Boka bak filmen, og litt om Haruhi og lesemålene

19 Nov

V for Vendetta er historien om den mystiske revolusjonæren V, som på sin noe spesielle måte slåss for frihet og demokrati i et  fiktivt London, ano 1997. Verden har gjennomgått en atomkrig, og det som gjenstår av England styres med fascistisk jernhånd. Historien starter med at vi møter 16 år gamle Evey, når hun er i ferd med prostituere seg selv. Uheldigvis viser hennes første kunde seg å være en av statens menn; og alt ser  mørkt ut, helt til en maskert skikkelse trer frem og redder henne. V. Han viser Evey en verden hun aldri har møtt før; bøker, musikk, trygghet; men også grusomhet.  Historien er opprinnelig en tegneserie publiserte i tidsrommet 1982 – 1989, skrevet av Alan Moore og illustrert av David Lloyd, men den er kanskje like godt kjent som filmen fra 2006.

OBS: Teksten må lese med forbehold om at det er minst to år siden jeg så filmen sist (hei, Elisabeth). Forbeholder meg derfor retten til å ta feil, men allikevel ha rett.

Jeg har lest V for Vendetta, tegneserien (eller boka som jeg til stadighet sier, selv om det sikkert er en dødssynd) en gang,  og sett filmen utallige ganger. Jeg leste boka  etter at jeg hadde sett filmen, noe jeg pleier å være for konservativ til å gjøre. Misforstå meg riktig, jeg er ikke fanatiker. Jeg er realist. Jeg elsker lotr i bokform, men synes filmene er fantastiske de også. Og bortsett fra den ene scenen i The Return of the king, hvor Frodo sender Sam hjem (Frodo ville aldri ha gjort det! Sam ville aldri ha snudd! Shame on you, Jackson!) tilgir jeg alle endringer, og klarer stort sett å ikke ødelegge filmopplevelsen for andre med trivia fra bøkene. Dessuten er ikke boka alltid bedre enn filmen, jeg foretrekker ihvertfall Dr. Hannibal Lecter i filmformat. Grunnen til at jeg så V for Vendetta før jeg leste den, var at jeg ikke trodde det var noe å lese; det var jo bare en tegneserie. Hvordan kunne man da miste noe i forhold til en filmatisering? Hvis hovedbjelken var visuell; hvordan kunne en film (og attpåtil en film med Natalie Portman i) tape mot en skarve tegneserie?

Et av mine lesemål for 2012 gikk ut på å lese tre tegneserier i løpet av året, i likhet med målet om å lese fem scifi bøker, var det tuftet på et tappert forsøk på å kvitte seg meg fordommer / erverve seg retten til å hate. Eller i ihvertfall styre unna, – jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne at tegneserier, uansett sideantall og ambisjonsnivå, kunne telles som bøker. Som litteratur. Men med kun Asterix, Lucky Luke og Fantomet i bagasjen, innså jeg at jeg ikke hadde rett til å uttale meg så bombastisk som jeg gjorde. V for Vendetta er den fjerde tegneserien jeg leser i år, og jeg elsker den ubetinget. Om jeg liker den bedre enn filmen? Vel, filmen har fremdeles Natalie Portman (og Stephen Fry, i en aldri så liten rolle). Og den er god. I likhet med boka er den noe springende, storylinen er ikke alltid like enkel å følge, men dette er mindre utfordrende i filmen enn i boka (mye fordi boka tross alt er en tegneserie, og bærer preg av å vært utgitt i serieform: veien blir til etterhvert). Filmen er også hakket mildere, ting ordner seg litt greier, verden er ikke fult så uutholdelig. V er heller ikke like pompøs i filmeutgaven som i boka, – noe som gjør godt for egoet, det er færre litterære referanser som går rett over hodet på meg. Det er lenge siden sist jeg så filmen, men jeg husker både V og Evey som mer menneskelige; lettere å forstå seg på, identifisere seg med. Men er det et pluss? Ikke egentlig. På sett å vis er bokas V og Evey mer realistiske, de gjenspeiler den verden de lever i, i større grad. Hard times, hard measures. Jeg opplever boka politiske budskap som mindre sugarcoated, men tar meg selv i å lure på om er fordi det er en eldre versjon av meg som stifter bekjentskap med boka; eller fordi det å lese gir bedre anledning til refleksjon, enn det å se.

I forordet til min utgave av boka forteller David Lloyd om hvordan han sitter i en pub, hvor tven surrer i bakgrunnen hele kvelden; den ene såpeoperaen etter den andre, men skrus av når nyhetene kommer:

“I finished my drink and left, almost certain the TV would be silent for the rest of the evening. For after The Nine O’ Clock News would have come The Boys from Brazil, a film with few cheeky, cheery characters in it, which is all about a bunch of Nazis creating 94 clones of Adolf Hitler. There aren’t many cheeky, cheery characters in V FOR VENDETTA either; and it’s for people who don’t switch off the news”

Det treffer. Jeg skrur av nyhetene. Heck; jeg skrur dem ikke alltid på en gang. Jeg rives med når jeg leser V for Vendetta og senere samme uke når tar fram igjen 1984, og jeg liker å tro at jeg er våken; men er jeg?

10 Responses to “Boka bak filmen, og litt om Haruhi og lesemålene”

  1. animablu November 20, 2012 at 1:49 pm #

    Fikk ikke sett V for Vendetta i år! I hvertfall ikke riktig dag.. Men er villig til å strekke meg noen dager eller uker! Må bare kvitte meg med halsvondt, hodepine og en insane mengde eksamenslesing først.. Eller kanskje vi får det til innimellom?

    • Haruhi November 20, 2012 at 10:07 pm #

      Ja, kanskje innimellom en gang. Jeg synes å huske at vi drakk solbærvin med isbiter i forrige gang vi så V for Vendetta, – fordi jeg syntes rødvin var æsj, men følte at vi måtte drikke noe rødt. Lenge sia gitt!

      • animablu November 26, 2012 at 7:28 am #

        Stemmer! Solbærvin er godt da. Men neste gang skal vi drikke en skikkelig god rødvin i stedet🙂

  2. Melusine November 22, 2012 at 4:53 pm #

    Nå har jeg ikke lest mange grafiske romaner, men med Persepolis ble det til at jeg tenkte på den som bok. I likhet med deg likte jeg denne måten å lese roman på, så “V for Vendetta” skal jeg notere meg.
    Ang. Persepolis så er det veldig spesielt at en så (tilsynelatende) enkel bok skal være så fascinerende – men det er nettopp det, at bildene er enkle, men så veldig uttrykksfulle sammen med teksten🙂

    • Haruhi November 23, 2012 at 3:50 pm #

      V for Vendetta er nok mer tegneserie, og mindre bok (grafisk roman) enn f.eks Persepolis. I og med at den ble utgitt i serieformat i utgangspunktet; men den fungere overraskende godt som en enhet, – og for meg blir det som å lese en roman.

      Sant det du sier om Persepolis; veldig fascinerende at noe så enkelt, både tegnemessig og innholdsmessig, kan bli så sterkt og uttrykksfult sammen.

  3. Heidi November 27, 2012 at 3:53 am #

    Så bra skrevet Jeg elsker filmen og har ikke lest tegneserien. Kommer jeg over den en dag skal jeg snappe den med meg.

  4. Julie November 27, 2012 at 10:42 pm #

    Hurra! Du likte den.😀

    • Haruhi November 30, 2012 at 2:50 pm #

      Ja! Jippi! Glad jeg leste din omtale av den, hadde sikkert ikke prøvd meg på den viss ikke.

  5. Amanda November 28, 2012 at 8:48 pm #

    Jeg har bare sett filmen, og jeg elsker den! Men kanskje jeg må lese tegneserien også? Jeg har litt samme mening om det som du hadde før du leste den så det er mulig det blir et nyttårsforsett neste år🙂 Jeg er jo veldig glad i illustrasjoner, så det burde gå fint!

    • Haruhi November 29, 2012 at 1:17 pm #

      Ja, prøv deg på tegneserien også. Det var virkelig interessant (men også skummelt) og lese en så kjær film i tegneserieformat.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: