The Luminaries

8 Dec

HEIJeg har lest årets bookerprisvinner i forbindelse med Clementines readalong. Når årets shortlist ble annonsert tenkte jeg at Eleanor Cattons The Luminaries var den boka jeg mest sannsynlig kom til å stå over – med mindre kiwimursteinen faktisk vinner, gidder jeg ikke. Selv når den vant var jeg i tvil, men Clementines entusiasme var smittende, og lesetørken så kvelende at det egentlig ikke spilte noen rolle hva jeg prøvde meg på; når alt stopper spiller det egentlig ingen rolle om man prøver seg på prisvinnende 834siders mursteiner eller syltynne novellesamlinger (bortsett fra at det ene er flauere å avbryte enn det andre). Boka ble lest ut på fjorten dager, og mot slutten kom jeg til stadighet heseblesende til avtaler, beklager, jeg leste og glemte tiden.. I ettertid (det er snart tre uker siden jeg leste ut boka) er det litt vanskelig å peke på nøyaktig hva det var som fanget meg slik, – og jeg innrømmer også at plotoversikten sitter litt løst, jeg husker essensen og favorittene – men ikke alle detaljene.  Like fult, et forsøk må til.

Året er 1866 og stedet er Hokitika, et lite gullgraversamfunn på vestkysten av New Zealands sørøy.  Vi møter Walter Moody, en grønnskolling rett av båten, i det han dumper inn i en hemmelig forsamling bestående av tolv menn. På dagsorden står den siste tids dramatiske hendelser; en rik manns forsvinningsnummer, en hores selvmordsforsøk, en eremits dødsfall og en mystisk (og veldig mobil) formues opphav. Moody blir innviet i historien som en slags nøytral tredjepart – og ender opp med å bidra med viktig informasjon. Boka er skrevet som en slags spiral, hver del er halvparten så lang som den forrige – og selve handlingen sirkles inn fra samtlige deltageres ståsted,  i et økende tempo. Det er omstendelige saker, i hvert fall de første 360 sidene. Enkelt episoder belyses fra flere sider, og en allvitende forteller tar oss elegant fra det ene ståstedet til det andre (på et tidspunkt, rundt del tre, tar jeg meg i å ønske intenst etter en filmatisering, vi hopper fra scene til scene og det glir så elegant at jeg formelig ser filmen, ørneblikk som blir til detaljer før det zoomes ut igjen og sirkles på nytt). Bit for bit, avsløres historien om det som skjedd den 14. januar 1866 – og ingen står helt uskyldig tilbake, alle har sin egen agenda.

Gentelmen, (though this collective address sat oddly, considering the mixed company in the room) “I contend there are no whole truths, there are only pertinent truths – and pertinence, you must agree, is alwas a matter of perspective. I do not believe that any one of you has perjured himself in any way tonight. I trust that you have given me the truth, and nothing but the truth. But your perspectives are very many, and you will forgive me if i do not take your tale for something whole”

Boka har en astrologisk struktur, i karakteroversikten først i boka får vi vite samtlige karakterers stjernetegn og kapitlene er også delt inn etter stjernetegn. Forsåvidt fiffig, men i mitt tilfellet tilførte det ikke noe til handlingen. Jeg er helt blank astrologisk sett, og orket ikke å ta meg bry med å sette meg inn i emnet – Catton oppmuntrer tross alt til underholdning, ikke belæring. I ettertid angrer jeg kanskje litt, og tar meg selv i å lure på om det astrologiske aspektet ville ha tilført boka et ekstra lag. Jeg tar meg også i å håpe at faktisk er et ekstra lag jeg har gått glipp av – det vil gjøre forfatterens valg om å inkludere formen, mer forståelig.

På Goodreads ser jeg at The Luminaries til stadighet beskyldes for å være ca 300 sider for lang, selv om det varierer om folk vil avslutte spiralen 300 sider før slutten (det viktigste er sagt – la leseren bruke fantasien) eller i starten (seriøst, vi har tatt poenget – du trenger ikke å være så omstendelig). Selv synes jeg i grunn den er passe lang, selv om den førte delen blir noe uoversiktlig og langdryg. Klart, det er mye som kunne vært kuttet – men jeg er redd en innstramning ville tatt livet av sjarmen, denne overfloden, myriaden av karakterer og liv. Boka er skrevet som en viktoriansk “sensation novel” og er gjennomført til fingerspissene (igjen, på goodreads påpekes det et par faktafeil – men samtlige gikk meg hus forbi, så jeg luker øynene og stikker ut tunga) med alle de obligatoriske ingrediensene; opium, fargede skurketyper, spøkelser, prostituerte, seanser, forsvunne formuer, uforklarlige hendelser, villfarne brev, ukjente slektninger og en dæsj kjærlighet. Dette er rett og slett en god gammeldags røverhistorie, og jeg tror grunnen til leselystboosten ligger i nettopp dette: det var herlig befriende og lese en god historie uten noe skjult agenda eller budskap. 100% fortellerglede og sjarm. Akkurat det jeg trengte.

Mest av alt minner Catton meg om en moderne utgave av Wilkie Collins (ingen rasistiske undertoner, og atskillig sterkere og bedre skildret kvinnekarakterer – bokas to kvinner; den prostituerete Anna Wetherell og enken Lydia Wells er de mest levende og interessante). Og akkurat som i en  Collinsroman, blir jeg en smule skuffet når jeg kommer til slutten – og hendelsesforløpet nøstes opp og det uforklarlige forklares. Mangelen på faktiske spøkelser plager meg bestandig.  Like fult synes jeg Catton har gjort en fin jobb når det kommer til å la et lite romantisk og utenomjordisk strøk stå igjen.

Helt til sist, et lite hjertesukk: jeg skulle aldri ha lest denne som e-bok. Jeg gikk meg vill, fant ikke igjen tidligere passasjer når jeg ville lese dem, kunne ikke bruke karakteroversikten frammest i boka, følte ikke spiralformen like sterkt som jeg vil ha gjort på papir og fikk heller ikke helt den nostalgiske følelsen jeg ønsket. Papirutgaven er også totalt stunning, bilder gjør den ingen rettferdighet og jeg sikler håpløst hver gang jeg går inn i en bokhandel. (Den nesten totale mangelen på sitater i anmeldelsen skyldes også kindlelesning, – jeg husker aldri å markere, og er helt sjanseløs når jeg ikke har et fysisk boklandskap og orientere meg i etterpå).

FORFATTEREN

eleanor_catton_982w

Eleanor Catton (f. 1985) debuterte i 2008 med The Rehearsal. The Luminaries er hennes andre bok.  Hun er den yngste bookerprisvinneren noensinne, og har også bidratt med den lengste vinnerboken så langt.  Hun hevder selv at hun ikke viste hvor lang boka var blitt før hun fikk en fysisk kopi og måtte kjøpe en ny håndveske for å få plass til sin egen bok.

8 Responses to “The Luminaries”

  1. Elida December 9, 2013 at 7:51 am #

    På grunn av at eg har boka på Kindle er ikkje boka lest ferdig, og blir det sannsynligvis ikkje før eg får tak i ein papirutgave. God anmeldelse! Eg får veldig lyst til å ta opp boka igjen, men sliter med Kindle-lesing.

    • Haruhi December 9, 2013 at 3:10 pm #

      Ser det er mange som påpeker ebok-aspektet i forhold til akkurat denne boka: hadde jeg vist det på forhånd hadde jeg nok gått for papir. Kommer nok til å kjøpe en papirutgave nå også, men tviler i grunn på at jeg kommer til å lese boka på nytt. Jeg drømmer ofte om gjenlesninger, men det blir sjeldent.

      Håper du kommer inn i boka igjen!🙂

  2. Clementine December 9, 2013 at 10:23 am #

    Ååå- fantastisk omtale. Jeg ble helt oppslukt og fikk lyst å begynne på boken en gang til! Jeg likte denne boken like godt som deg, og det er herlig å dele en slik opplevelse. Jeg opplevde akkurat det du skriver, at den overfloden og myriaden av liv er herlig og sjarmerende. Jeg er forøvrig enig i det du skriver om Kindle. Jeg har boken både i Kindle format og papirutgave, og selv om det var flott å lure med Kindle i vesken og kunne lese i et ledig øyeblikk her og der, er boken bedre nettopp fordi strukturen kommer tydeligere frem.
    Jeg sitter igjen etter boken med en opplevelse av håndverk av høy kvalitet, at boken er smart og godt gjennomført, og det er så morsomt å lese slike bøker. Jeg håper å komme over noen som kan forklare om astrologien for oss, for den dimensjonen touchet jeg også bare borti.

    • Haruhi December 9, 2013 at 3:20 pm #

      Takk. Jeg er også glad for at vi er flere entusiaster!

      Til e-bokens forsvar er jeg ganske gammeldags av meg, og ikke særlig flink til å manøvrere på lesebrett. Det rent praktiske med å å gå fram og tilbake, finne igjen ting etc. er sikkert enkelt nok på brett også, hvis man bare er vant med det. Selve spiralfølelsen derimot – funker rett og slett ikke så bra som e-bok.

      Og, ja, smart. Boka er jo rett slett fantastisk godt sydd sammen, og det bidrar like mye som tidskoloritt og karakterene til å gjøre den medrivende og god.

  3. Ingalill December 11, 2013 at 8:55 am #

    Da er jeg også ferdig. Igår på en kafe uten internett. Leste også på kindle. Og kjenner jeg gremmes over at jeg kanskje nok engang ender opp ambivalent om noe jeg kanskje hadde likt i et annet medium. Umulig å vite – men det har jo hendt før. Gabi Gleichmann osm jeg høret på lydbok og alle som leste papirboka var svært begeistret (nesten alle) over struktur og oppbygning – mens jeg ble langsomt gal.

    Angående Luminaries ble jeg svært begisteret for både struktur, oppbygning, røveri og spiral – teoretisk – jeg kom bare ikke på innsiden av spiralen og brydde meg svært lite om karkaterene – var egentlig mest opptatt av prosenten stod stille. Dere hadde rett i at det gikk fortere mot slutten dog – brukte dobbelt så lang tid på første halvpart som siste.

    • Haruhi December 15, 2013 at 9:13 pm #

      Dette med mediumbom skjer hele tiden med meg også. Eller, jeg innbiller meg veldig ofte at skjer, jeg skylder på mediumet når jeg ikke makter å bli enig meg egne (/andres) forventninger. Nå leser jeg en Munro-samling på kindle, og er drøy nok til å påstå at noveller ikke fungere i kindleformat – og at jeg derfor kan fortsette å digge Munro, selv om jeg ikke liker samlingen..

      Jeg grøsser ved tanken på hvordan det må ha vært å komme gjennom the Luminaries uten å havnet på innsiden – guri, så langtekkelig. Nå gleder jeg meg til omtale.

  4. Karete December 28, 2013 at 9:37 pm #

    Flott omtale, selv om jeg ikke er like begeistret som deg.
    Som du sikkert har sett er jeg en av de som mener at boken er 300 sider for lang.

    Jeg kjøpte boken først som e-bok, men måtte gi opp og kjøpte pocketboken i tillegg…ble veldig forvirrende å ikke kunne gå tilbake dit man ville🙂 Kudos til deg som kun har lest den på brett.

    Ønsker deg en fortsatt fin romjulshelg og et riktig godt nytt leseår!

    • Haruhi December 29, 2013 at 11:26 am #

      Morsomt hvor mange som påpeker dette med lesebrett, – jeg trodde jeg var sær som slet med å få den til på brett, også viser det seg at jeg egentlig er ganske tøff som klarte det i det hele tatt.

      Godt nytt leseår til deg også!🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: