Salman, en oppsummering

28 Sep

Del 1 som egentlig sier alt jeg har å si om boka.  De siste 409 sidene er mer av det samme. Eller, det er mer av de delene jeg ikke likte så godt, og mindre av de delene jeg trykket til hjertet. Mer fatwapreik, flere navn, mer babbel, mindre magi.

Rushdies ordrikdom har alltid vært noe av det jeg har elsket med ham. Punktumløse sider, og setninger som kan gjøre en andpusten. Magisk realisme er i min gate, og selv om jeg er norsk nok til å like knapphet og sårhet – så digger jeg det overveldende og fargesprakende. Hvilket er hvorfor jeg følte det ville være trygt å lese hans memoarer (det, og det faktum at hans liv er vel verdt å lese om). Det er ordrikt, men det er ikke magisk. Jeg vet ikke hva jeg forventet, hvis Rushdie skulle brukt sine vanlige våpen – ville ikke boka kunne leses alvorlig, poengene ville ha druknet. Og kanskje er det mye forlangt at noen skal kunne skrive magisk om sitt eget liv. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at hvis man først skal gå for den nøkterne stilen, så kan man kutte ned på antall sider også. Og antall detaljer.

(Og det hører med til historien at jeg har rent praktiske grunner til å mislike boka, den har ligget som en propp i lesestrømmen min i flere måneder – den fikk meg til å legge fra meg Siddhartha Mukherjees Emperor of All Maladies, en fantastisk murstein om kreft og den har mest sannsynlig bidratt til at 2013 ikke blir året jeg fikk lest The Satanic Verses allikevel (men om ikke annet, så har Joseph Anton  overbevist meg om at ja, jeg skal lese versene. Jeg vet bare ikke om jeg orker akkurat nå). Helt ærlig måtte jeg finne fram studenten i meg for å bli ferdig med boka før lånefristen gikk ut. Litervis med kaffe, koselesenekt og netflixsrestriksjoner – det skal godt gjøres å like en bok under slike omstendigheter. Kanskje hadde jeg likt boka bedre hvis jeg hadde tatt meg bedre tid, lest den i sitt eget tempo. Verden er ikke alltid rettferdig.)

2 Responses to “Salman, en oppsummering”

  1. Ingalill October 2, 2013 at 1:23 pm #

    Det sier seg selv at jeg er dypt imponert over standhaftigheten. Første halvpart burde vært mer enn nok. Mer enn det har jeg ikke si – helt satt ut over the fact at du ser ut til å lese en murstein om kreft. KREFT. Jeg ble så skjelven at jeg må logge av umiddelbart.

    • Haruhi October 5, 2013 at 11:37 am #

      635 sider i kreftens tegn, og jeg LIKER det. Er kun litt over halvveis, men er ganske sikker på at den er årets non-fiction (og kommer ganske høyt opp på all-over lista også).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: