Bøkene

1. Bruno, Politimester – Martin Walker (tre)
2. The Moonstone - Wilkie Collins (fem)
3. Kadaverdoktoren – Lene Kaaberbøl (fire)
4. Mysterium i Vestindia – Agatha Christie (tre)
5. Doktoren mister en pasient – Agatha Christie (fem)
6. Ender’s Game – Orson Scott Card (fire)
7. Speaker for the Dead – Orson Scott Card (to)
8. Bak den røde lykten – Su Tong (fem)
9. Karen – en historie om Alzheimer – Helje Solberg (fire)

Fem menn. Fire damer.

Terningkast 

Tre femmere, tre firere, to tre’ere og en toer.

Jeg er krimskeptiker, men er usikker på om det er av natur eller vane. Kjørte derfor full krimpåske. Resultatet? Tja, to femmere, en firer og to treere. Collins brukte jeg litt tid på å komme inn i – mest fordi jeg forventet så himla mange flere lik enn det som dukket opp (skylder på Christie), men når jeg først kom inn i universet ble jeg virkelig sjarmert. Falt pladask for Mr. Betteredge. Christie selv skuffet meg med Mysterium i Vestindia - omtrent like givende som en strikkeoppskrift. Doktoren mister en pasient gjorde heldigvis at jeg fikk tilbake trua. Når man leser en mordgåte og vet hvem morderen er, men allikevel mistenker alle andre… Mesterverk. De to andre krimbøkene husker jeg knapt. Følt det ble nok krim, så hev meg over sci-fi’n i håp om grønnere gress. Den gang ei. Orson Scott Card ga meg først trua tilbake på sci-fi, før han brutalt rev den bort igjen.

Forøvrig går premien for månedens beste til Bak den røde lykten – en nydelige liten perle om en konkubines sorger og gleder; rørende og forførende. (Eller kanskje jeg bare var så lettet over å lese noe som var relativt sjangerfritt, at jeg forelsket meg spontant?).

Land

Tre briter (og både Christie og Collins er så erkebritiske at de burde telle dobbelt. I motsetning til Martin Walker, som skriver så varmt og følsomt om den franske landsbygda, at jeg nesten mistenker ham for å være et pseudonym og wikipedia artikkelen bare oppspinn). En amerikaner. Ennå en nordmann. Og en kineser.

Tema

Grovt inndelt (nok en gang):

1. Hvem drepte hvem, og iført hvilket støvelpar?
2. Hvor ble det av blodtrykksmedisinen?
3. For å ikke snakke om diamanten?
4. Hvorfor er liket fullt av avføringsrester?
5. Og dekorert med hakekors?
6. Og hvem sliter litt med å se poenget i krim?

Måloppnåelse

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

1. 0 fantasy.
2. 2 stk scifi lest. En likt. En hatet.
3. Har lest jævla mye  Scandinavia and the World. Burde gi poeng.
4. Har stjålet / lånt et stykk svensk praktugave av Jerusalem fra min mors bokhylle. Føler at den fysiske nærheten gjør at jeg og Selma har blitt litt bedre kjent.
5. I tillegg har jeg snakka fryktelig mye om Sigrid på jobb. Elsker yrket mitt.
6.  2 1001bøker lest; Doktoren mister en pasient og The Moonstone .
7. Er superstolt over å ha fullført en lesesirkelbok, og det i god tid også. Elsker påsken.
8. Leser AC på norsk, siden det er det språket hun er tilgjengelig på i heimen.  Er stygt redd for at jeg går glipp av noe. Når Mysterium i Vestindia = A Caribbean Mystery og Doktoren Mister en pasient = The Murder of Roger Ackroyd  tillater jeg meg å tvile på resten av oversettelsen også.
9. Månedens beste kom fra Kina; skrevet på mandarin og originalt utgitt i Kina. Herlig. Man kan si hva man vil om Kinas strenge sensur, men det var godt å lese noe kinesisk som ikke tok for seg kulturrevolusjonen.

(Note: når det kommer til definisjoner på hva sci-fi egentlig er, innrømmer jeg gjerne at jeg er litt trangsynt;  har det grønne menn så er det sci-fi, mangler det grønne menn så er det noe annet.  Jeg nikker anerkjennende når Margaret Atwood sier at sci-fi stort sett består av talking squids in outer space, sånn i motsetning til hennes bøker. Ironisk nok, høstet jeg årets første sci-fi kryss for en roman av nettopp Margaret Atwood - The Handmaid’s Tale, som i den strengeste definisjon vel ikke kan sies å være sci-fi, jeg mener – hele boka foregikk på jorda, og var skremmende realistisk (allikevel teller jeg den som sci-fi for anledning, tar poeng der jeg kan)). Min kjennskap til sjangeren på forhånd, må i tillegg sies å være svært begrenset.

PRE 2012, sci-fi-stats. 

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams

Som jeg jo elsket (i hvertfall 2/3 av trilogien). Jeg har nemlig  ingenting i mot romvesen, så lenge deres hovedoppgave er å få meg til å le – i alle fall ikke når de klarer det i så stor grad. Kanskje det litterære verket jeg har ledd mest av, noensinne. Supercalifragilisticexpialidocious.

Slaughterhouse-Five - Kurt Vonnegut

Elsket denne også, en av de mest velskrevne bøkene jeg noensinne har lest. Om den egentlig er sci-fi? Tja, det er både grønne menn og tidsreiser her, – selv om de begge er av underordnet betydning. Slaughterhouse-Five er så mye; atikrigsroman, satire, mesterverk og sci-fi. For å nevne noe. Jeg får lyst til å si “til helvete med boksene”, – samtidig som jeg vet at jeg aldri ville ha lest den hvis jeg viste om tidsreisingen på forhånd.

Jumper + Reflex – Steven Gould

Er definitivt sci-fi. Leste dem når jeg var tom for lesestoff, en gang. Tror jeg var på øyferie. Historien om fyr som er ganske knall på teleportering (= høy sci-fi faktor), men bøkene handler i grunn mer om hvordan det er å vokse opp med en voldelig far, og hvor vanskelige det er å være nyforelska og for ung til å drikke alkohol. I hvert fall nr.1, som var ok. I nr. 2 tror jeg han måtte redde verden i stedet for sitt eget kjærlighetsliv. Kjedeligere.

Vellum: The Book of All Hours + Ink: The book of All Hours2 – Hal Duncan 

Eh. Må ha vært veldig tom for lesestoff. Husker at det er mye med himmel, helvete og verdensrommet. Grusomt forvirrende og pompøst.  Det er en kul alkoholisert skotte der, da – han var den eneste grunnen til at jeg leste nr 2 også. Tror jeg.

(Jeg har allerede gitt utrykk for ønske om nytt kamera / ny mobil – beklager kvaliteten, eller mangelen på sådann).

Bøkene

1. Våpen, pest og stål – Jared Diamond (-)
2. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons (fem)
3. The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood (fem)
4. Fremmed Jord (og andre noveller) – Jhumpa Lahiri (fire)
5. The Lies of Locke Lamora – Scott Lynch (fem)
6. Historien om fru Berg  (og andre noveller)- Ingvild H Rishøi (fire)
7. Lysistrata- Aristophanes (-)

Fire damer. Tre menn. Foruroligende, og det blir ikke bedre av at jeg tror jeg er i ferd med å utvikle et langvarig kjærlighetsforhold til en av damene.

Terningkast 

Tre femmere, to firere. Og to gode verk, som jeg ikke finner det i min makt og klistre øyner på.

The Handmaid’s Tale og  Locke Lamora  slåss om tittelen som månedens beste, og bare et plutselige anfall av måtehold i forbindelse med den nært forestående påskehøytiden, gjorde at de ikke fikk seksere. Jeg mener; fantasy hvor helten er en mestertyv, alle snakker italiensk og folk dør som fluer? Rene pornoen. Atwood, innser jeg, fortjener en litt grundigere begrunnelse – følg med i neste episode. Cold Comfort er den mest gjennomført fornøyelige boka jeg har lest på lenge – morsomme bøker er undervurderte, og den fikk meg ut av en forbigående vegring mot skjønnlitteratur. Og aprikos morsomt; jeg har aldri ledd så mye av en bok i offentligheten som når jeg leste Lysistrata på toget, dirty old greeks altså.  Diamond var engasjerende nok og relativt lærerik, og intet er som å lese andre gruppers faglitteratur og (faktisk forstå noe), for å styrke et svakt ego. Lenge leve populærvitenskapen. Begge novellesamlingene faller i gruppen tidsfordriv, fort lest –  fort glemt. Fun while it lasted.

Land

Tre amerikanere. En brite. En canadier. En nordmann. En særdeles gammel greker. Plusspoeng! Ingen kinsere. Minuspoeng.

Tema

Grovt inndelt:

1. Små ting (vennskap, familie, dødsfall og døgnrytme): Lynch, Lahiri, Rishøi.
2. Store ting (krig, fred, sex og sånt): Atwood, Diamond, Aristophanes.
3. Nei, jeg glemte ikke Gibbons.

Måloppnåelse

Vel. De originale målene + progresjon finnes her.

1. 1 stk fantasy lest og elsket. Jeg kjenner meg seksten år gammel igjen, og er i ferd med å erklære min udødelige kjærlighet for sjangeren.
2. 1 stk scifi lest. Jeg gir katta i hva Atwood selv mener om The Handmaid’s Tale, wikis ord er lov (og skal jeg nå dette målet er jeg nok pent nødt til å bruke den videste mulige definisjon av scifi).
3. Null grafiske noveller. Men det var en del bilder i Våpen, pest og Stål. 
4. Selma storkoser seg i min mors bokhylle.
5. Og det gjør Sigrid også.
6.  2 1001bøker lest; The Handmaid og Cold Comfort.
7. Et stykk forsinket lesesirkelbok. Mye tryggere å først lese alle omtalene, og så bøkene. Neida. Joda.
8. Lysistrata ble jo ikke akkurat skrevet på engelsk da.. (Edit: både Våpen, pest og stål og Fremmed Jord ble derimot skrevet på engelsk. Bonuspoeng).
9. Se! En ørn!

Hva: Den første boka i Bernières Latin-Amerika trilogi, og hans debut.

Hvor: Engelsk forfatter, Latin-Amerikansk univers.

Når:  Lest for seks – sju uker siden. For lenge siden for hukommelse min, inntrykkene sitter, detaljene er long lost. Fine forhold for mini-omtale.

Fyrverkeri. Don Emmanuel tok meg med på en ellevill reise, fra start til slutt -  her møter man alt fra kvinnelige guerillasjefer, til eksentriske landeiere, såvel som verdenes søteste general – her er alt fra svevende prester og levende conquistadorer til massevoldtekter og tortur.  Dette er Latin-Amerikansk magiske realisme på engelsk, og finurlig samfunnskritikk såvel som glitrende humor. Bernières klarer å minne meg på alt det mørke ved Latin-Amerika (og verden som sådann), samtidig som han forfører meg – og lar meg bli forelsket i dette landet, disse menneskene, disse fargene. Magisk. Hvis jeg skulle ha hatt et ankepunkt  måtte de ha vært at jeg innimellom blir litt vel oppmerksom på at Bernières er britisk, eller, nei, på at han er ikke-Latin-Amerikansk: enkelte episoder hakker litt, jeg får en vag følelse av å se ting fra utsiden, med feil øyne, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på  akkurat hvorfor. Mye mulig jeg bare har lest for mye Marquez (trodde aldri jeg skulle si det) vanskelig å hoppe etter Wirkola etc etc. Dette er uansett bare sporadisk, og for det meste kjenner jeg virkelig Bernières kjærlighet for Latin-Amerika: å kunne skrive så vakkert, om så grusomme ting, er en kunst.

Don Emmanuel  ble lest på et dårlig hotell på Zanzibar, med føttene i det indiske hav, et glass rødvin i hånd og ferske minner fra sykehusarbeid i Tanzania i hodet – allikevel følte jeg meg nærmere Latin-Amerika enn Afrika. Jeg lar det tale for seg selv, og henviser forøvrig hit, for de som skulle være interessert i å vite nøyaktig hvorfor boka er så bra som den er, og hva den faktisk handler om.

Bøkene

1. Skinnende Gull, Glitrende Smaragd – Yiyun Li (fem)
2. På vegne av venner – Kristopher Schau ( – )
3. Last Argument of Kings – Joe Abercrombie (fem)
4. Jamrach’s Menagerie – Carol Birch (fire)
5. Verden Utenfor – Marita Fossum (tre)
6. Gösta Berlings Saga – Selma Lagerlöf (seks)
7. The White Tiger -  Aravind Adiga (fem)
8. A pitiful plaything and other essays – Guangtian Li (tre)
9. Babettes Gjestebud – Karen Blixen (tre)
10. The War of Don Emmanuel’s Nether Parts – Louis de Bernières (seks)
11. Innsirkling – Carl Frode Tiller (fem)

Kjønn

Fire damer. Seks menn. En dame som står for månedens beste, men også for flertallet av de halvdårlige. Verden står nok til påske i år også.

Terningkast 

Stor variasjonsbredde. Kjenner at jeg har lyst til å slutte med terningkast, bortsett fra den definitive lysten til å rope SEKS etter å ha lest  Gösta Berling, er det ingen av terningkastene som sier seg selv – eller nødvendigvis er logiske.

Jeg tror forøvrig februar kan kategoriseres som de skyhøye forventningers måned. Don Emmanuel har blitt så grundig anbefalt av blandt annet Line (ssh, jukselink, omtale av bok nr 2 i trilogien) og Labben, at det var med skrekkblandet fryd jeg endelig begynte lesningen – sjelden har en bok svart bedre til forventningene mine! Mer om det senere. Stakkars Gösta Berling hadde Keiseren av Portugalia å leve opp til, og jøye meg bestod den ikke ildprøven – med glans (mer om det også senere, sa hun og druknet i alt vannet hun tok seg over hodet). Babettes Gjestebud derimot, havner på lista over tidenes skuffelser – jeg er særs usikker på om det virkelig er samme person som skrev denne og Den Afrikanske Farm. Ellers er kanskje månedens største overraskelse at jeg faktisk likte både Carl Frode og Schau.

Land

Tre nordmenn. Tre briter. To kinesere. En danske. En inder (jeg orket ikke en gang og google Adiga, når du skriver en bok som heter The White Tiger og har den forsiden, så er du indisk, samme hva passet ditt måtte finne på å si). Og en svenske. Hipp hurra for tre asiater, og massiv buing over antallet nordmenn, skjønner ikke hvordan det har skjedd- og tenker at jeg skal passe bedre på i framtida (selv om to av tre var særdeles gode).

Tema

Hamna shida?

Måloppnåelse: 

Når jeg først har vært overambisiøs, for jeg vel stå for det også. De originale målene finnes her.

1. 1 stk fantasy murstein nedlagt og elsket. Jummy.
2. Null sci-fi.
3. Null grafikk.
4. 1 stk Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (åh), nedlagt, elsket og herdersplassert i hylla.
5. Sigrid derimot veide for mye til å bli med i håndbagasjen (Kristin Lavransdatter tre-i-en, auch).
6. Kun 1 1001bok, godeste Gösta. Til mitt forsvar trodde jeg Tigeren var 1001lista, men den stod på feil liste (rules, rules).
7. Ingen lesesirkelbøker. Forventningene har jeg lest før, og Cold Comfort Farm rakk jeg ikke å kjøpe før avreise.
8. Bonuspoeng for å ha lest (og likt!) en bok som er oversatt fra engelsk, nekter å tro at Skinnende Gull, Glitrende Smaragd kan være ennå bedre på originalspråket. Minuspoeng for å ha latt både Miranda Julys Ingen hører til her mer enn du og Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning bli liggende ulest. 
9. To kinesere. Intet annet eksotisk.

Random pic (som ikke er tatt av meg engang, jeg reiste med engangskamera).