Dickensdilla

22 Nov

Jeg er litt usikker på om jeg elsker Dickens, eller om jeg bare elsker tanken på å elske Dickens. Det eneste jeg er 100% sikker på er at jeg elsket Dickens når jeg var seksten, og leste David Copperfield for første gang. Og at jeg etter dette første møte med Dickens, aldri riktig har nådd opp til det samme nivået av begeistring, selv om det ikke stod på mangelen på forsøk. Til attenårsdagen min stod Dickensromaner jeg ennå ikke har lest øverst på ønskelista, og når jeg flyttet hjemmenfra for første gang hadde jeg med fire stk uleste Dickens på lasset. Den forrige Dickensboka jeg leste (pre2015) var The Mystery of Edwin Drood i 2011, jeg kan vagt huske at jeg likte noen av skildringene og stemningen, men ellers intet (jeg husker ikke en gang hvem som dør). Når jeg året etterpå leste Wilkie Collins The Moonstone  husker jeg at jeg motvillige tenkte at dette er faen meg bedre enn Dickens, etter det la jeg Dickens på hylla. Fram til i år.  Så langt i 2015 har jeg lest tre bøker av Dickens. En jeg likte, en jeg elsket, og en jeg virkelig mislikte. Vet ikke helt hvor det plasserer meg, men vet at jeg skal fortsette å lese Dickens.

 

Bleak_House_frontispiece2 Bleak House (1853)

En kompleks bok med mange lag, hvor den evigvarende arverettsaken Jarndyce vs Jarndyce står i sentrum. Bitende satire over rettsvesenet, blomstrende kjærlighet, uskyldsrene heltinner, forviklingar og drap. 1070s hvor trådene aldri sklir for langt fra hverandre, og alle brikkene til slutt faller på plass. Jeg kan skjønne hvorfor mange hevder at dette er Dickens sterkeste. Selv synes jeg ikke den er den best, selvom jeg kanskje synes den er den smarteste. Satiren er eksellent, og det er akkurat passe med intriger og personlig drama til at man aldri mister interessen.

Best like jeg heltinnen Esthers totale mangel på selvinnsikt, og Mrs. Jellyby som gir alle pengene og oppmerksomheten sin til fattige stammer i Afrika, mens hennes egen mann sitter med hodet vendt inn i et hjørne ute av stand til å snakke og hennes egne barn løper sultne rundt i filler. Og språket så klart. Tror kanskje starten på Bleak House er min favorittdickensstart (og det sier ikke så lite):

“London. Michaelmas Term lately over, and the Lord Chancellor sitting in Lincoln’s Inn Hall. Implacable November weather. As much mud in the streets as if the waters had but newly retired from the face of the earth, and it would not be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet long or so, waddling like an elephantine lizard up Holborn Hill. Smoke lowering down from chimney-pots, making a soft black drizzle, with flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes — gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.”

Elsker det. Jeg ga denne fire stjerner på goodreads, og var generelt sett veldig fornøyd med leseropplevelsen, jeg ble både underholdt og imponert. Bare aldri engasjert, kom ikke inn under huden på karakterene, brydde meg ikke om hvordan det gikk med dem. Beundrende, ikke begeistret. (En måneds tid etter at jeg hadde lest  ferdig Bleak House plukket jeg opp The Woman in White som lydbok, og ga den tre stjerner – fordi jeg av en eller annen grunn følte det var viktig å gi den færre enn Bleak House. Sannheten er at jeg elsket The Woman in White og ikke kunne huske siste jeg leste enn så morsom bok. Tror rett og slett jeg elsker Wilkie Collins, og burde snart gi han et eget innlegg, i stedet for alle disse parentesene).  Les også hva Silje har å si om den.

 

tale-of-two-cities-illustration01A Tale of Two Cities (1859) 

En av Dickens mest kjente, og høyst elskede. London, Paris, den franske revolusjonen, ung udødelig kjærlighet, enorme ofre, hevn, blodtørst og klassekamp. Sikkelig høydramatisk. Trodde egentlig ikke jeg kom til å like denne (mest fordi jeg til stadighet er ute av stand til å lese ferdig Les Mis). Jeg hørte denne som lydbok, mesterlig innlest av Anton Lesser, og valgt den helt ærlig utelukkende fordi den kort til Dickens å være (ca. 400s) og ga 1001poeng. Til min store overraskelse elsket jeg den, med en intensitet jeg trodde hørte tenårene til. Sikkelig hjerter-i-øynene-emoji. Fyrverkeri. En gliende overgang fra å lyte med et halvt øre til lange skildringer av interaksjoner jeg ikke helt viste hva førte til, til å sitte med hjerte i halsen fem timer i strekk. Denne er sikkelig over-the-top, og det spares virkelig ikke på noe slags form for krutt: alle tilfeldig møter endrer skjebner, alle hjerter svulmer ved tanken på vår heltinne, blodet spruter og kjærligheten blomstrer. Burde kanskje ikke like det så godt som jeg gjør, – men jeg tenker at det er lov til å dra fram de skarpeste fargene når man skriver om den franske revolusjonen, det er akkurat så dramatisk som omstendighetene tilsier. Den unge kvinnen i sentrum, Lucie, er riktignok et platt dydsmønster, som ikke gjør stort annet enn å utstråle godhet og dåne, men jeg synes ikke det spiller noen rolle når man på andre siden presenteres for Madame Defarge, stålkvinnen over alle stålkvinner (som jeg fremdeles nekter å kalle skurk), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si (det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre blind kjærlighet). Slenger med starten på denne også, selv om dere sikkert kan den utenatt:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Heidi har også lest (og er en fin motvekt til alt mitt snakk om hjerteemojier).

 

119-1Hard Times (1854) 

Nyfrelst som jeg var, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe smartere enn å hoppe rett inn i en ny Dickens (og ny Anton Lesser). Burde ha gjort bedre research. Det er ingen som hevder at dette er Dickens beste, og relativt mange som nevner den som en av de dårligste. Jeg trodde denne skulle handle om arbeidsforhold for fabrikkarbeider, fattigdom, fagforeninger, klassekamp – men det er betraktelig mye mer fokus på ekteskap/utroskap og fornuft vs. følelser (men såpass karikert at det er vanskelig å engasjere seg). Det beste med å ha lest denne er muligheten til å si I had a hard time getting through Hard Times. Jeg hørt ferdig boka for en knapp måned siden, men sliter allerede med å huske særlig mye av handlinga. Det beste argumentet for å lese denne (bortsett fra I had a hard time getting through Hard Times (man får overraskende få sjanser til å si dette i hverdagen, og må lage sine egne muligheter) må vel egentlig være at den er veldig kort (Dickens korteste, antall sider varierer litt, men ca 300) og at den (merkelig nok) gir 1001poeng. Lurer litt på hvor Dickens befant seg i livet når han publiserte denne, og kjenner at jeg har behov for å lese en dickensbio asap (mao. jeg venter på neste passende tema i biosirkelen), i håp om å få svar. Starten, for syns skyld:

“Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!”

Labben og Elida har også lest (og himlet med øynene).

 

Neste Dickens ut? Martin Chuzzlewit fordi den står i hylla (og gir 1001poeng, dobbeltkryss dere). Tviler på at noe kan nå opp til opplevelsen Two Cities ga meg, men tenker at det ikke skader å prøve (og at jeg sikkert kan ha mye moro på veien).

9 Responses to “Dickensdilla”

  1. siljeblomst November 22, 2015 at 6:13 pm #

    Bleak House var min første Dickens som voksen (leste Oliver Twist som ungdom), og jeg likte den veldig godt. Vurderer å lese Store Forventninger før jul.
    Og så må jeg få lest noe Collins, skjønner jeg🙂

    • Haruhi November 22, 2015 at 7:48 pm #

      Ja, Collins! Han er så gøy. Great Expectations leste jeg den sommeren jeg fylte 19, husker helt ærlig ikke så mye – men har store planer om å lese den på nytt, kanskje som lydbok.

  2. elbakken November 22, 2015 at 7:22 pm #

    Jeg hadde min Dickens-periode som 15-åring da jeg leste meg gjennom det jeg fant på mitt lokale bibliotek. Siden da har jeg bare lest åpningen på ‘A Tale of Two Cities’ igjen og igjen som sitat (den er for øvrig en av dem jeg – ikke- har lest), men alle dere som nå plutselig er i Dickens-frenzy får meg til å ville begynne på nytt. Det er nødt til å være annerledes å lese på engelsk i 30-åra enn i norsk oversettelse som tenåring. For ikke å snakke om at jeg aldri hadde hørt om 1001-kryss på ungdomsskolen.

    • Haruhi November 22, 2015 at 7:51 pm #

      Jeg leste stort sett bare David Copperfield igjen og igjen, men attpåtil på engelsk (veldig usikker på hvor mye jeg kan ha fått med meg..), også leste jeg Oliver Twist og ble helt sykt skuffa over at jeg likte den dårligere enn David Copperfield og leste David Copperfield på nytt for å trøste meg selv. Blir gøy å høre hva du synes om Dickens i voksen alder🙂

      Hadde jeg hørt om 1001kryss mens jeg ennå gikk på ungdomsskolen, hadde jeg sikkert vært ferdig nå. Var så himla mye mindre redd for utfordringer (og himla mye mer enspora).

      • Haruhi November 23, 2015 at 7:07 pm #

        Funfact, det kommer ikke fram her men jeg leste Bleak House på norsk – og det fungerte overraskende bra. Tror ganske bestemt at det er den eneste av Dickens jeg har lest på norsk.

  3. Ingalill November 23, 2015 at 10:21 am #

    Jeg lurer på om verdens Dickenskjærlighet hviler på at alle startet med David Copperfield i ung mottakelig alder. Jeg elsket også Copperfield, som jeg – selvfølgelig – leste som ung. I voksen alder (faktisk i bloggalder) har jeg hørt Bleak House og Great Expectations. Sistenevnte ga best opplevelse. Den første var uendelig langdryg, og tæret på konsentrasjonen – noe som får meg til å tro at Dickens er en ungdomsting, og ikke egner seg for middelaldrende. Hjernen har mistet evnen til å henge med, i språklig dannet intrikate plott gjennom øret. For dette har, som du vet, nå gjentatt seg med de to byene.
    Skjønner ingen verdens ting – er ikke i stand til å forstå hva som foregår, og har ikke tid til å skifte til skrift – det vil velte hele BBP15vintern.

    Men – innlegget om Two Cities var så inspirert at jeg må nødt til å prøve igjen. Svulmende hjerter, sprutende blod og en stålkvinne. Har ikke noe valg!

    • Haruhi November 23, 2015 at 4:08 pm #

      Min konklusjon i 2011 var jo også det: Dickens er for de unge. Nå er jeg mer usikker, – men kanskje jeg bare har en ung sjel. Selv om jeg nok tenker at jeg ikke ville elsket Copperfield hvis jeg møte ham for første gang i dag.. (vil jeg elsket Two Cities når jeg var seksten? ja).

      Ja, kom igjen – det blir bedre! hjerte-hjerte-fyrverkeri-konfeti-bombe-champange-hjerte, ville jeg sagt på snap.

  4. Mari November 23, 2015 at 1:56 pm #

    Jeg har ikke lest noen av disse (eller veldig mye Dickens i det hele tatt, for den del), men jeg har sett BBC-utgaven av Bleak House. Gillian Anderson er helt fantastisk som Lady Dedlock (men hun er fantastisk uansett hva hun gjør, så jeg vet ikke helt hvor mye det sier). Kan anbefales om du plutselig blir sugen på periodedrama.

    • Haruhi November 23, 2015 at 7:06 pm #

      Jeg har sett en del Dickens på tv (i barndommen det å, var livredd for en versjon av Uriah Heep), men Bleak House har jeg ikke sett selv om alle sier den er best. Viste ikke at Anderson var med, det er jo alltid et pluss. Pleier å bli sugen på litt kostymedrama sånn rundt juletider…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: