3/52

31 Jan

Jeg befinner meg fremdeles i Alice Munros univers, og jeg stortrives fremdeles. De to første novellene i samlingen later dessverre til å bli de to som kommer til å etses hardest fast til netthinna mi, de som treffer meg dypest i hjerterota – og generelt sett fortjener flest klisjefylte beskrivelser. Det slår meg som ganske kriminelt å putte de to beste novellene i en samling frammerst, som et forsøk på å lokke meg til å lese hele boka. Makan. Det hadde ikke trengtes en gang, jeg liker jo resten også jeg.

 

 

 

 

 

 

 

Uansett. Post and Beam. Uvennskap, Vennskap, Forelskelse, Forlovelse, Ekteskap.

Vi følger Loran som har vokst opp i trange kår, delvis oppdratt av sin eldre kusine, Polly. Loran er gift, hun har kommet seg unna hjembygda. Polly bor fremdeles ugift og barnløs i barndomshjemmet. Hun bestemmer seg for å dra på besøk til sin kusine og hennes familie. Loran møter sin nære fortid, og konfronteres med dårlig samvittighet og sinne, når Polly beretter om sitt liv. Når Loran og familien må reise bort for et par dager, blir Polly alene i familiens hus. I løpet av denne turen fylles Loran med en kraftig overbevsning om at Polly kommer til å begå selvmord før hun rekker å komme hjem igjen. Tanken gjennomsyrer henne, hun er så sikker, så sikker. Hun må gjøre noe.

“Hun kunne kjøpslå. Gjøre en avtale. Tro på at det fremdeles var mulig, helt frem til siste sekund måtte det være mulig å gjøre en  avtale. Men hun måtte mene det alvorlig , hun måtte finne fram til et definitivt og hjerteskjærende tilbud, et alvorlig og oppriktig løfte. Ta dette i stedet. Dette lover jeg. Hvis det kan gjøres om, hvis det ikke har skjedd likevel.”

Det er fascinerende, spennende. Selv om man innerst inne vet at ingenting skjer, og at ingenting kommer til å skje. Og det er dette jeg liker best med hele novellen, hvordan den fascinerer selv om man vet, eller sterkt aner, hvordan det går. For når handlingsforløpet er forutsigbart, da er det språket som holder en på pinebenken, da er selve språket drivkraften. Dessuten har vi alle vært der, vi har alle kjøpeslått intenst, vi har alle solgt sjela vår, og alt dette skjer like under overflaten, usynlige. Åh, så skjørt, så fint, så brutalt, så virkelighetsnært.


One Response to “3/52”

  1. tinekatrine February 1, 2011 at 9:01 pm #

    sv: jeg blir glad inni meg av å høre sånt ^^
    – fem fine

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: