Ni bøker lest i mai. Flaut mange, studieinnspurt (spesielt tatt i betraktning at jeg etter å ha levert inn bacheloren kun har lest 50s Tolstoj og 40s Andrić) og godvær tatt i betraktning – til mitt forsvar var det mye lettlest og særdeles kraftig illustrert.
Bøkene
- I morgen var jeg alltid en løve – Arnhild Lauveng (fem)
- Alltid Alice – Lisa Genova (tre)
- 40 postkort – Ingeborg Arvola (fire)
- Battle Royale – Koushun Takami (fire)
- Pyongyang – Guy Delisle (fem)
- Soulless – Gail Carriger (fem)
- Persepolis – Marjane Satrapi (seks)
- Graceling – Kristin Cashore (tre)
- Burma Chronicles – Guy Delisle (tre)
Seks damer. To menn. Lurer på om 2012 skal blir året jeg for første gang på veldig lenge leser flere bøker av kvinnelige enn mannlige forfattere. Urovekkende.
Terningkast
En sekser. Tre femmere. To firere. Tre treere. Greit nok. Når jeg ser oppramsingen ser det jo ut som jeg har lest mye godt – men jeg knapt knapt huske å leste noe som ikke var middelmådig. Forvirrende.
Noe annet som forvirrer er at månedens beste leseropplevelser kom i form av tegnede romaner og selvbiografiske fortellinger. To sjanger jeg så langt har skydd som pesten. Forandring fryder. Det faktum at Delisles beretninger fra Burma gjorde null inntrykk på meg, velger jeg å overse (spesielt siden jeg frykter at det kun skyldes et tappert forsøk på å holde fast på ungpikedrømmen om MSF, jeg lukket både øyne og øre hver gang Delisle antydet noe kynisk om deres arbeid). Lauveng overasket positivt, og gjorde at jeg fikk lyst til å skrive bachelor om schizofreni i stedet for demens. Mens Genova, skuffet – når jeg leste Alltid Alice i fjor likte jeg den veldig godt, men når jeg tok den fram igjen i anledning bachelor – fenget den ikke i det hele tatt. Mulig det er fullstendig urettferdig å skylde på Genova for akkurat det.
Graceling passet perfekt som lesestoff ved siden av oppgaveskriving, men jeg skal ikke påstå at jeg husker jeg ikke så mye av den. Fort lest, fort glemt. Soulless var også usedvanlig fort lest, men ikke fult så lett glemt. Lo så jeg nesten tisset på meg, og drømte om varulver i lengre tider. Holdt på å gå veggen når jeg fant ut at bok to ikke var tilgjengelig på kindle.
Land
Tre amerikanere (og ingen briter), en canadier, to nordmenn, en japaner og en iraner. Hæla i taket for Iran, og bonuspoeng for japaner som ikke heter Murakami.
Tema
Kort oppsummert kan jeg si at det meste handler om å det være fanget; i autoritære regimer og fremmede kulturer (Satrapi, Delisle), i sin egen kropp (Lauveng, Genova, Cashore), eller rett og slett i usedvanlige ubehagelige situasjoner (Takami, Arvola). Til nød kan jeg hevde at Soulless handler om å være fanget i gamle sikker, eller kleine/fanatiske situasjoner (inklusive særdeles kjekke og lettkledde varulver).
Måloppnåelse
Vel. De originale målene + progresjon finnes her.
- 2 stk fantasy lest.
- 0 scifi. Det får da være måte på.
- 3 tegnede romaner lest.
- Regner Selma som for god til å leses uten min fulle konsentrasjon.
- Når jeg fant ut at Kristin Lavransdatter tre-i-en veide mer enn nesten alle pensumbøkene mine sammenlagt, skrinla jeg planene om bachelor + Undset.
- 0 1001 bøker lest. Se forøvrig punkt 3, for ytterligere bevis på min fanatiske måloppnåelse.
- Se punkt 6. Eller 3.
- Språket i Battle Royale var uendelig repeterende – og ordforrådet skremmende lite. Usikker på om dette skyldes oversettelsen eller ikke. De lærde strides, og ryktet skal ha det til at den norske utgaven faktisk er bedre oversatt enn den engelske. Om jeg kan kreve poeng for å ha lest en japansk bok på engelsk? Så klart.
- Japan er nesten Kina.
Bevis på levert bachelor (og, ja, det er Blixen som er på forsida, og, nei, Blixen har ingenting med demens å gjøre. Er man nerd, så er man nerd).
BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN 
Kult at du liker Pyonyang og Persepolis! Jeg ble særs opptatt av Nord-Korea etter å ha lest Pyonyang. Jeg kunne ikke holde kjeft om Nord-Korea. “Hallo, vet du at i Nord-Korea så er det sånn og sånn bla bla bla bla ja, jeg leste at i Nord-Korea så bla bla bla visste du at i Nord-Korea, der gjør de sånn og sånn bla bla bla. Ok. For tiden er jeg opptatt av han kunstneren som samarbeider med Nord-Korea. Jeg synes det virker tomt og hult, provoserende bare for å være provoserende. Min kjæreste mener jeg kanskje har lest for mange vestlige bøker om Nord-Korea. Jeg sier jeg har lest bøker om Nord-Korea hvor folk faktisk har vært i Nord-Korea og/eller snakket med avhoppere i Sør-Korea. Han mener jeg er kulturrelativist, jeg er dødsredd for å være kulturrelativist, men vet ikke hva jeg skal tro, hjelp!
Haha, sånn ble jeg også! Løp rundt å prøvde å få folk til å lese den og skal til og med gi den bort i gave. Jeg har latt være å lese noe om Nord-Korea så langt, netttopp fordi jeg var så redd for å se landet gjennom supervestlig øyne – men så tenkte jeg at faen heller, Delisle har jo faktisk vært der, og er ærlig på hvor lite han faktisk vet. Så da må det vel være greit. Tenkte jeg. Nå ble jeg nysgjerrig på hva annet du har lest “fra” Nord-Korea.
Jeg ble ikke hekta på Iran av å lese Persepolis da. Merker at jeg prøver å forsvare den på en merkelig måte når jeg anbefaler den. “Du må lese denne! Den er sykt bra!” sier jeg “den handler ikke bare om Iran altså. Den handler egentlig mer om å være ung, om å leve..Seriøst”.
(Dessuten det samme med Persepolis, jeg ble særs opptatt av Irak etter å ha lest den.)
Yay, du er tilbake! Da mangler bare Tussi så skal jeg si meg fornøyd.
Jeg har kun lest en av bøkene, Alltid Alice, og den likte jeg godt, men har bare lest den en gang. Likte den ikke godt nok til at det blir gjenlesning. Battle Royale har jeg vurdert å lese, men jeg var en av dem som ikke ble begeistret for Dødslekene og er derfor usikker på om den japanske varianten vil skape mer entusiasme.
Ellers var det mye her jeg aldri har hørt om. Pyongyang kan jeg gjette meg til hva handler om. Jeg har vært interessert i både Sør- og Nord-Korea helt siden jeg ble hektet på M*A*S*H for lenge lenge siden.
Persepolis, hva er det med den? Iran eller Irak forresten? Hvem har leifet?
Tussi savnes dypt her også!
Hadde aldri trodd jeg kom til å lese Alltid Alice igjen – men jeg satt fast på bacheloren, og tenkte at det å lese skjønnlitteratur om demens kunne være en god idé. Det var det tydeligvis ikke.
Jeg likte til dels HG bedre enn BR, selv om jeg var helt sikker på at det kom til å være motsatt. HG er på en måte mer alvorlig, det er ikke bare meningsløshet – men også en viss agenda. Pluss at språket er bedre, i BR lyder ca annenhver setning “hey, do you have a crush on someone?”. Jeg likte BR også da, en fin blanding av underholdende og urovekkende. Tror nok ikke man liker den ene, hvis man ikke likte den andre, – men man vet jo aldri. Er du usikker på boka kan du alltids se filmen, tar kortere tid og gir nesten helt den samme opplevelsen (ja ja, boka er alltid bedre enn filmen, jeg vet. Hysj hysj).
Persepolis er Iran. Siden du er fascinert av Nord-Korea, synes jeg du burde lese Pyongyang – sånn at jeg kan få høre hva du synes 🙂
Flott oppsummering:) Har jo lest mye, imponerende når du har arbeidet med bacheloren i tillegg:) Gratulere med innlevert oppgave!:) Må være deilig!:) Kos deg og ha en herlig ny lesemåned!:)
Takk! 🙂 Det ser mye ut, men er nok ganske få sider, hehe. God lesemåned til deg også!