppvarming seriøst, vil man ikke kunne tenke på noe annet noensinne, og nettopp derfor er det umulig å ta det alvorlig,  jeg nikker anerkjennende før jeg tusler hjem og skrur opp radiatorene fordi jeg fryser på tærne.

 

Bonusspørsmål: hvem andre ser en pingvin på framsiden av The Children Act? 

Fool me once shame on you, fool me twice shame on me

1 Oct

colourlesstazaki-coverJeg har lest Haruki Murakamis nyeste, Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage (2013). Stort sett av overfladiske grunner (den engelske hardback versjonen er helt sykt lekker, det følger med klistremerker, den gir asiakryss og handlingen foregår i Tokyo (♥)), og i grunn mot bedre viten. Når jeg tenker tilbake er jeg usikker på om jeg noensinne trodde jeg kom til å like boka, – eller om jeg bare leste den på grunn av den gleden det noen ganger gir å mislike bøker “alle andre” elsker. I bedre øyeblikk tenker jeg at jeg plukket opp Colorless i et bevist forsøk på å, en gang for alle, avklare mitt eget forhold til Murakami.

En gang i tiden elsket jeg Murakami. Jeg var nitten år gammel og trodde jeg hadde funnet forfatteren i mitt liv. Jeg elsket Murakami fordi jeg elsket Japan og all things japanese, fordi jeg var storkonsument av anime og fordi folk hvisket nobelpris i hjørnene. Jeg hamstret, leste og vekslet mellom å late som jeg forstod alt – og hardnakket hevde at man ikke trengte å forstå, alt handlet om atmosfære og følelser – og uansett, jeg ante jo at det var noe mer der,alt det abstrakte hang helt sikkert sammen og ga en dypere mening. Etterhvert kom tvilen, etter å ha fullført The WindUp Bird Chronicle  uten ha forstått noe særlig, – og deretter Kafka on the Shore (som jeg jo forstod mer av, men fremdeles ikke riktig fikk taket på). Jeg begynte å tro det var meg det var noe galt med, alle fortalte meg at bøkene var fantastiske, og det var jo tidvis godt, magisk, flytende, forvirrende – men på samme tid: tomt. Når jeg innimellom fikk tak på dette noe var det skremmende likt budskapet i den ene Paulo Coelho boka jeg hadde lest. En snikende følelse av å ha blitt lurt. I starten av 2013 leste Lines lesesirkel  Kafka på stranden, og blant annet Elisabeth satte fingeren på alt som hadde irritert meg, – og jeg bestemte meg for å legge mannen fra meg for godt.

Helt til jeg en høstdag i 2014, etter å ha blitt urettmessig beskyldt for nasking i dagligvarebutikken, gikk rett inn på senterets bokhandel, og plukket opp den peneste boka jeg fant. Og faen meg leste den. Hensikten med dette innlegget må derfor sies å primært være å unngå å gjøre den samme feilen et år fram i tid. Note to future self: du er så over Murakami.

Coloroless starter med at Tsukuru Tazaki mottar en telefon fra en av sine nærmeste venner, som kort forteller at han, og de tre andre som utgjør en sammenknyttet vennegjeng, ikke ønsker noe mer kontakt med Tsukuru. De vil verken se, snakke eller høre noe fra Tsukuru igjen. Noensinne. Ingen forklaring oppgis. For Tsukuru kommer dette helt ut av det blå. Selv om han har flyttet til Tokyo for å starte på college mens resten av vennegjengen; to jenter og to gutter, som alle har etternavn som inneholder farger, (rødt, blått, hvit, svart) har blitt igjen i hjembyen – har forholdt deres forsatt å være svært nært og varmt. Tsukuru synker ned i en depresjon, og kommer etterhvert til å se på seg selv som en fargeløs og tom person. Han holder seg flytende gjennom studiehverdagen, uten venner eller andre interesser enn studiene (, – eller målet med studiene, han går ingeniørlinje for å kunne jobbe med utformingen og byggingen av togstasjoner, hans store pasjon). Når boka starter har Tsukuru blitt 36 år gammel og dater den to år eldre Sara, som oppmuntrer ham til å oppsøke sine tidligere venner – for å finne ut hva som virkelige skjedde den gangen.

Til Murakami og være er det lite magi i Colorless Tsukuru Tazaki, det er mer Norwegian Wood enn WindUp Bird ChronicleDet som finnes av magiske elementer/andre dimensjoner, forekommer i drømmer eller muntlige fortellinger; det antydes, så klart, at grensene mellom drøm og virkelighet er tynnere enn de normalt antas å være – uten at noen av personene i boka synes at dette er spesielt merkelig. Det er også en tendens til at faktiske handlinger og hendelser antar at preg av å være mer drøm/symbolikk enn virkelighet. Igjen, uten at dette ser ut til å plaget bokas innbyggere nevneverdig. Og det her det begynner å skurre for meg. Jeg har ingen problemer med magisk realisme, og det er vel i grunn de magiske aspektene i Murkamis univers som har gjort at jeg har holdt fast ved ham så lenge. Jeg er himla enkel å forføre via alternative universer og flyvende griser, med gang en annen verden/dimensjon trer inn i en bok har jeg en tendens til å lukke øynene, ignorere alt jeg ikke forstår (og evnetulle plotsvakheter eller eller rene logikkbrister) og bare nyte. Og selv når jeg ikke direkte nyter, og kun forvirres (hei, WindUp Bird Chronicle) kommer jeg som regel lykkelig og tilgivende ut på den andre siden. Hadde jeg bare tatt meg tid til å forstå symbolikken i dette universet, så ville alt ha blitt krystallklart. Minuspoeng til meg selv, plusspoeng til forfatteren.

I Colorless tar det aldri riktig av, men hendelser som skjer i den virkelige verden får ikke de konsekvensene de burde få, politiet etterforsker ikke mord skikkelig, og når Tsukuru oppdagere at enkelte av drømmene han har hatt kanskje ha foregått i virkeligheten – blir han ikke på langt nær nok stressa. Urealistiske fortellinger fortelles helt plutselig, uten verken for eller etterspill – eller innvirkning på handlinga. Hele persongalleriet fremstår i grunn som unaturlige laidback og følelsesløse. En ufo kunne ha ødelagt Tsukurs yndlingsstasjon, alle ungdomsvennene hans og Sara med  på kjøpet uten at han ville ha hevet et øyenbryn, – han ville bare ha konkludert med at det som måtte skje måtte skje, og funnet seg en ny togstasjon. Jeg innser at mye av det som plager meg med denne boka, og Murkamai generelt sett, kan skyldes det faktum at den er japansk, – denne kalde høfligheten, mangelen på synlig følelser i samtaler, skjulte meninger i abstrakte historier. Jeg innser også at denne stillferdigheten er ment å gjenspeile Tsukurus karakter, men det hindrer meg dessverre ikke i å bli irritert.

Hel til sist, to fun facts.

  • Den andre engelske (amerikanske?) hardback versjonen av Colorless har en oversikt over Metrolinjene i Tokyo på forsiden under smussomslaget, – og er faktisk ennå finnere enn den prikkete utgaven min. Og tar i tillegg mindre plass i hylla.
  • En av de medfølgende klistremerkene er en Marlboro røykpakke og noe jeg antar er en ølboks av et japansk merke. Dårlig forsøk på skjult reklame?