Bookerbonanza

3 Sep

Det som måtte skje har skjedd. Jeg er helt tom for omtalekrutt,  og kommer neppe til å skrive en eneste fullstending omtale igjen før året er omme. Heldigvis er samleomtaler i økende grad en sosial akseptabel greie. Så la oss ignorerer det faktum at disse bøkene fortjener egne innlegg (og det faktum at det har rukket å gå en stund siden de ble lest; og at jeg aldri tar notater).

 

A Little Life – Hanya Yanagihara 

ALittleLifeHvis det ikke var fordi jeg nettopp hadde lest Yanagiharas fantastiske debutbok The People in the Trees (2014),  hadde jeg nok hoppet over denne. Jeg har aldri vært særlig glad i overgrepsofferbøker, de har en tendens til å være forutsigbare. Jeg er glad jeg ga den en sjanse allikevel, for selv om det var mye som irriterte meg her, kjedet jeg meg aldri. Hovedproblemet mitt når det kommer til A Little Life (2015),  er at jeg renner over med ting jeg har lyst til å si – men mangler evne til å si dem.

A Little Life forteller Jude St. Francis livshistorie hvor de første femten, uendelig mørke, årene farger de resterende årene særdeles mørkegrå. Når vi møter Jude er han en tilsynelatende suksessfull og lykkelig advokatspire i New York, mørket anes, men fattes ikke, – selv ikke hans nærmeste venner vet noe om hans fortid, etterhvert løftes gardinene og vi får via tilbakeblikk gradvis servert Judes historie, som ikke bare er nesten gjenomført forferdelig, men også bekrefter alle fordommer man måtte ha om hvor pedofile befinner seg.  Fokuset i boka er ikke på selve overgrepene, men på livet etterpå: overlevelsesstrategier og etterdønninger. Boka er også en hyllest til gode vennskap og det faktum at selve om summen av et liv havner på den negative siden – sletter det ikke de gode øyeblikkene. Det er mye elendighet her, men ikke så mye at det blir spekulativt eller uleselig. Eller, selv om mengde overgrep og elendighet Jude utsettes for er nesten helt ute av proposjoner, klarer boka likevel og fremstå som både realistisk og rørende.

Selv om jeg uten å nøle vil kalle språket godt –  er det en overvekt av tell og ikke show, vi får bestandig vite akkurat hva alle tenker, klart og tydelig. Og det slår meg forøvrig at et hvert overgrepsoffer som klarer å redegjøre så klokkeklart for sine handlingsmønstre, også vil kunne klare å finne begynnelse av en vei ut. Ikke Jude. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at tv-serien ville ha vært bedre enn boka, men jeg er usikker på om det er fordi de detaljerte beskrivelsene av karakterenes indre gjør at jeg ser allerede – og derfor får lyst til å se dem rent fysisk, eller fordi jeg skulle ønske beskrivelsene var vagere (eller, en tredje mulighet, fordi boka er veldig opptatt av fysisk skjønnhet, eller en fjerde litt stusselig men skremmende reel mulighet at alle bøker på over 700 sider automatisk omgjøres til tv-serier i hodet mitt, I blame netflix). Jeg bruker mye krefter på å irritere meg over småting; som at nesten hele bokas persongalleri er helt idiotisk suksessfulle, smått snobbete, nesten utelukkende mannlige og en merkelig blanding av sterkt engasjert i Judes velferd og totalt ute av stand til å forsøke å tvangsinnlegg ham (og dette inkluderer Judes doktor, som jeg faktisk blir direkte sint på et par ganger). For, ja, jeg blir sint, jeg blir rørt, jeg gråter, jeg banner. Og uansett hva jeg sier kan jeg ikke snakke meg rundt det faktum at A Little Life traff meg midt i hjertet. Shortlist? Jatakk. Vet ikke om den fortjener det, men vet at jeg blir glad.

 

Satin Island – Tom McCarthy

satin_island_cover_3212907a

Der hvor A Little Life var vanskelig å skrive om fordi jeg har for mye jeg skulle sagt, er Satin Island utfordrende av helt andre grunner. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg irriterte meg, jeg kjedet meg. Jeg orker ikke å bruke krefter på finne ut hvorfor jeg kjedet meg, eller på å fundere over muligheten for at jeg misforstod hele poenget. Alt jeg vet er at jeg kjedet meg så hardt at jeg måtte belønne meg selv med sjokolade for hvert fullførte underkapitell, og nå er det over.

Sosialantropologen U har fått i oppdrag av sin arbeidsgiver å skrive Den Store Rapporten om vår tid. I Satin Island (2015) får vi servert historien om denne rapportens tilblivelse (eller forsøk på tilblivelse) fra U selv. Det er diverse refleksjoner over first world problems, sosialantroplogiens rolle og søte konspirasjonsteorier (U er en stor fan), ispedd glimt fra Us hverdag. Det er ikke noe klar progresjon eller historie, og alle karakterene bortsett fra U er rene statister, eller rekvisita for å fram poeng i Us tankespinn. Vi hopper fra refleksjon til refleksjon, fra bilde til bilde, men zoomer aldri ut – får aldri se helheten, og selv om hele poenget kanskje nettopp er mangelen på en helhet (eller menneskets manglende evne til å se helheten), er det ikke særlig givende å lese disse bruddstykkene. Ikke for meg, i alle fall. Det later til at dette er en bok man enten bergtas av, eller forkaster totalt.

På goodreads ser jeg at noen har foreslått at boka rett og slett er en godt kamuflert parodi, og jeg tenker at jeg i såfall kan tilgi noe av de mer pretensiøse tankerekkene U legger fram, men at jeg uansett ikke ville syntes boka var morsom. Og selv om jeg åpner opp for en mulighet for at jeg rett og slett ikke klarte å trenge dypt nok inni materien, og at det befinner seg et vel av sannhet godt gjemt i Us skriblerier, velger jeg å tro at det rett og slett ikke er noe særlig å forstå. Jeg føler dog, til bokas forsvar, at den lykkes  i å si noe om det iboende selvsentriske i mennesker, og vanskeligheten av å skulle observere nåtiden.

 

The Green Road – Anne Enright 

Green-Road_9780393248210Jeg har tidligere lest og likt Enrights The Gathering (2007) og har lenge tenkt at jeg må få lest noe mer av henne og litt derfor og litt fordi jeg elsker irsk litteratur (og når jeg sier irsk litteratur mener jeg irske lydbøker, eller, lydbøker lest inn av irer #overfladisk) valgte jeg denne som siste bookerbok ut før shortlisten kommer.

The Green Road (2015) får vi høre historien til familien Madigan. Stykkevis og delt. Boka er delt inn i to hoveddeler, i del en møter vi hvert enkelt familiemedlem (mor og fire barn) på forskjellige tidspunkt i historien. Yngste datter Hannah i barndommen, eldstesønn Dan i 90tallets HIV-herjede NY, eldstedatter Constance i irsk husmorshverdag, midt-i-mellom Emmet som hjelpearbeider i et hungernødsrammet Mali og til sist: Rosaleen, moren, i 2005 – enke, barna har forlatt redet, hun er ensom og biter, og hun bestemmer seg for å selge barndomshjemmet og informerer troppene “kom hjem til jul, jeg selger huset”. Det er lite teknisk sammenheng mellom kapitelene i del en, som nesten kan leses som enkeltstående noveller.

Del to er jula 2005.  Søskenflokken samlet på irsk jord for første gang på lenge. Selv nå blir det ikke høydramatisk, det handler mest om det indre – vi får høre alle søsknenes stemmer igjen, og ser dem i nye livssituasjoner. Jeg synes boka er elegant, alle delen kommer sammen uten at det føles anstrengt, og selv om jeg ikke får helt tak på alt, tenker jeg at slik er jo livet også – ting skjer. Ellers likte jeg nok Constances del aller best, og når jeg sier det – slår det meg at jeg for to år siden ville foretrukket Emmets eksotiske Afrikadel, eller kanskje til og med Dans ville liv som homofil i New York (nå liker jeg Dan best senere i livet, roligere). Alt i alt synes jeg boka er veldig god, selv om jeg aldri blir overbegeistret. Den er stødig. Velskrevet. Vakker. Men ikke særlig nyvinnende, eller – i mitt tilfelle, engasjerende. Jeg står på utsiden og observerer familiens opp og nedturer, jeg noterer meg poetiske vendinger, tenker det var smart skrevet, og glemmer det i neste sekund. Kanskje ville jeg ha følt at boka hadde mer substans hvis jeg hadde lest den i papirform (det skjer), kanskje ikke. Uansett, jeg håper å se denne på shortlist, men ikke øverst.

 

(Ja, jeg innser at jeg jeg nesten har skrevet langt nok om alle bøkene til å kunne dele opp, få ekstrapoeng og glemme hele samleopplegget, men jeg er trøtt, og orker ikke å skrive nye innledninger, og håper i all ærlighet at lengden kommer til å skremme bort alle potensielle leser fra dette innlegget).

19 Responses to “Bookerbonanza”

  1. Mari September 3, 2015 at 10:11 pm #

    Individuelle omtaler, hva er det?

    Jeg liker (som alltid) omtalene dine, men jeg har (/får) ikke lyst til å lese noen av disse. Det er forsåvidt et gjennomgangstema når det gjelder Booker-bøker. Jeg vurderer av og til å lese noen sånne, men så leser jeg noen omtaler, og da tenker jeg bare “nei…” (noe som er min feil, ikke omtaleforfatterens). “A Little Life” har forsåvidt et jævlig bra omslag, men den høres så veldig såpeserie ut. Nei, tror jeg holder meg til sørstatsgotikk og amerikansk grit-lit.

    • Haruhi September 5, 2015 at 9:27 pm #

      Vet du, jeg hater omslaget på A Little Life, det var en av grunnene til at jeg styrte unna helt til den ble longlista. Liker ikke ansikter på omslag, det gir meg – passende nok – assosiasjoner til såpeopera og kiosklitteratur. For, ja, som du sier – A Little Life er sikkelig såpeopera. Selv om det later til at den godkjennes som høylitterær såpeopera, noe som passer meg utmerket.

      Hver gang jeg stikker innom bloggen din, eller forsåvidt goodreadsen din, blir jeg imponert over hvor bra kompass du har – selv vingler jeg fremdeles rundt, og leser så mye som ikke gir meg verken gleder eller mening. Må skjerpe meg. Eller droppe lesemål.

      • Mari September 6, 2015 at 4:29 pm #

        Virker egentlig ikke som du har så dårlig kompass selv da. I overkant av 30% av bøkene du har lest så langt i år har fått 4 stjerner på goodreads, mens litt under 9% har fått 5. 25% har fått 2 eller færre.

        Jeg har likt ca 91% av bøkene jeg leste, men så er jeg også litt snillere med stjernene. Jeg runder gjerne opp, mens du oftere ser ut til å runde ned. (Ja, jeg følte for å regne det ut…)

        • Haruhi September 6, 2015 at 5:15 pm #

          Du regnet det ut selv, eller har goodreads en funksjon jeg ikke vet om? Det er uansett overraskende positivt fra min side, kanskje jeg er flinkere til å velge enn jeg tror. Jeg runder en del ned ja, i hvert fall når det står mellom 5 og 4.

        • Mari September 6, 2015 at 6:51 pm #

          Jeg er dødsdårlig på GR-funksjoner, så jeg regnet det ut selv.

  2. Ingalill September 5, 2015 at 8:41 am #

    (Samleomtaler er en kunst og en illusjon. Fordi deg fungerer best når skribenten har misforstått hele konseptet og skriver akkurat de like og lange og de samme omtalene han/hun ville ha skrevet uansett. Bare flere på engang. Man tror det skal bli så lettvint – og så er det i realiteten x ganger så mye arbeid. (For å sitere min egen forsvarstale, dårskap, hver gang noen lurer på hvorfor jeg ikke deler opp, eller holder meg til en i gangen.))

    Soo, gratulerer dette var en perfekt samleomtale!
    Den fikk meg til å levere Satin Island tilbake til bib, ulest, men beholde Enright noen uker til + jeg leste 10% mer i Little Life. Hørte jeg ikke noe om at du skulle vente med omtale til alle var ferdige? Ble det for lenge å vente? Streetsmarts. For nå etter å ha lest om Caleb og etterspillende – trenger jeg ei ukes pause. Kan ikke forstå noenr annet enn at det blir kortliste her. Forfatterinnen trenger heder for å klart å skrive noe som hjerteskjærende sjelevrengende, selv om jeg må mange måter synes Tree var enda tristere, med de brutal vitenskap som skyr ingen midler. Å ja, hvor er kvinnene?

    Forøvrig har jeg nå lest amazonsamplen til Gilead, og hopper derifra på Home, for å rekke Lila innen Clems samlesing. Den kommer uansett på kortlista, så det gjør ikke noe om jeg ikke rekker 15.sept. That’s the plan. + å lese Runaways (fordi jeg kjøpte) og Enright. Det er da 6 (inkl. Little LIfe, Spool og Fishermen) og forhåpentligvis hele kortlista. Marlon James (på lyd) i bakhånd (fordi jeg tviler på Spool og ikke liker Fishermen).

    • Haruhi September 5, 2015 at 11:32 am #

      Og Caleb er ikke det verste en gang *gasp*. Jo, jeg hadde tenkt å vente – men oppdaget at jeg i økende grad bare husker irritasjonene, hadde jeg ventet ennå en uke hadde jeg kommet ut som surmaget, pirkete og ubegeistret.

      Yey, til tilbakelevering (jeg er barnslig, og orker ikke å si “men hva hvis du er en av de som elsker”, for jeg tror ikke du er det, og jeg tror (håper) heller ikke at den dukker opp shortlist). Lila derimot. Går rett inn i en depresjon hvis Lila ikke kommer på shortlist.

      Marlon hørte jeg en sample av lydutgaven (tenkte lyd kunne være smart, med alle fortellerne etc), men slet med aksenten og måtte gi opp, men det må sies at det skal lite til før jeg får dialektproblemer. Det er sikkert en vanesak.

      • Ingalill September 8, 2015 at 8:22 am #

        10% to go – av Little Life, og det som jeg helt siden kjærligheten blomstret spådde ville skje – har skjedd – og jeg har nå processed og merker at jeg begynner å bli litt desentivisert. Jeg er forberedt på det jeg nå regner med er slutten, men føler ikke like mye som jeg gjorde for 50% siden (350s siden?, herregud).

        Merker nå en snikende trang til å bli ferdig, slik at jeg kan lese Ferrante og Lila – (som jeg nå har bestemt meg for å lese før noen av de andre. Og Clegg, som plutselig alle elsker.

        • Haruhi September 8, 2015 at 4:52 pm #

          Ja, herregud. De der måtte skje greiene plaget meg litt, ikke fordi jeg vil ha en mer happy ending (eller, jo, ok, kanskje), men fordi jeg synes hun kun ha kommet på mer realistiske/modigere sad endings. Jeg ble også litt careface mot slutten, og trodde egentlig jeg var ferdig med å være rørt – men så gråt jeg jo plutselig haugevis etter at alt var lest ferdig + en ti-tyve uventete tårer i løpet av de 50 (?) siste sidene.

          JA LILA. Må vel lese Clegg selv, hadde ingen forventinger til den – men den slår jo virkelig an. Tror dog jeg venter til 15. sept. Orker ikke mer gambling.

  3. labben September 5, 2015 at 2:11 pm #

    Du mener tell men ikke show? Det pleier ikke jeg å være så veldig begeistret for og jeg kjenner jeg begynner å bli litt nervøs for å bli skuffet av A Little Life.

    Uff og uff til tilbakelevering. Satin Island var morsom. Hovedpersonen er en underlig og ufokusert mann som ikke klarer å finne ut hva oppgaven hans egentlig er og dermed begir seg ut på en rekke digresjoner han synes er fascinerende. Hvordan kan det ikke være morsomt når han forklarer at han gikk inn i en dyp depresjon da han oppdaget at konspirasjonsteorien hans ikke stemte? Jeg nekter tro at det er meningen man skal ta romanen som helhet seriøst og jeg tror dere ser på den på en helt annen måte enn meg fordi dere har tatt den seriøst og ikke sett eller likt humoren (jeg digget humoren). Den har mange interessante (og ikke minst meget godt skrevet) betraktninger som man kan ta seriøst, men U og romanen som helhet er det vanskelig å ta seriøst. Jeg ble skikkelig sjarmert av denne, på litt lignende måte som The Dog sjarmerte meg i fjor – selv om den var i større grad utpreget morsom. Så jeg kommer til å kjempe for denne til siste stund, selv om jeg innser at den nok er for sær til å havne på shortlist. Hadde juryen vært litt modig hadde de plassert den der, for den er myyye bedre skrevet enn alle andre jeg har lest så langt, med unntak av Lila. Men språklig er den ikke dårligere enn Lila etter min mening.

    Jeg håper ikke Enright havner på shortlist. Jeg synes ikke de to delene kom godt nok sammen og var mye mer interessert i den første delen. Dog litt artig at det er en del varierte meninger i år.

    • Haruhi September 5, 2015 at 9:19 pm #

      Åh, herrejesus, tell – show – show – tell. Retta det opp nå. Blir helt flau. Jeg gleder meg mer og mer til å høre din dom over A Little Life, føler at det kan falle begge veier.

      Etter at Ingalill har lest kommentaren din, må hun stille seg i venteliste får å få tak i Satin Island igjen. Jeg er tilbøyelig til å være enig at i boka ikke skal leses med helt alvorlig briller, og jeg ser mye av humoren – jeg bare synes ikke den er det minste morsom. Depresjonen over mangelen på russisk fallskjerm rullete, synes jeg f.eks bare var uendelig patetisk – på en måte som føltes reel, men ikke morsom. Skjerp deg, tenkte jeg. I motsetning til deg tror jeg faktisk at Satin Island kommer til å havne på shortlist. Det blir spennende å se.

      Ja, jeg føler det er over snittet splittet meninger så langt. Kan ikke komme på to stykker som har forelsket seg i den samme boka så langt, f.eks.

      • labben September 6, 2015 at 8:40 am #

        Haha, sånne feil vil snike seg inn noen ganger, jeg regnet jo med at du mente tell og ikke show.. Jeg skal få begynt på A Little Life, har vært ganske treg med å komme i gang med den. Når Undermajordomo Minor er utlest får det bli Yanagiharas andre.

        Jeg tror jeg har en tendens til å bli ganske sjarmert av bøker med litt patetiske hovedkarakterer – forutsatt at bøkene er godt skrevet, at det finnes noe sympatisk med karakteren og at det blir fremhevet med humor. Det blir noe annet med en gravalvorlig bok med en skikkelig patetisk hovedkarakter, så jeg skjønner at man kan mislike U (og boken forsåvidt) hvis man ikke liker humoren i boken. Men jeg synes jo også at mange av betraktningene hans var interessante, og at boken var syykt godt skrevet, så den fungerte på mange nivå for meg. Fremdeles min soleklare favoritt.

        Nå er jeg ganske spent på om andre enn meg ville likt The Dog. Jeg føler den har ikke helt ulik humor – og en ikke helt ulik hovedkarakter – som Satin Island, bare at den er litt mindre filosofisk og har litt tydeligere humor.

        • Clementine September 6, 2015 at 10:05 am #

          Enig med deg Ann Helen, jeg er utrolig svak for bøker med patetiske hovedpersoner.. som du sier forutsatt at boken er velskrevet.. kanskje derfor jeg ble så begeistret for To Rise Again at a Decent Hour ifjor.. og elsker alle Woody Allen filmer..

        • Haruhi September 6, 2015 at 2:48 pm #

          Nå måtte jeg tenke meg om, men jeg kan ikke komme på å ha blitt videre sjarmert av slike småpatetiske fyrer i bøker. Tror det havner litt på siden i forhold til den slags humor som treffer meg. For, ja, jeg må si meg enig at boka er velskrevet – og at noen av betraktningen var interresante. men så mange var det ikke (hvis du dør fordi noe fiklet med fallskjermen din, hvor dør du da? etc) at det ikke veide opp for min del. Eller, i andre ord, boka er bedre enn en stjerne – men for meg var det en en-stjernes-opplevelse.

          Tror nesten jeg må sjekke ut The Dog, bare for å se om du har rett. Var det den som handlet om en businessman i Dubai?

  4. siljesols September 5, 2015 at 6:43 pm #

    Deilig med samleinnlegg, men det er jo vanskelig å begrense seg når man først begynner å skrive også. Og plutselig blir det mer jobb enn et eget innlegg om en bok. Uansett.. Jeg håper nesten at Satin Island kommer shortlist for å se om jeg ser det Labben ser, men er redd jeg vil oppleve den som deg. Den skiller seg ihvertfall litt ut blant de 13. Ja, det er en del forskjellige meninger om bøkene, men også få som blir veldig begeistret virker det som. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Lila skal komme på kortlisten, men man vet selvfølgelig aldri.. Enright frister meg nå, men den virker lik til Tyler som jeg allerede har kjøpt, så vi får se.

    • Haruhi September 6, 2015 at 2:52 pm #

      Ja, syns det er spennende med Satin Island og hvordan den splitter. Hadde vært gøy å sett hva du syntes om den også. Ut i fra det jeg har lest om Tyler virker den smålik Enright – personlig er jeg lat nok til å håpe at det betyr at begge to ikke havner på shortlist, og at den som kommer videre er Enright. Vi får se.

  5. Clementine September 6, 2015 at 9:58 am #

    Supert innlegg og du får frem interessante sider ved alle bøkene…
    Jeg reagerte vel likt deg angående Enright… jeg syns boken er knallgod og ekstremt velskrevet, men det er jo ikke et tema som gjør at man står opp og tar bølgen. Og det er jo også et poeng med mange av Bookerpris-bøker.. de skal ikke nødvendigvis “sjarmere” oss, men heller belyser forskjellige sider, enten av virkeligheten eller av litteratur. Temaene eller stemningen kan frastøte eller fascinere.. men kvaliteten på bøkene skal være topp. I mine øyne er det flere bøker på listen i år som fyller de kriteriene! La oss se når Shortlist kommer, det er jo ofte det kommer en sterk Shortlist ut ifra en sprikende Longlist.

    • Haruhi September 6, 2015 at 5:59 pm #

      Ja, jeg er enig i at den er veldig velskrevet, og den ga meg veldig mye å tenke på der og da – men jeg kjenner at den er i ferd med å gli litt fra meg allerede, selv om noen av historiene fremdeles sitter i. Jeg må uansett få sett til å lese mer av Enright etterhvert, har The Forgotten Waltz i hylla.

      Gleder meg veldig til shortlist slippes, og håper å se flere av de jeg ikke har lest allerede der.

      • Clementine September 6, 2015 at 6:09 pm #

        Enig. Temaet er mye mer dagligdags og lavmælt .. fascinerende der og da men det gjør det at dette ikke er en bok som jeg vil huske spesielt godt–
        (Forgotten Waltz er brilliant, og min favoritt Enright… les, les!)
        Ja, vi krysser fingre for en god Shortlist, og det tror jeg det ligger an til å bli, for her er fin bredde mellom bøkene🙂
        Ha en fin uke!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: