Trespassing between Heaven and Hell

10 Nov

Ingen litterære univers (Hogwarts inkludert) står meg nærmere enn USA. Lite annet får fram fangirlen i meg som Frank Bills white trash, Cormac McCarthys øde grenselandskap og Annie Proulxs elskede Wyoming. Dette skulle egentlig være en samleomtale, meg og statene (eller mer presist; Wyoming, Indiana, New Mexico, Texas), men snart starter ukas episode av Downton Abbey, –  og man kan ikke leve på voldsromantikk alene.  Så det får holde med Frank Bill i første omgang.

fbJeg har lest Frank Bills debutbok: Crimes in Southern Indiana (2011). Boka består av 17 noveller, av ulik lengde og kvalitet , – men med stort sett samme intensitet og voldsnivå. Det går hardt for seg i Bills Indiana: Brukne bein, knuste hodeskaller, sprengte underliv, lik. Ingen fornærmelse er for liten, og ingen bånd sterke nok – ikke når arbeidsløsheten, crystal meth’en og håpløsheten strammer taket. Det er Breaking Bad uten all cuddlinessen. Et USA jeg ante konturene av, men valgt å ignorere.

He’d burned his father’s home for insurance money. Shot Esther MacCullum’s dog dead in front of him for a debt he owed. Opened Nelson Anderson’s skull in the Leavenworth Tavern with a hammer for saying he’d ratted out Willie Dodson on a cross-county deal, even though he did it for the local law. And today he’d sold his granddaughter, Knee High Audry, to the Hill Clan to whore out. Needing the extra cash to help pay for his wife Josephine’s cancer medications. Yeah, he thought, I’s a son of a bitch.

Noe av historiene er så voldsspekkede at de nesten ikke gir mening, jeg mister oversikten over hvem som er ute etter hvem, hvem som nettopp døde – og hvem som ennå venter. Man står nesten uten sjanse til å engasjere seg, – empatien sitter for langt inne, og det blir uinteressant (litt som å lese nyhetene -). Men det er store variasjoner, og på sitt beste er det ikke for mye, – men akkurat passe.  Det er ikke så svart at det ikke kan fordøyes, alle er ikke methheads (noen holder seg til hjemmebrent), og kjærligheten gror også her – selv om handlingene den kommer fram i ofte er særdeles voldelige de også. Enkelte av historiene er rett og slett rørende. Språket er hardt og presist, men noen ganger overraskende vakkert.

The female was white-trash erotic. Dirty peroxide locks. A remorseless marrow-white complexion. Eyes so bottomless they were carved out by a God that substituted pleasure in the form of pain.

Alle historiene foregår i Southern Indiana, og mange tar plass i samme lokalsamfunn – personer kommer og går ut av fortellingene, bipersoner havner i fokus og hovedpersoner i bakgrunnen.  Til tider forvirrende, men stort sett effektivt. Persongalleriet kommer til liv, man får følelsen av å bli kjent med et ekte samfunn, man rekker å bli emosjonelt engasjert på tross av den harde overflaten. De fleste av personene vi møter, har aldri forlat staten – og kommer heller aldri til å gjøre det. Har noen reist, komme de alltid tilbake, og det er alltid Afghanistan, Irak, Vietnam. The land of the free. Dømt fra fødselen.  Det kan ikke være så ille, tenker jeg, dette kan ikke være normen, dette er ikke virkelig. Men innerst inne føler jeg at jeg har lite annet valg enn å tro. Frank Bill vet hva han snakker om – født og oppvokst i Southern Indiana (boka er skrevet mellom nattskiftene på den lokale malingfabrikken). Fingeren på pulsen og samfunnskritikken på plass. To generasjoner med  krigsveteraner, arbeidsløshet og dop. Vold avler vold.

Flere bokbloggere jubler: Solgunn Linn og Karin.

6 Responses to “Trespassing between Heaven and Hell”

  1. Ingalill November 11, 2013 at 8:49 am #

    Vold avler vold, og drugs drugs, og akkurat sånn er det Amerika jeg besøker med jevne mellomrom. Dynfunksjonlaiteten er overveldende. Har notert meg denne boka før, men nå virket den plutselig for sterk. Må la tilfeldighetene råde. Er på linje med deg når det gjelder USpåvirkning dog, tror 8 av 10 bøker jeg leser er Amerikanske – og likvel fortrekker jeg Finland -)

    • Haruhi November 13, 2013 at 8:14 pm #

      Sssh, så sterk er den ikke: volden er for det meste ganske smakfull, og alt som skjer kan jo uansett bare skje i USA. Men jeg tror nok det er en bok man enten faller pladask for, eller hater.

      Ca 8/10 US her også, – og, ikke si det til noen men, hele dette “jeg elsker statene” opplegget, er et godt skjult opplegg for å lese MINDRE fra USA, hvis jeg bare begynner å fokusere på statene, og kanskje til og med prøver å lese ennå mer derfra – som kommer jeg helt sikkert til å slutte, 50% europeisk og 30% India i 2014. (Nesten) så enkel er jeg.

      Jeg er forøvrig ikke like glad i finnene som resten av blogglandia, – men så har jeg jo ikke lest Jordmora ennå.

  2. Anne / Bokofilia November 11, 2013 at 12:23 pm #

    Spenstig omtale dette🙂 Jeg forsøkte meg på denne boka i fjor, men den var ikke min kopp te. Det er ingen tvil om boka er godt skrevet, selv om den ikke falt i smak hos meg. Historiene er til dels uhyre voldelige, men de skildrer da også et samfunn som befinner seg svært langt fra den amerikanske drømmen. For meg ble det for mye vold, men klarer man å lese forbi dette får man et godt innblikk i skyggesidene til det amerikanske samfunnet. Alt er mulig i USA, heter det, og jeg tviler ikke et sekund på at de historiene jeg leste i boka kunne skjedd i virkeligheten. Til tross for det ekstreme i dem.

    • Haruhi November 13, 2013 at 8:19 pm #

      Jeg har ganske høy voldstoleranse når det kommer til fiksjon – jo blodigere jo bedre. Nesten. Tror nok dette er en veldig enten/eller bok, funker ikke voldsbruken – er det jo pent lite annet å spille på.

      Tviler vel egentlige ikke realismen i dette jeg heller. Dessverre. Men jeg synes det er bra at den delen av USA også får en litterær stemme.

  3. bjorgmi November 15, 2013 at 11:10 pm #

    Der fann eg endeleg bloggen din igjen. Det fungerer svært dårleg å google Haruhi. Og Haruhi+blogg gir om mogleg endå fleire merkelege treff. Men nå er du på plass, takka vere Ingalill. Igjen. Eg kjenner eg må lese denne. Eg liker amerikansk samfunnskritikk. Eller kritikk av Amerika, om du vil. Og eg har ikkje så veldig store problem med vold i bok. Det er verre med film, eller lydbok. Men nå liker eg eigentleg ikkje lydbøker i det heile tatt. Vel. Eg lagrer bloggadressa di igjen. Og eg noterer boka.

    • Haruhi November 16, 2013 at 2:36 pm #

      Hei du! Hyggelig å se deg her.
      Nå måtte jeg nesten prøve å google selv kjenner jeg, antar det blir mye animestuff. Selv synes jeg faktisk vold er mindre strekt på film, veien til latteren blir kortere. Lydbøker og vold har jeg ikke prøvd ennå, men generelt sett syns jeg lydbøkene også blir “fjernere” for meg enn papirboka. Håper boka faller i smak hvis du leser den.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: