2/52

16 Jan

Denne uka har jeg storkost meg meg Alice Munro’s novellesamling Uvennskap, Vennskap, Forelskelse, Forlovelse, Ekteskap. Jeg regner det forøvrig som et under at jeg i det hele tatt plukket boka ut av bokhylla, og intet mindre enn et mirakel at jeg har kost meg med den.  For det første er tittelen..grusom. Når noen spørr meg hva jeg leser for tiden svarer jeg konsekvent “en novellesamling av Alice Munro, husker ikke hvilken, men fin er den”, rett og slett fordi det å si uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap, uten å legge inn minst to feilplasseringer og gjerne et helt feil ord, som ostekake eller fiendskap eller skilsmisse eller trolovelse, er tilnærmet umulig. I tillegg har jeg lenge hatt et dårlig forhold til Alice Munro.

Uansett. Ukas utvalgte novelle ble Flytebro.

“Kreftspesialisten minnet om en prest. Han hadde på seg en svart høyhalset genser under den hvite frakken, og så ut som om han      nettopp hadde forrettet ved en seremoni der medisiner ble laget og delt ut. Huden hans var ung og glatt, karamellpuddingfarget, og håret var bare svarte dun, en myk skygge som nettopp hadde begynt å spire frem på skallen – ikke ulik dunhåret Jinny selv gikk rundt med. Bare at hennes var gråbrunt, som musepels.”

Jinny og ektemannen Neal har kjørt til byen, for å få gjort unna et legebesøk, og for å hente en ung jente, som skal hjelpe til i huset, og ved sykesengen, en ung, opprørsk, traumatisert, tøff-i-trynet-jente, en jente med fosterfamilie. En fosterfamilie som tilfeldighetene leder Jinny og Neal til å møte. En fosterfamilie hvor mannen har utstående navle og sønnen aldri har kysset en gift kvinne før. Og i samme stund som jeg skriver disse ordene, så merker jeg at ingenting av dette egentlig betyr noe, i alle fall ikke i mine ord. Ingenting av dette hadde betydd noe, i noen andres ord heller. Men i Alice Munro sine ord så gjør det det.

I starten fikk jeg til stadighet følelsen av at jeg leste starten på en roman, på at dette bare var en start, midtveis tok jeg meg i undre over om det måtte en klein nødstopp til, for å oppsummere alt, kom en bil til å kjøre utfor en vei? Kom en maisåker til å brenne ned? Kom noen til å drukne? Så sluttet jeg å tenke, å starte å oppleve. Etter å ha lest slutten, lukket boka og tatt meg en slurk te eller ti, kom jeg fram til at dette var en novelle helt ut til fingerspissene, mye på liten plass, og alt i språket. Og selv om jeg ser kreft hver dag, så ser jeg den på nytt når jeg leser Flytebroen. Og selv om den bare er 30 sider lang, vil den mentalt sett vare like lenge som mange en trehundreogførtisider.

Hun stod helt stille, og hørte bare en fjern trafikkdur, og masiplanter som hvisket til  hverandre. Hjertet hennes banket og banket som et hvilket som helst hjerte med et langt liv foran seg.”

5 Responses to “2/52”

  1. Kathleen January 17, 2011 at 5:10 pm #

    Å, denne må jeg lese. Elsker novellene hennes. Leste nettopp ‘Utsikt fra Castle Rock’, som regnes som novellesamling, men jeg må si at novellene i den minnet mer om ‘selvstendige kapitler’ hvis du skjønner hva jeg mener. De handlet om den samme familien over lengre tid – i kronologisk rekkefølge. Har du lest den? Uansett, jeg likte boka veldig godt.

    Men å, hvorfor har du hatt et dårlig forhold til Alice Munro? Hva har du lest som du ikke likte? Den første novellen jeg leste av henne var for et år tilbake, leste novellen ‘The Bear Came Over The Mountain’ og syntes den var helt fantastisk. Jeg leste den mens jeg ventet på et fly på Gardemoen og grein i offentligheten. Litt småpinlig, men jeg kunne ikke noe for det.

    Og ps, jeg likte tittelen, jeg, hehe!
    🙂

    • Haruhi January 17, 2011 at 6:39 pm #

      Grunnen til at jeg har hatt et dårlig forhold til Alice Munro er i grunn veldig veldig flau. Jeg har bare lest en novelle av henne før, og jeg husker ikke hva den heter, faktisk så husker jeg ikke noe annet enn at den inneholdt en lastebil. Jeg leste den når jeg var femten eller fjorten eller kanskje tretten. Jeg var i alle fall sikelig hormonell. I tillegg var det sommerferie, og jeg satt fast på en øy, stranda i evigvarende regnvær og en jevn strøm av brannmaneter – ikke akkurat en perfekt setting for å utforske ny litteratur, spesielt ikke tatt i betrakting at Alice Munro boka omtrent ble pusha på meg, fordi, dette mente pappa at jeg bare måtte like. Jasså, tenkte hormonene mine, det er ikke nok med at det regner, men jeg MÅ altså like denne boka? Ha!

      Siden har jeg ikke turt å lese noe av Munro, litt i frykt for at det skulle være dårlig, men mest i frykt for å skulle måtte innrømme at dama faktisk kan skrive, og at jeg tok feil.

  2. Sesselja January 18, 2011 at 10:46 am #

    Godt å høre du har kommet over tenåringsaversjonen mot Munro. Hun befinner seg høyt oppe på listen over mine favorittforfattere og skriver noveller som ofte rommer like mye som andre forfatteres romaner.

    • Haruhi January 19, 2011 at 3:14 pm #

      Ja, det er virkelig jeg også! Jeg har også inntrykket av at novellene hennes rommer like mye som det hele romaner kan gjøre, hvis resten av novellene hennes er på samme nivå som de jeg har lest hittil, ja, så fortjener Munro favorittstatus her i huset også.

  3. Silje January 19, 2011 at 7:59 pm #

    For et fint prosjekt! Jeg er veldig glad i noveller, vi har så mange flotte på pensumlistene dette semesteret.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: