Sixty Million and more

2 Oct

Jeg har lest Toni Morrisons Elskedei forbindelse med en lesesirkel jeg ikke deltar i (men synes at alle andre burde joine). I utgangspunktet var jeg skeptisk. Jeg mener; kvinnelig nobelprisvinner som er kjent for poetisk og utilgjengelige tekster. Great. Allikevel plukket jeg opp boka på biblioteket, og jeg angrer ikke. Jeg hadde i grunn liten peiling på hva Elskede handlet om før jeg begynte på den. Basert på tittelen, forsiden og forfatterens navn og nobelprisstatus antok jeg at den inneholdt en eller annen dyp halvklissete kjærlighetshistorie – og at handlingen tok plass i 80tallets Chicago, med en parallell historie til slaveriets dager (ja, jeg leser noen ganger bøker uten å google dem på forhånd, – og ja, det går ofte fryktelig galt). Så feil kan man ta, og bra er det. Jeg er nemlig usikker på om jeg hadde plukket opp boka, hvis jeg viste hva jeg bega meg ut på. Hadde jeg visst nøyaktig hvor sentralt slaveriet står i boka, hadde jeg aldri tatt meg bryet med å lese den. Jeg har lest Onkel Toms Hytte og Tatt av Vinden,  og føler at det holder hva allmennutdannelse og slaveri angår  (- og jeg har også lest nok klisjeer for et helt liv (nei, jeg snakker ikke om Tatt av Vinden)). I frykt for sentimentalitet, fråtsing og kristendomsundervisning hadde jeg lat Elskede få stå i hylla på biblioteket. Heldigvis viste jeg ikke bedre. For Morrison fråtser ikke, og hun blir aldri sentimental. Men grusomt – det er det.

Året er 1873, plassen er Ohio og dette er ikke en vanlig kjærlighetshistorie, men heller ikke en historie utelukkende om slaveri. Bokas hovedperson Sethe er en tidligere slave, som bor sammen med sin datter Denver, i et hus som hjemsøkes av intet mindre en hennes andre datter – barnet hun drepte for at det  skulle slippe å leve i ufrihet. Hennes to sønner har forlat henne, og svigermoren har nylig død. Noen andre er det ikke. Det er bare Sethe, Denver, og barnespøkelset – hvis lik hviler under en glitrende rosa gravstein med innskriften “Elskede”. Ensomheten. Smerten. Helt til  Paul D, en tidligere medslave, og venn av Sethe ankommer. Verden rokkes, liv pustes inn – og barnespøkelset sendes på dør, og en ung pike som kaller seg selv Elskede dukker opp på gårdsplassen.

Når det kommer til Morrisons språk, føler jeg meg ikke kompetent til å si noe annet enn hurra. Line beskriver boka som 75% roman og 25% poesi, og jeg nikker gjenkjennende. Dette er en bok som må leses sakte. Jeg tok meg til stadighet i å ta pauser; stirre ut i lufta å fordøye – meningen, smerten, rekkevidden. Som leser kastes man rundt, mellom fortid og nåtid, og vet aldri hva som er virkelighet og hva som er noe annet. Inntrykkene er mange – og ofte beskrevet i flytende og poetiske ordlag. Allikevel vil jeg ikke beskrive boka som tung, den veier bare det den må veie. Og det er så vakkert. Så himla, himla vakkert. Sårt og sterkt. Og på tross av vekten og mørke, var dette en bok jeg slet med å legge fra meg, den sugde meg inn. Jeg får følelsen av å lese noe latinamerikansk – virkeligheten tøyes, og handlingen haster av sted, samtidig som verdens skildres grusomt realistisk.

Og selv om jeg regner meg som nogelunde velinformert hva slaveriets grusomheter angår – så gir Elskede meg helt nye inntrykk å fordøye. Der hvor Onkel Tom er lykkelige gift og en god kristen, er ingen av karakterene i Elskede i stand til å skape ekte familier; mangelen på tilhørighet, identitet er for stor. (Hysj, jeg vet at Tom blir tvunget til forlate familien, og at Sethe en gang hadde det nærmeste man kan komme en familie som slave. Og hvis jeg ikke husker helt feil er det faktisk en mor som myrder sitt eget barn i Onkel Toms Hytte også. Besides the point). I tillegg handler Elskede om så uendelig mye mer enn Amerikansk historie og folkemord, som alle god bøker handler den om det å være menneske.

“Og samtidig hadde det ikke noe å si, for tristheten var i henne selv, i tomheten innerst inne der selvet som ikke var noe selv, holdt til. Trist som det var at hun ikke visste hvor barna hennes lå begravd eller hvordan de så ut hvis de var i live, visste hun faktisk mer om dem enn hun visste om seg selv, for noe kart til å finne ut hvordan hun var, hadde hun aldri hatt”.

(Designet er, nok en gang, midlertidig. Jeg skulle ta rosa, men så hadde jeg så fryktelig lyst på winerbrød. Så glemte jeg hele greia. Nå er jeg trøtt).

6 Responses to “Sixty Million and more”

  1. Lines bibliotek October 3, 2012 at 9:41 am #

    Nå klapper jeg i hendene. Tenk at du skrev om boken! Dette må du gjøre oftere, du skriver godt om bøker. Jeg vil ha mer!

    Jeg liker at du trekker paralleller til Tatt av vinden og Onkel Toms hytte. Det tenkte jeg ikke på engang, men det er en relevant sammenlikning. Mens Tatt av vinden romantiserer slaveriet, er Onkel Toms hytte så sentimental at løsningen på problemet ser ut til å ligge i Paradis og ikke på jorden. Elskede er noe helt annet. Den er politisk fordi den er poetisk, merkelig nok. “Allikevel vil jeg ikke beskrive boka som tung, den veier bare det den må veie.” Ja! Akkurat sånn er den! Jeg opplevde også å bli sugd inn i boka selv om jeg stadig måtte ha tenkepauser.

    Nå vant du dessuten månedens premie, en valgfri lesesirkelbok. Send meg en mail om hvilken av de neste bøkene du ønsker deg, så skal jeg fikse. Mitt tips er The Monk, hvis du ikke har lest den allerede. Hvorfor jeg tror den er bra, finner du forklaringen på i kommentarfeltet under innlegget mitt om Elskede. Fnis.

  2. Haruhi October 3, 2012 at 9:57 am #

    Takk! Det var overraskende givende å skriv så langt om kun en bok (sier hun som har hatt bokblogg i over et år).

    Iiiih, premie! Jeg som ikke blogget på riktig dato en gang. Jeg SKAL lese The Monk (og har også lest Dead White Guys fantastiske anmeldelse, gleder meg!). Men i og med at kindlen min kan skaffe meg munkeboka gratis (!), tror jeg det må anses som uetisk å få den i posten. Setter meg i tenkeboksen en stund. Er det forresten lov å ønske seg lesesirkelbøker som først skal leses i 2013?

  3. Melusine October 3, 2012 at 7:19 pm #

    Så bra skrevet om denne boken!
    Noen ganger gir det en veldig positiv leseropplevelse å lese en bok uten å vite noe om den på forhånd, og sånn sett er lesesirkelen super for det er mange bøker der jeg ikke hadde lest ellers. Og slett ikke visst om,
    Språket til Morrison er vakkert, jeg tror jeg blir nødt til å lese en av de andre bøkene hennes snart, men det er vanskelig å forklare hva det er. Som du sier må boken leses sakte for å virkelig oppleve den flytende poesien🙂

  4. Stjernekast November 5, 2012 at 12:59 am #

    Hiver meg med i koret: Flott omtale! Boka står i hyllen min(også lånt på biblioteket) og det er Melusine(over meg) sin feil jeg lånte den. Jeg googlet forfatteren, noe jeg aldri gjør, før etter å ha lest ei bok, og så til min store forelskelse at forfatteren har dreads og jeg som elsker dreads løp nærmest på biblioteket. Jeg har ikke lest den enda men fint å høre at jeg skal se frem til den.

    Og noen ganger er ‘hurra’ mer en beskrivende nok.

    Og J”eg har lest Toni Morrisons Elskede, i forbindelse med en lesesirkel jeg ikke deltar i”- Haha, det var morsomt. Jeg lo. Jeg deltar ikke jeg heller.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: