Haruhi & the non-fiction part IV

15 Mar

Fordi samleinnlegg is the shit, og non-fiction-målet mitt er det eneste lesemålet jeg kommer til å nå i år (som i fjor). Bøkene rangeres etter en dumb-skala; 1- 10: jo dummere man kan være og fremdeles nyte boka, jo lavere tall (dum = nivå av forhåndskunnskap angående bokas tema).

 

Daily Rituals: How Artists Work – Mason Currey 

9780307273604_custom-b0393414440fa19a6b8301f3a6a4855bf6caf661-s6-c30 (1)Blog gone book. En rekke små tekster som beskriver hverdagsrutinene til flere kunstnere, med fokus på hvordan disse bidrar til (eller forhindrer) arbeidet deres. Skuffende nok ser det ut til at flertallet av den kreative klassen baserer sin suksess på å stå opp til det samme tidspunktet hver dag (gjerne før sju), og spise det samme til frokost som i går. Jeg innser at jeg aldri kommer til å oppnå noe slags form for suksess i livet hvis jeg ikke gjør noe drastisk, prøver en ukes tid tappert å stå opp til samme tidspunkt hver dag (09.30), gir opp og sover lenger enn noensinne. Det blir litt for mange (for meg) ukjente kunstnere, og litt for mange ordinære hverdager til at det blir noe mer enn lett underholdning. Kanskje burde jeg finne det oppmuntrende at store kunstnere (stort sett) er vanlig mennesker de også, i stedet blir jeg uendelig deprimert ved tanken på at alt som skiller meg fra noe større tilsynelatende er viljestyrke og mindre behov for søvn. Dessuten er jeg altfor glad i forskjellige forfattermytene til å forkaste dem helt. Heldigvis finnes det unntak, og jeg kan leve lenge på det faktum at Dickens ikke kunne skrive uten totalt stillhet eller at Beethoven nektet å drikke kaffe som ikke inneholdt nøyaktig 60 bønner pr kopp. Eller på perler som denne:

“Heller wrote Catch-22 in the evenings after work, sitting at the kitchen table in his Manhattan apartment. “I spent two or three hours a night on it for eight years,” he said. “I gave up once and started watching television with my wife. Television drove me back to Catch-22. I couldn’t imagine what Americans did at night when they weren’t writing novels”

Dumblvl: 1.

 

Why Be Happy When You Could Be Normal? – Jeanette Winterson 

9780099556091Jeanette Wintersons (1959) er en anerkjent britisk forfatter, hun ble adoptert bort som baby og vokste opp i et strengt pinsevennhjem med en dommedagsventende/ravende gal mor. Som 16 åring kom hun ut av skapet som lesbisk. Et liv laget for fiksjon. Wintersons slo igjen som forfatter med sin debutbok, Oranges Are Not The Only Fruit, som har sterke selvbiografiske trekk. Bakside teksten beskriver Why Be Happy som the silent twin of Oranges, og jeg innrømmer at jeg i utgangspunktet var skeptisk: hva er poenget med denne boka, når Oranges allerede eksisterer og glitrer på egenhånd?Men selvom den første delen av boka som tar for seg Wintersons oppvekst ligger svært tett opp mot Oranges fungerer det overraskende godt. Denne er hardere, mørkere og tøffere enn debuten, og samtidig minst like morsom. Livet er for hardt til å tas alvorlig. Virkeligheten trumfer fiksjonen. Winterson snakker med store ord, det er mye kjærlighet og poesi – why is the measure of love loss – men det fungerer, jeg tror på det – dramatisk liv, dramatisk tekst.  I andre del av boka når teksten igjen virkeligheten, vi følger Winterson i hennes jakt på sin biologisk mor, og gjennom perioder med psykisk sykdom. Det er sterkt og nært, og kun noen ganger for påtrengende. Dette er en av de mest velskrevne memoarene jeg har lest, selv om jeg synes del 1 fungerer noe bedre enn del 2, – avstanden til hendelsene gjøre teksten mer reflektert. Boka er lett en av de tre beste bøkene jeg har lest i år, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Dumblvl: 1.

 

Scribbling the Cat: Travles With an African Soldier – Alexandra Fuller 

Scribbling-the-Cat-Fuller-Alexandra-9780143035015Noe ganger leser man bøker man er så sikre på at man kommer til å elske, at hjernen sliter med å forstå det når man ikke elsker. Jeg har tidligere lest og elsket Fullers tidligere memoarer Cocktail Hour Under the Tree of Forgetfulnessog  Don’t Lets Go to the Dogs Tonight. Og var i grunn sykt klar for flere skarpe, men innsiktsfulle observasjoner om livet i det hvite Afrika. Bobo (Alexandra Fuller), møter den karismatiske eks-soldaten som for anledning går under navnet K. Han er en born agian christian med store mengder spøkelser og et par råtne lik i skapet. Mest fordi Bobo kjeder seg og ikke har noen gode boksskrivingsidéer og litt fordi K mener han kan hele noen gamle sår, drar de på roadtrip gjennom Mozambique i krigens fotspor. Han ser landemerker, gråter over gamle synder, forteller hjerteskjærende historier og snakker høyt til Jesus, hun smiler, nikker, drikker øl og skriver alt ned. Resultatet blir at man får inntrykk av at dialogene i boka er skrevet direkte ned, as it was, samtidig som hele K-figuren fremstår som karikert, og uekte. Forvirrende. I tillegg blir det tydeligere og tydeligere Bobo fikk være med på reisen i egenskap av å være et koneemne direkte levert fra Gud, han håper og tror på kjærligheten, hun jakter på en god historie. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av at Fuller utnyttet mannen. Ikke er historiene som kommer fram så veldig banebrytende heller, krig er krig og alt er grusomt, men jeg vet at Fuller makter å skildre krigen med større inderlighet og nærhet enn hun gjør her; og jeg kjøper aldri hennes sympati for K. Jeg sitter igjen med en vond smak i munnen, og følelsen av å ha mistet en favorittforfattere. Dumblvl: 1.

 

(Ja, jeg innser at poenget med dumblvl forsvinner litt når alle bøkene får samme score. Nei, jeg nekter å slutte.  Ja, jeg akter å lese litt mer hardcore non-fiction snart)

16 Responses to “Haruhi & the non-fiction part IV”

  1. Siri March 16, 2014 at 9:44 am #

    Spennende, og jeg leser sjeldent bøker innenfor denne kategorien. Ble litt glad over å høre at store forfattere og kunstnere er som oss vanlige folk, da kan jo alle sammen utrette noe stort her i verden😉

    – Siri

    • Haruhi March 17, 2014 at 8:32 am #

      Ja, det gir jo på sett og vis håp:) Selv om jeg bare endte opp med å føle meg lat.

  2. ellikken March 17, 2014 at 8:38 am #

    Hvordan FINNER du disse bøkene?! Wow! Nielsker første omslag, i grunnen siste også. – Men så lenge de er engelskspråklige ville jeg vel ikke kommet lenger enn til å bare holde de. Stryke på de. *sukk*

    For så vidt lenger enn jeg har kommet med kreftboka.

    • Haruhi March 17, 2014 at 10:56 am #

      JEG VET. Og den er så mye finere i virkeligheten! Kjøpte den sånn 75% på grunn av omslaget.

      Jo mindre du vet om hvordan jeg finner disse bøkene, jo mer imponerende virker det. Så denne gangen sier jeg ingenting. It’s pure magic og jaktinstinkt.

  3. Ingalill March 17, 2014 at 9:56 am #

    Jeg bestilte nesten Daily Rituals pga Heller-sitatet, men tok meg sammen, det får være måte på lettpåvirkelighet, dessuten liker jeg, som deg, forfatter/kunstnermyter. Det blir så kjedelig når man hører de er akkurat like 9-4 som alle andre, og kan være hvemsomhelst. Når man selv er mer uforutsigelig enn kunstprodusentene er det noe galt et sted.

    Som alltid like imponert over denne hard-core-non-greia.
    Så imponert at jeg nå helt har sluttet å tenke selv når det kommer til non-fiction-valg.

    • Haruhi March 17, 2014 at 11:00 am #

      Lenge leve mytene! Jeg finner det fascinerende at jeg kan imponere kun med gode intensjoner og planer – jeg leser jo bare softies foreløpig. Men det blir, det blir.

  4. labben April 19, 2014 at 9:10 am #

    Jeg jukser litt og sier at de få jeg har lest (tre for å være helt nøyaktig) fortjener hardcore-status. De to første er relativt lettleste og den ene er til og med skrevet av en komiker – altså hadde jeg forventet en softie. Men språket var forbausende poetisk og innholdet, dog ganske morsomt til tider, langt fra enkelt og forutsigbart. Årets største overraskelse så langt vil jeg si. Hornby sine lesespalter vil vel neppe kalles hardcore av bokbloggere, men for en gjennomsnitlig nordmann tror jeg nok ikke den vil være en softie, så jeg baserer meg på det. Conquistadors er skikkelige saker!

    Kort oppsummert: kvalitetsmessig kommer jeg godt ut av det (spesielt hvis jeg legger litt godvilje til), men du er dronningen av nonfictionkvantitet! Legger snart ut omtale av komikerboken og jeg håper jeg kan lokke noen til å lese den, for jeg er spent på om den er så god som jeg tror den er eller om den er en softie i forkledning.

    • Haruhi April 20, 2014 at 8:04 pm #

      Jeg kan leve lenge med å være kvantitetsdronning altså! Men i det siste har det skrotet på mengden også, det er litt verre å leve med. Fiction over hele fjøla.

      Tror ikke jeg hadde telt Hornby som hardcore – selv om argumentet med mannen i gata forsåvidt er godt. I grunn sliter jeg fremdeles med hardcore definisjonen min, jeg er snart ferdig med å lese om Cixi, og er usikker på om jeg skal telle den som årets første hardcore: den har litteraturliste og fotnoter, – men jeg vet ikke om det holder. Den er jo så lettlest. Nå er jeg spent på hvilken komikerbok du har lest.

      • labben April 20, 2014 at 10:20 pm #

        Har sneket litt rundt om på diverse blogger og fått med meg at du har lest Achebe, hvordan var han? Jeg har en bok av han som jeg lenge har tenkt at jeg må få lest, men jeg er treig og trenger en liten dytt (eventuelt et kraftig spark bak). Er han god? Tror for øvrig ikke jeg har samme bok som den du har lest, men det er vel ikke så farlig ..

        Cixi synes jeg burde telle som hardcore, med mindre hardcore kun er faglitteratur eller av tilsvarende tynde. I så tilfelle må jeg begynne å føre opp pensumbøker på ‘har lest’-listen for å score hardcore poeng. Jeg velger å kalle Conquistadors for hardcore og Hornby og Richardson for semi. Ingen softies her i gården. Haha, vi får se hvor lenge det varer.

        • Ingalill April 21, 2014 at 6:52 am #

          Blander meg inn her. Må bare få det ut:
          Cixi er most definately hardcore!

        • Haruhi April 21, 2014 at 10:30 am #

          Semi, det liker jeg – tror jeg må innføre det som en kategori selv. Siden både du og Ingalill er enige teller jeg Cixi som hardcore med god samvittighet, lista er satt (hvis vi skulle operert med faglitteraturnivå hadde jeg ikke klart en eneste en, jeg har jo ikke noe pensum – og selv når jeg hadde det, var det ganske soft).

          Achebe er veldig god. Det er ikke alltid jeg får helt taket på historien, og jeg bruker litt tid på komme inn i bøkene hans – men det er meg, og ikke ham. Du trenger forresten ikke å snoke lenger, har innført leser/har-lest-liste på bloggen – til ære for deg.

  5. labben April 20, 2014 at 10:21 pm #

    Btw, hvorfor er klokken på bloggen din to timer for treg? Rømt landet eller?

    • Haruhi April 21, 2014 at 10:32 am #

      Er i Norge, men er veldig usikker på hvor bloggen min tror den er, – og hvordan jeg skal få til å stille klokka.

  6. Labben April 21, 2014 at 12:49 pm #

    Yay, leseliste! Endelig kan jeg få kontroll med hva du har lest, annet enn å måtte hoppe fra oppsummering til oppsummering. Til og med med påbegynt og kjøpt. Til ære for meg. Jeg sier meg godt fornøyd med det og hopper liksågodt rett i det og spør hvordan du likte Wuthering Heights som jeg oppdaget på slutten av listen din? Pro eller con eller noe mer reflektert? Og Ishiguro? Den du har lest er en av de jeg ikke har kommet meg til enda, bør jeg reagere kjapt? Har ihvertfall plassert Achebe høyere på leselisten (og Banks etter en liten gjennomgang av det siste på Monika sin blogg). Hva skjer med all Sherlock Holmes lesingen? Hektet? Prosjekt? Savner Sherlock på tv?

    • Haruhi April 21, 2014 at 4:24 pm #

      Wuthering Heights, tja. Er glad jeg har lest den, sånn at jeg endelig vet hva alle snakker om. Trodde at jeg kom til å hate den, og ble derfor en smule positivt overasket, selv om jeg tilhører den delen av befolkningen som ikke føler sympati for noen av hovedpersonene og synes alt er smør på flesk. Forøvrig er Nelly Dean den jeg liker minst av alle…

      Jeg synes den var en av Ishiguros bedre, men den ble veldig lik the
      Remains of the Day tematisk sett, bortsett fra at den foregår i Japan og ikke England. JA! Til Banks, han er så sykt god på sitt beste.

      Æsj, Holmes ja. Det startet med Sherlock på tv, hadde abstinenser og fikk lyst til å lese orginalen for å se hvor mye som har blitt med over i denne tvversjonen (har sett en del andre Holmesversjoner på tv også). Synes egentlig ikke bøkene er så gode, – men siden utgaven min har alle bøkene mellom to permer – klarer jeg ikke helt å legge den fra meg. Fulleføre det man starter, osv. Er snart halvveis. Blir litt gøy å kunne si at jeg har lest alt.

  7. stjernekast July 5, 2014 at 2:13 pm #

    Så godt skrevet. Sagt det før, digger bøkene du finner og leser som jeg ellers aldri villet hørt om, digger du leser så mye sakprosa.

    Liker omslagene, den nederste best. Sammen med teksten og den lyse rosa bakgrunnen din er dette kunst jeg liker.

    Ha en fortsatt fin lørdag!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: