John Irving

14 Aug

Mitt forhold til John Irving startet når jeg var tolv, eller nesten tretten. Med min mors litt forsiktig advarsel om at “joda, Irving er god han. Men jeg tror du burde vente litt, til du har blitt litt eldre. 17 kanskje. 18. I hvertfall 16”. Etter litt research fant jeg ut at Hotell New Hampshire var den boka jeg aller helst skulle vente med; “den er ganske god, men, du vil ikke forstå den godt nok ennå. Må du lese noe så les Garps Bok. Ok?“. Jeg leste selvfølgelig  Hotell New Hampshire i smug med en gang. Fasinerende, uten tvil. Såvel som skremmende, og en smule ødeleggende. Jeg hadde noen forholdsvis rare oppfatninger av bjørner i årevis etterpå.  Merkelig nok slo jeg ikke fra meg Irving med det første, jeg rakk å lese kvarte  En bønn for Owen Meany før jeg ble gammel nok også, uten videre hell. Den endte opp som en av tre bøker jeg kan huske å ha avbryt. Nesten usamenlignbart de kjedeligste 210 sidene jeg har lest. (Min mor kan fortelle meg at det ikke var bokas skyld, men min, jeg var fremdeles for ung – sa hun – jeg skjønte ikke dybden av innholdet og hadde et overdrevent behov for action, en underutviklet hjerne og for dårlig utviklet humoristisk sans. Det tok mange år for min mor gadd å anbefale bøker til meg igjen).

Det tok også mange år før jeg turte å lese noe av Irving igjen. Når jeg endelig gjorde det ble jeg kraftig overasket, Garps Bok falt godt i smak, på tross av ca tohundre sider for mye. Enke for et år var verken for kort eller for lang, eller for rask eller for treg, eller noe annet enn perfekt og Sirkusbarn tok meg med storm, og selv om Siderhusreglenes overopplaget politiske tone var litt anmassende, lot jeg meg fremdeles rive med. Hvis jeg bare ikke hadde lest Den Fjerde Hånden, kunne jeg helt sikkert med hånda på hjerte ha sagt at jeg virkelig likte Irving, ja, nesten elsket ham. Den gang ei. Jeg leste, hatet, og lurte så smått på om det virkelig var Irving som hadde skrevet denne, og om han isåfall var tilregnelig i gjerningsøyeblikket? Jeg gir opp. Jeg vet ikke om jeg skal lese resten, eller ikke, om jeg skal ta sjansen, eller spille trygget. Alt jeg vet er at jeg foretrekker forfattere som er døde, eller i det minste lite produktive. Mye mindre slitsomt.

9 Responses to “John Irving”

  1. Lines bibliotek August 15, 2011 at 9:16 am #

    Du verden, det var litt av en tilbakemelding fra din mor. Hun må like John Irving veldig godt, eller? Jeg har bare lest Enke for et år av Irving, og den falt i smak. Neste Irving blir Twisted River, som jeg vant på Beates blogg i fjor. Men jeg skjønner at jeg bør ligge unna Den fjerde hånden…

    • Haruhi August 15, 2011 at 3:34 pm #

      Ja, min mor er veldig glad i John Irving generelt sett, og Owen Meany i særdeleshet. Det hører vel også med til saken at jeg nok ikke var særlig nyansert i min kritikk av godeste Owen Meany.

  2. ellikken August 26, 2011 at 6:25 pm #

    Den fjerde hånden er fantastisk elendig! Jeg gremmes på Irvings vegne for å ha prestert en så sabla elendig bok. Hva skjedde DER, liksom.

    En bønn for Owen Meany er en av mine topp 5, og jeg forstår derfor til en viss grad din mors heftige utsagn… Eller, ikke ordene, men i det minste fornærmelsen og adrenalinsinnet. Man kødder ikke med Owen, ass…

    • Haruhi August 28, 2011 at 8:53 am #

      Ja, den fjerde hånden er nesten imponerende dårlig!

      Jeg har begynt å skjønne at man ikke tuller med den godeste Owen, banne i kirka osv osv. Med tid og stunder skal jeg lese den igjen (i skjul for min mor) – for noe sier meg at hun faktisk hadde rett, angående alderen min, om ikke annet.

  3. Hedda September 3, 2011 at 9:29 am #

    Jeg må innrømme at den eneste boka jeg noensinne har avbrutt, i sinne og frustrasjon, er nettopp “Den fjerde hånden”. Ei grusom, grusom bok! Og den boka aleine har gjort meg til en ivrig Irving-hater. Men kanskje han bør få en ny sjanse? Eller – da mamma rydda på biblioteket hjemme, var fire bøker av Irving blant det som gikk i søpla. Og vi har ganske lik lesesmak. Men gode argumenter for gjenoppdagelse av forfatterskapet mottas med takk!

    • Haruhi September 3, 2011 at 1:17 pm #

      Overbevisende argumenter, tja. Siden jeg selv har et såpass blandet forhold til mannen, vet jeg ikke om jeg direkte vil anbefale ham, men (!) det jeg kan si er at Den Fjerde Hånden ikke gir noe som helst grunnlag til å bedømme hans forfatterskap. For makan til piss er det lenge siden jeg har lest.

  4. stjernekast April 2, 2013 at 7:20 pm #

    Fikk meg til å smile og humre høyt: ” Alt jeg vet er at jeg foretrekker forfattere som er døde, eller i det minste lite produktive. Mye mindre slitsomt.” Noe så morbid: “foretrekker de døde” – jeg elsker den setningen om litteraturen! Det ER jo så sant, jeg har ikke tenkt på det, men hallo, ja! Mye mindre slitsomt her det. Man slipper å måtte følge med om forfatteren har gitt ut noe nytt. Og man kan ikke regne med noe tull fra den kanten, de er jo døde. De vil ikke skuffe meg med å ta livet sitt en gang til eller bare knulle tynne damer eller nekte å gi ut flere bøker. De er jo døde.

    Enkelt.

    Gratulerer med nye header forresten. Må jo bare vise at jeg la merke til det. For den er nye, sant? Kan ikke huske å bli sånn stirret på her inne før. Liker det.

    • Haruhi April 12, 2013 at 9:38 pm #

      Takk! Den er ny. Jeg skifter header like ofte som jeg skifter undertøy omtrent. Lurer på om jeg skal prøve å holdet ut en stund med denne da.

      Og, ja! Lenge leve døde forfattere lissom (pun intended).

      • stjernekast April 12, 2013 at 11:44 pm #

        HAHA!

        Jeg skifter header på FB hele tiden. Du har min fulle forståelse.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: