“It is day now and what comes in here to this room is called light”

12 Apr

2013 er fremdeles det store bibelåret her i huset, jeg bare tar det sakte. Står fast midt i andre mosebok, og mangler vel bare et par høydramatisk sider før jeg dumper rett inni selve påskemoroa. Men sola har begynt å skinne, noen har trykket på fast-forward-knappen i livet mitt, og jeg jobber døgnet rundet; bibellesningen blir med ett for tidkrevende. Slitsomt. For Bibelen leses med nykvesset blyant, kaffelukt i nesa og mobilen lett tilgjengelig. Så jeg kan sende obskure biblesitater til alle jeg kjenner (eller begeistret (og litt skambelagte) utbrudd hver gang jeg tar en referanse,  herregud, nå skjønner jeg hvorfor Ishmael heter Ishmael / heh, Jezebel og hundene, eheh) Ikke det at jeg er helt blank på bibelhistorie fra før av altså. Som prestedatter opphøyd i andre, har jeg tross alt fått med meg en del. Men som all barnelærdom har det gått i glemmeboken, Jonas og hvalen, Job og byllene, Moses og insektene – ligger alle fint stablet bakerst i hjernen, sammen med atomets oppbygning og samefolkets tradisjoner. Som sagt, jeg skammer meg. På flere nivåer, jeg er tross alt kristen (selv om jeg helt ærlig har brukt nærmere ti år på å lære meg å innrømme det ovenfor meg selv, og ytterligere fem på å si det høyt). Kristen og kunnskapsløs. Prestedatter på kviss som ikke kom på hvem den første paven var.

Uansett. Dette innlegget skal ikke handle om Bibelen. Ikke egentlig. Jeg skal komme tilbake til prosjekt Bibel etterhvert. Dette innlegget skal handle om bøkene som Bibelen har fått meg til å lese. Fanfiction, om du vil. Eller spin-off.

The Testament of Mary – Colm Tóibín

The Testament of MaryDen vakreste boka jeg har lest så lagt i år. Historien om Jesus, fra Marias ståsted; om hvordan det er å miste en sønn – først til en gjeng misfits og galinger, så til korset. Om å forlate sin sønn, der han henger på korset – om å løpe sin vei, redde sitt eget skinn; forlate sin egen sønn på dødsleiet. For. Det er slik det ender i Tóibíns versjon. Maria flykter, etterlater Jesus; det er ingen kvinner ved graven, ingen blomster. Maria drømmer en drøm, ser sin sønn den oppstandene. Miraklene er ikke mirakler, Lazarus er lite annet enn en Zombie.

Når jeg leser tar jeg meg innimellom i å stoppe; hvor vil du Tóibín, hva er planen din, tenker jeg, hvorfor gjør du dette? Hva er det han vil, denne ateisten, eks-katolikken: er han sint, gjør han dette for å ødelegg, gjør det reneste rene skittent, dra det hellige ned i gjørma? Og i såfall; hvorfor får jeg ikke følelsen av at noe blir skittent; bare renere, vakrere, sterkere?  Teksten i seg selv er en nytelse, sidene glir forbi, man klarer nesten ikke å stoppe, språket har en egen rytme.

“They appear more often now, both of them, and on every visit they seem more impatient with me and with the world. There is something hungry and rough in them, a brutality boiling in their blood, which I have seen before and can smell as an animal that is being hunted can smell. But I am not being hunted now. Not any more. I am being cared for, and questioned softly, and watched. They think that I do not know the elaborate nature of their desires. But nothing escapes me now except sleep. Sleep escapes me. Maybe I am too old to sleep. Or there is nothing further to be gained from sleep.”

Man kan beskylde Tóibín for å rive ned ikoner som burde få stå i fred. Men. For meg oppleves det ikke slik. Jeg føler at Maria, mer enn noe annet, er skildret med kjærlighet og respekt; for den hun var, for det liv hun måtte leve. En bok om det å være mor, om det å miste. Det å være menneske. En bok som helt uventet krøp under huden på meg. Les den (eller les denne omtalen, og bli overbevist).

Kain – José Saramago

Saramago-Cain

Nok en hardnakket ateist som har lekt seg med bibelhistorien. Denne gangen er det gammeltestamentet som får gjennomgå. Vi følger Kain, som etter å ha drept sin bror, forbannes og forvises, og i Saramagos univers sendes ut på en slag evigvarende tidsreise. Han hopper fra historie til historie, hilser på alle fra Abraham til Noah; og hvorenn han går ser han at Gud er ond, og at det onde vokser.

“Menneskenes historie er historien om  deres misforståelser i forholdet til Gud – han forstår oss ikke, og vi forstår heller ikke ham”

Saramago er ikke nådig  mot Gud; som ikke bare blir fremstilt som ond men også noget inkompetent (en av de morsommere scenene i boka, forteller om hvordan Gud ikke klarer å stoppe sola, selv om han blir bedt om det; hvordan han må ta en one-on-one samtale med den jødiske herreføreren, forklarer som best han kan hvis jeg stopper sola, kommer jorda også til å stoppe, og, ehm, dere kommer til å falle av)

Boka  er en salig blanding av realisme og fantasi; Gud får pepper for å plassert arken på feil plass (hallo, her kan den ikke stå; dere kommer til å drukne – dere som resten) og må derfor flytte den ved hjelp av engelkraft, ledet av den tidsreisende evigunge Kain. Ok. Språket er grovt, og det sparres ikke på verken kroppsvæsker eller forbannelser. Det er vel meningen at det skal være morsomt, denne pompøse gudesikkelsen, – som til stadighet taper. Men det er ikke det, – ikke for meg. Jeg ser hvor jeg skal le, trekker litt på smilebåndene og går videre. Det blir for platt. Dessuten får jeg følelsen av at Saramago har noe mer han skulle ha sagt; at det skal være noe bak humoren og sexen: men jeg finner det ikke. Ingen moral, ingen dyp innsikt, ingen gode poeng til ateismen. Gud fremstår som litt av en drittsekk, – men det er umulig å ta historien alvorlig.

Allikevel. Jeg skal lese mer av mannen; jeg nekter å tro at Kain er representativ for forfatterskapet. Nobelpris lissom.

12 Responses to ““It is day now and what comes in here to this room is called light””

  1. labben April 13, 2013 at 10:43 am #

    Jeg burde virkelig ikke lese slike innlegg, for jeg er så lett påvirkelig. Nå fikk jeg enda mer lyst til å lese Bibelen (jeg har gjort noen forsøk tidligere, uten at det har vært spesielt vellykket – jeg tror trikset er å begynne med det korte testamentet), og jeg MÅ lese The Testament of Mary. Cain frister også, selv om du ikke var helt overbevist. Jeg leste The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ for noen år siden og den var veldig fin. Disse er nok i samme gate. Hvis de er like godt skrevet så har jeg noe å glede meg til.

    “Dette innlegget skal handle om bøkene som Bibelen har fått meg til å lese. Fanfiction, om du vil. Eller spin-off.” Det er synd jeg ikke kan legge dette inn som favorittsitat på bokelskere…

    Bibelfanfiction skrevet av ateister er et artig konsept😉

    • Haruhi April 13, 2013 at 6:26 pm #

      Ja, de har virkelig gjort hjemmeleksene sine, disse ateistene, de kjenner nok den hellige bok bedre enn mange troende. Ekte fans altså😉

      Og. ja! Les Bibelen, jo flere jo bedre. Hadde vært morsomt å høre noen andres erfaringer med bibellesing.

      The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ er notert. Jeg skal også (før eller siden) gi meg i kast med The Gospel According to Jesus Christ. En slags form for nytestament versjon av Kain – også skrevet av Saramago.

      • labben April 13, 2013 at 7:46 pm #

        “Bloggere leser Det Nye Testamentet” hadde sikkert blitt en populær bloggserie😉

        Da er to stk Saramago og ett stk av mannen med rart navn bestilt. Bookdepository har blitt skremmende kjappe med levering, jeg skjønner ikke hvordan de får det til. Jeg fikk nettopp tre bøker i posten, de to første kom to og en halv dag etter at de ble bestilt.

  2. Heidi April 13, 2013 at 4:31 pm #

    Men spørsmålet om hvem som var den første paven, er et lurespørsmål, synes jeg.

    • Haruhi April 13, 2013 at 6:22 pm #

      Er det? Jeg kommer ikke på noe annet enn det opplagte svaret (som jeg ikke kom på når jeg var på kvissen, – heldigvis var det noen andre på laget som hadde skrudd på hjernen).

      • Heidi April 15, 2013 at 7:32 am #

        Det er i det minste et anakronistisk spørsmål (sett med protestantøyne). Det kunne også vært pave Aleksander II som var den første valgte pave.

  3. stjernekast April 14, 2013 at 2:18 am #

    “Kristen og kunnskapsløs” Haha, du er morsom. En setning man ikke ser så ofte. Men du er ikke det da, du kan jo drit mye, det har jeg oppdaget ved å lese bloggen din. Også skriver du jævlig (unnskyld) godt om bøkene.

    Jeg var også kristen en gang i tiden, syntes det var drit flaut og lite kult. Nå ser jeg ikke på det slik lenger om andre som er kristen men selv er jeg ikke det da. Nå er ateist. Ikke at det har noe med saken å gjøre.

    • Haruhi April 22, 2013 at 7:40 pm #

      Ok, så ikke kunnskapsløs. Bare helt forferdelig kunnskapsløs om egen religion, det er jeg. Og når jeg nå endelig har bestemt meg for å tro – så skal jeg faen (du trenger ikke å si unnskyld bak banneordene dine altså), meg tro med stil. Og stil inkluderer kunnskap. Jobber med saken.

      Det er sykt ukult å være kristen i Norge, med mindre man er superkristen, og bare henger med sine egne. Jeg vanka litt i et pinsevennmiljø når jeg var yngre, ble skikkelig uglesett fordi jeg ikke var kristen nok (eller, ikke kristen på rett måte): “stakkars deg som ender opp i helvetet”. Ok. Nei.

      • stjernekast April 25, 2013 at 7:05 pm #

        Det har jeg tenkt litt på. I Norge er det kleint å være kristen, i USA er det kult. Skulle ønske kristne kunne være litt mer avslappet her som i statene.

        Å jøjemei, jeg skjenner og vet av flere kristne som er slik. En venninne av mamma for eksempel mente at Gud hadde gitt meg en oppgave som gikk ut på å frelse alle på ungdomsskolen min og kanskje kom jeg til Satan om jeg ikke gjorde det. Helt crazy. Du er kristen og jeg synes jeg du er kul som få: ta det til deg.

  4. Marika April 15, 2013 at 7:54 pm #

    Kul med ett bibelprojekt. Jag har också ett sånt. Jag tycker det är svårt att komma ihåg vad jag har läst. Säkert för att texten inte är speciellt lättillgänglig.

    Apropå bibel-fanfic så har ju R Crumb gjort seriealbum av Fösta mosebok. Det är inte riktigt fanfic kanske, eftersom han följer originaltexten väldigt troget. Men bra repetition.😉

    • Haruhi April 22, 2013 at 7:41 pm #

      Så kult at vi er flere!

      Jeg leste en tegnet utgave av nytestamentet en gang, ordentlig blodig – men veldig bra. Usikker på hvem som stod bak prosjektet, det er så lenge siden. Nå har jeg notert meg R Crumb.

  5. Lise June 15, 2013 at 10:45 pm #

    Den Maryboka har jeg lest om så mange steder og hver gang taler det rett til meg, og jeg vet jeg må lese boka, men jeg får liksom aldri bestilt den. Hmpf! Takk for god omtale!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: