The Beggar Maid / Lives of Girls and Women

27 Jan

the-beggar-maid-alice-munroAlice Munro (f. 1931) er en forfatter jeg lenge har vært glad i, en forfatter jeg leser fordi mine foreldre leser henne, fordi hun alltid har stått i bokhylla hjemme: en trygg havn i dårlig leseperioder og langvarig regn. I løpet av vinteren har jeg lest to bøker av henne: The Beggar Maid (1978) opprinnelig publisert under tittelen Who Do You Think You Are? og Lives of Girls and Women (1971). Begge er skrevet relativt tidlig i Munros forfatterskap (Girls and Women var det andre verket hun fikk utgitt, og Beggar Maid det fjerde) og begge er både strukturmessig og tematisk veldig like. De svever i grenselandet mellom novellesamling og roman. Beggar Maid ble bookershortlistet når den kom ut, en pris som utelukkende gies til romaner, og min utgave av Girls and Women har underteksten “A Novel” mens wikipedia kaller den en short story cycle. I begge bøkene følger vi en kvinnelig hovedperson fra historie til historie gjennom hennes oppvekst i en canadisk småby, Del i Girls and Women og Rose i Beggar Maid.

Jeg føler jeg for syns skyld må inkludere det vanlige unnskyldningsavsnittet: Jeg er alt for sent ute med å skrive disse omtalene (Beggar Maid ble lest ut i midten av november, og Girls and Women ble påbegynt like etterpå), og notatene mine er en spøk. Jeg leste begge bøkene på kindle, og i motsetning til resten av verden synes jeg det er vanskeligere å navigere i en ferdiglest e-bok enn en fysisk bok. Samme hvor flittig jeg bruker diverse notatfunksjoner står jeg kun igjen med et par halvgode sitater og ingen oversikt. Så lenge jeg faktisk leser går det greit med e-bok: det er meg, teksten og kaffekoppen. Men med en gang jeg runder 100% og skal finne tilbake igjen er jeg lost og boka transformeres til en uendelig datafil, en labyrint av tapte passasjer og forsvunne ideer. Det blir grovt skissert og skuffende sitatfritt. 

Begge bøkene er oppvekstskildringer med feministisk anstrøk. Historien om å vokse opp litt på utsiden av et klaustrofobisk bygdesamfunn, om å ville ut, vekk, bli noe, bli hva som helst. Om å være den eneste som leser bøker, om å elske og hate sin intelligens – om kom seg vekk, bort, ut – men samtidig aldri føle seg hjemme noen annen plass. Om å være smart og suksessfull som kvinne, – men allikevel til stadighet defineres som person av mennene rundt seg.  I begge bøkene kan alle historiene/novellene/kapitlene i prinsippet leses som enheter, med begynnelse, hoveddel og slutt – selv om de best fungerer som en del av en helhet. Og det er ikke bare i de grove linjene at bøkene er like, Del og Rose møter de samme guttene, har den samme lillebroren (men ikke den samme moren), går i den samme skoleklassen, leser de samme bøkene og drømmer de samme drømmene. Det er veldig mye likt, uten at dette på noe tidspunkt blir plagsomt eller gjentakende (og, det er faktisk først nå, når jeg sitter meg begge bøkene foran meg – at jeg ser alle likheten, hvordan to forskjellig gutter kan være den samme, en grapefrukt symbolisere det samme som et teaterstykke), og jeg tar meg i å tenke at det ikke kan stemme at jeg virkelig liker den ene, men ikke den andre – at alt kan være en illusjon, et resultatet av at jeg leste Beggar Maid først og i et drag, mens jeg somlet meg gjennom Girls and Women.

Men det er forskjeller. Tematikken/grunnhistoriene som er en gjenganger i hele Munros forfatterskap, finner jeg interessant nok – selv om det på ingen måte er nyvinnende, men det er gjennomførselen og detaljene det handler om, som gjør at jeg forelsker meg i den ene og nærmest forkaster den andre. Den største forskjellen ligger kanskje i at Beggar Maid er fortalt i tredjeperson mens Girls and Women er fortalt i førsteperson. Slik at Girls and Women rent teknisk sett blir den mest personlige av de to. Vi får skildret forskjellige episoder fra Dels liv i kronologiske rekkefølge, og selv om noen av novellene/kapitlene har klare spenningskurve, oppleves de fleste av dem som rene skildringer, det hele føles veldig realistisk, nesten selvbiografisk, til det punktet at jeg inntil jeg fikk vite hovedpersonens navn (i det tredje eller fjerde kapittelet) kalte henne Alice i hodet mitt. Og selv om dette i og for seg er en styrke – denne evnen til å skrive så overbevisende, og ta livet så på kornet, funker det ikke helt for meg denne gangen. På tross av den selvbiografiske følelsen er jeg hele tiden veldig klar over at det jeg leser er fiksjon; noe med blandingen mellom roman og novellesamling, gjør at teksten hakker litt. Kapitlene (novellene?) står ikke alene, man må kjenne Del, vite hva som skjedde på forrige side, huske bipersoner for å henge med, få noe ut av historiene. Samtidig blir det for mange gjentakelser og for lite rød tråd til at det hele kan leses som en tekst. Hull i strikketøyet. Det plager meg, og jeg klarer ikke å leve meg inn i historien slik jeg ønsker. Og selv om noen av kapitlene er glitrende, og fanger essensen i det å være ung, blir det for ujevnt. Og jeg vet hele tiden at Munro kan så mye bedre.

I motsetning til Girls and Women følger ikke Beggar Maid en slavisk kronologi, flere av historiene starter med at fremtidens Rose ser tilbake, og forteller om barndommen sin – mens man i andre fortellinger igjen sitter godt plantet i selve barndommen. Vi ser Rose gjennom hennes egne øyne, bygdedyrets øyne, stemorens øyne og hennes elskeres øyne – med og uten etterpåklokkskapens skjær. Det blir nært, uten å bli navlebeskuende. De første historiene i Beggar Maid fokuserer på Roses oppvekst, og skildrer godt smertene og gledene ved å vokse opp i relativ fattigdom, men vi følger også Rose videre i livet inn ekteskap, skilsmisse, karrière, barnefødsel – boka fortsetter forbi oppvekstskildringen, og klarer å fange et helt liv mellom to permer. Og selv om jeg til dels føler at Rose/Del er støpt i samme form, er Rose mer kompleks, hun har større karakterfeil men også mer varme. Der hvor hver bolk i Girls and Women tar for seg en tidsperiode, starter de fleste novellene i Beggar Maid med en ide eller tanke, som utbroderes ved hjelp av minner, øyeblikk og historier. Den amerikanske utgaven min har undertittelen “stories of Flo and Rose”, og det er veldig passende. Dette er historiene som utgjør livet til Rose (og Flo, som jeg i all min entusiasme helt har glemt å presentere, som Roses stemor og tilnærmet ene-oppdrager, en nødvendig og vakker motsetning til Roses utferdstrang og nymotens feminisme. Fantastiske sterke Flo, som minner meg om en annen essensiell forskjell mellom de to bøkene. Del er ustyrt med en mor som er støpt i en moderne feministisk form, som kjører fra bondegård til bondegård med kofferten full av leksikon, som skriver leserbrev om prevensjon til lokalavisa – en mor Del skammer seg over, og nekter å sammenligne seg selv med, mens stemoren til Rose er kvinne fra en annen generasjon, tradisjonelle kjønnsroller, tilsynelatende underlegen sin mann i alt, – samtidig som hun er himmla sterk, selvstendig og smart. Rose velger sin feminisme, mens Del påtvinges den).

Alice-Munro

Alice Munro. Bildet er lånt fra The Independent, fotograf ikke oppgitt.

Helt til sist, en liten fun fact: Grunnen til at valgte akkurat disse to bøkene av Munro på tampen av 2013: de er de eneste bøkene hennes som gir 1001kryss (nettopp fordi de ligger å dupper i grenselandet mot romaner, 1001lista elsker romaner.) Jeg har også, helt fram til Girls and Women hatt ståltro på at Munro fremfor alt er stabil. Det spiller ingen rolle hvilken samling du velger, – alt er likt. Du plukker opp en samling og du vet akkurat hva du får, og det er ikke det beste du noensinne har lest – men det er gjennomført, stilsikkert og gjenkjennelig. På et merkelig vis gir skuffelsen med Girls and Women  meg større, og ikke mindre, tro på forfatterskapet til Munro – skuffelse betyr at det også er rom for positiv overraskelse, daler betyr at det må finnes topper. Neste samling ut blir Dear Life (2009) eller Too Much Happiness (2012), jeg gleder meg.

8 Responses to “The Beggar Maid / Lives of Girls and Women”

  1. Ingalill January 29, 2014 at 1:46 pm #

    Interessant det du sier om at Munro ble mer fristende når du opplevde at hun var ujevn, for jeg tror det er akkurat det som har holdt meg unna og jeg aldri har kunnet sette fingeren på. Jeg har lest ei novellesamling (ages ago), men husker lite og det jeg har ingen trang til å gjøre det igjen. Hun virker så kjedelig. Perfeksjon er kjedelig. Til og med etter denne anmeldelsen som var en fryd å lese – rykker det ikke i bestillingsfingeren. Selv om jeg noterer meg at skal jeg lese Munro igjen blir det Beggar Maid.
    Den gir jo tross alt kryss!

    • Haruhi January 30, 2014 at 8:25 pm #

      Det er et fint og lettlest 1001kryss. Og, ja, perfeksjon er kjedelig (og jeg er ikke så Munrofan som jeg gir inntrykk av) – men det er dessverre disse totalt forutsigbare, jevne og ufeilbarlige forfatteren jeg ender opp med å lese alt av. Ikke de som virkelig røsker i hjerterota mi.

  2. siljeblomst January 29, 2014 at 10:03 pm #

    Dette er bare en kommentar til ebok vs papirbok- avsnittet. Jeg er så utrolig enig! Det er mye lettere å navigere i en papirbok med postit-lapper og eselører, enn i en ebok med digitale eselører. I allefall i etterkant.
    Ang Munro, så ble ikke ønsket mitt om å lese henne noe mindre etter dette innlegget🙂

    • Haruhi January 30, 2014 at 8:22 pm #

      Herlig at noen andre er enig! Det er så mange som skryter over hvor lett det er å omtale e-bøker vs. papirbøker, nesten så jeg føler jeg gjør noe feil. I papirbøker trenger jeg ikke alltid eselører en gang, jeg husker jo (grovt sett) hvor ting står.

      • siljeblomst January 31, 2014 at 10:56 am #

        Og så er det jo mye koseligere med en hylle full av papirbøker. Jeg elsker å studere hyllene til folk når jeg er på besøk – de står jo som oftest tilgjengelige (jeg sniker meg ikke inn på lukkede rom for å finne bokhyller, altså ;-)). Det går jo ikke an på en kindle…

  3. adminungKnirk January 30, 2014 at 11:15 am #

    Bra omtale – og i særdeleshet fordi det er en stund siden du leste bøkene og i ebokformat. Bøker bør skrives om umiddelbart etter de er lest, er min opplevelse av saken, men det er lettere sagt enn gjort.
    Jeg har en bok av Munro liggende, som jeg nettopp har kjøpt. Jeg gleder meg til å lese. Jeg har en slags stille motstand mot å lese noveller, jeg har aldri lyst til det, men jeg ser jo at i disse to du omtaler så er det en slags sammenheng mellom historiene. Det er betryggende. Det er for øvrig ingen av de to bøkene du skriver om som jeg har kjøpt. Husker ikke hva den heter akkurat nå. Er ikke hjemme. :o)

  4. Karen / Frøken Flink February 1, 2014 at 2:32 pm #

    Jeg har akkurat bestilt meg disse, og gleder meg til å ta fatt på dem. Kan heller komme tilbake med kommentarer etter det;)

    • Haruhi February 1, 2014 at 2:43 pm #

      Gleder meg veldig til å få høre et annet perspektiv. Kjenner/ fant ingen i blogglandia som har lest noen av disse to, selv om Munro er en populær dame.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: